Olaf T. Lindvig
| Olaf Trygve Lindvig | |||
|---|---|---|---|
| Født | 9. sep. 1917 Narvik | ||
| Død | 2. feb. 2007 (89 år) Fåvang | ||
| Beskjeftigelse | Frontkjemper | ||
| Parti | Nasjonal Samling | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Jernkorset 2. klasse Såretmerket i sort Rikspolitiets Hederstegn Østfrontmedaljen Frontkjempermerket SS-æresdolk Deltagermedaljen (returnert) | ||
| Tjenestetid | 1937–1945 | ||
| Enhet | Waffen-SS | ||
| Kommandoer | 1./Den norske legion 1./SS-Regiment "Norge" Statspolitiets Utrykningskommando | ||
| Deltok i | Felttoget i Norge Beleiringen av Leningrad | ||
Olaf Trygve Lindvig (1917–2007)[1] var en sentral nasjonalsosialist og frontkjemper.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Olaf T. Lindvig vokste opp på Fåvang i Oppland og var utdannet offiser ved 2. divisjons skole 1934–1937.
Han ble uteksaminert fra Statens Politiskole samt utnevnt til fenrik i 1939. Han deltok som fenrik og adjutant i II./IR-5 under kampene mot de tyske invasjonsstyrkene i aprildagene 1940. Han var ved krigsutbruddet ansatt ved politiet i Oslo som konstabel og vendte tilbake til politiet etter det tyske felttoget.
Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling (NS). Han var troppfører i Hirdregiment 7 «Viking» og instruktør ved Hirdens førerskole før han gikk over til Norges-SS i mai 1941.
Frontkjemper
[rediger | rediger kilde].jpg)
.jpg)
Lindvig meldte seg som frivillig da Quisling-regjeringen ville sette opp norske militære enheter innenfor den tyske krigsmakt. Han kjempet med Den norske legion på Leningrad-fronten som Legions-Obersturmführer. Han ble såret i april 1942, og fra sommeren 1942 var han stabsleder i Germanske-SS Norge. I 1943 reiste han med SS-Pansergrenaderregiment 23 «Norge» til Oranienbaum-fronten ved Leningrad som SS-Hauptsturmführer. Lindvig var sentral i vervingen til Germanske-SS Norge. Etter en krigsskade som kompanisjef for 1./«Norge» ved Oranienbaum 15. januar 1944, vendte han tilbake til stabslederfunksjonen fra tidlig 1945. Sommeren 1944 organiserte han Statspolitiets utrykningskommando.
I maidagene 1945 forsøkte han å samle SS-skijegerbataljon Norge for å styrke vaktholdet ved Skallum gård i Bærum hvor enkelte av Quislings regjeringsmdlemmer hadde forskanset seg, blant dem Jonas Lie, Sverre Riisnæs og leder for Hirden Henrik Rogstad. Dette mislyktes, da han kom for sent og avdelingen allerede var dimittert.
Etterkrigstiden
[rediger | rediger kilde]Lindvig ble arrestert etter krigen og dømt til tolv års fengsel for landssvik under oppgjøret.
For sin krigstjeneste på tysk side ble han tildelt Jernkorset 2. klasse, Såretmerket i sort, Østfrontmedaljen, SS-æresdolk, Frontkjempermerket, samt Rikspolitiets Hederstegn. For sin innsats under kampene mot de tyske invasjonsstyrkene i 1940 ble han på 1980-tallet tildelt Deltagermedaljen. Denne medaljen ble senere trukket tilbake da det ble avklart at han hadde vært landssvikdømt, frontkjemper og medlem av NS.
Etter krigen startet Lindvig en betongfabrikk, senere også en hyttefabrikk med sin bror. Han arbeidet senere som konsulent ved Securitas i Oslo.
Lindvig var gift med Ilsa Marquerite Lindvig, datter av Olaf Fermann, og hadde fem barn. Han døde i sitt hjem på Fåvang i 2007, 89 år gammel.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Dødsannonse i Aftenposten onsdag 7. februar 2007