Glenn Gould

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Glenn Gould
Glenn Herbert Gould
Glenn Gould
Gould i typisk positur ved flygelet
Født 25. september 1932
Toronto, Ontario i Canada
Død 4. oktober 1982 (50 år)
samme sted
Sjanger Klassisk musikk
Instrument Klaver
Aktive år 1945- 1982
Nettsted www.glenngould.com

Glenn Herbert Gould (født 25. september 1932 i Toronto, Ontario i Canada, død 4. oktober 1982 samme sted) var en canadisk pianist. Han har til dels vært omgitt av en kultpreget interesse[1] og blir ansett på som en av det tyvende århundres mest betydelige musikere.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Glenn Gould med sin lærer Alberto Guerrero
Den unge Gould i 1946, med sin hund Nick

Familien het opprinnelig Gold, men endret navn på 1930-tallet på grunn av antisemittiske holdninger før krigen og Gold-navnet ga jødiske assosiasjoner. Gould spøkte senere om dette, og svarte når noen spurte ham om han var jødisk, at han var jødisk var under krigen («When people ask me if I'm Jewish, I always tell them that I was Jewish during the war»).[3]

Som spedbarn skal han ofte ha nynnet/summet med stemmen i stedet for å skrike, og beveget fingrene som en pianist, og familiens lege forutså at han «måtte bli enten lege eller pianist».[4]Ulikt andre barn, trykket han ned en og en tangent da han fikk leke ved et piano, og hørte hele den lange tonen. Allerede i tre-årsalderen ble det slått fast at han hadde absolutt gehør, og han lærte å lese noter før han lærte å lese.[5][6]

Etter å ha mottatt pianoundervisning av sin mor, som var barnebarn til en fetter av Edvard Grieg[7], begynte Gould i en alder av år ved Royal Conservatory of Music (det kongelige musikkonservatorium). Der studerte han piano med Alberto Guerrero, orgel med Frederick C. Silvester og musikkteori med Leo Smith.

12 år gammel avla han avsluttende eksamen ved musikkonservatoriet, med høyeste karakter av alle[8] Året etter avla han de skriftlige teorieksamenene og oppnådde den akademiske graden ATCM («Associate, Toronto Conservatory of Music»).[8]

Konsertpianist[rediger | rediger kilde]

13 år gammel gjorde han i 1945 sin første offentlige opptreden (på orgel), og året etter opptrådte han for første gang med orkester (Toronto Symphony Orchestra) i en framføring av Beethovens fjerde pianokonsert. Hans første offentlige solokonsert fulgte i 1947, og hans første solokonsert på Canadian Broadcasting Corporation (CBC/Radio-Canada) Radio kom i 1950. Dette var begynnelsen på et langvarig godt forhold til radio og til innspillinger generelt.

I 1957 spilte Gould en konsert i Sovjetunionen og var da den første nordamerikaneren som spilte der etter andre verdenskrig.

Før en konsert med New York Philharmonic Orchestra under ledelse av Leonard Bernstein 6. april 1962 i Carnegie Hall i New York, tok Bernstein offentlig avstand fra den tolkningen Gould skulle framføre av Johannes Brahms' Pianokonsert nr. 1.[9] Dette vakte betydelig oppsikt, og kan ha vært en medvirkende årsak til at Gould trakk seg tilbake fra offentlige konserter.[10]

Gould spilte mye av Mozarts tidligere verker, men mislikte mye av hans senere arbeider. Et kjent sitat fra Gould er at «Mozart døde ikke for tidlig, men for sent».[11]

10. april 1964 gjorde Gould sin siste offentlige opptreden i Los Angeles, og resten av sitt liv konsentrerte han seg om andre ting. Først og fremst innspillinger, men også skriving, kringkasting, produksjon av dokumentarer og komposisjoner (han komponerte riktignok lite).

Arbeid[rediger | rediger kilde]

Statue av Glenn Gould i Toronto i Canada

Han er spesielt kjent for sine innspillinger av Johann Sebastian Bachs musikk, hvor han viste en sjelden teknikk og var i stand til å uttrykke polyfonien i Bachs musikk – og særlig to innspillinger av Goldbergvariasjonene – samt for sin eksentriske personlighet. Dette gikk blant annet på hans uortodoks musikalske tolkninger og opptreden ved tangentene, men også hans livsstil og personlige oppførsel. Han uttalte blant annet: Mange syns det er synd at Mozart døde så tidlig, men jeg syns han døde alt for sent.[12] Han var svært kritisk til utviklingen av Mozarts musikk etter hvert som komponisten ble eldre.[13]forkastet mange av de tradisjonelle oppføringene av romantisk musikk og hadde ganske overraskende framføringer av verker av Franz Liszt, Robert Schumann og Frédéric Chopin.

Selv om han hovedsakelig er kjent for sine Bach-tolkninger, hadde han et bredt repertoar, som inneholdt komposisjoner av blant andre Ludwig van Beethoven, Wolfgang Amadeus Mozart, Joseph Haydn, Johannes Brahms, tidlig barokk-komponister og også 1900-talls komponister, blant dem atonale komponister som Arnold Schönberg.

Han sluttet å opptre offentlig i 1964, og tilbrakte resten av sin karriere med studioinnspillinger, ofte med originalt valg av repertoar.

Han ble tildelt Grammy Award i 1974, to i 1983 og i 1984.

Forhold til moderne musikk[rediger | rediger kilde]

Selv om han likte noe moderne musikk, var han stort sett enten negativ eller ambivalent til populærmusikken. Han likte å gå på jazzkonserter med venner i sin ungdom, og har nevnt jazz i sine skrifter. Ved en anledning kritiserte han The Beatles for «bad voice leading»[14], men kunne like artister som Petula Clark og Barbra Streisand. Det var en gjensidig beundringen mellom ham og jazzpianisten Bill Evans, som spilte inn sitt verk Conversations with Myself på Goulds Steinway & Sons' CD 318 flygel.

Arven etter Gould[rediger | rediger kilde]

Glenn Goulds gravsted

Glenn Gould døde i 1982 i Toronto etter et hjerneslag. Han er gravlagt på gravplassen Mount Pleasant Cemetery i Toronto i Canada.

Året etter sin død ble han tatt opp det canadiske æresgalleri for musikk (Canadian Music Hall of Fame).

I 1997 ble The Glenn Gould School opprettet ved The Royal Conservatory of Music i Toronto, og Canadian Broadcasting Corporation har et eget studio oppkalt etter ham.

Året etter at han døde ble Glenn Gould-prisen etablert gjennom Glenn Gould-stiftelsen som ble etablert av venner, kolleger og beundrere av Gould.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Glenn Gould i Store norske leksikon
  2. ^ Biografi på glenngould.ca
  3. ^ Bazzana, Kevin (2003). Wondrous Strange: The Life and Art of Glenn Gould. New York: Oxford University Press. ISBN 0195174402, side 24
  4. ^ Ostwald (1997), side 40
  5. ^ Friedrich (1990), side 15
  6. ^ Ostwald (1997), sidene 44–45
  7. ^ Bazzana, side 30
  8. ^ a b Bazzana (2003), side 76
  9. ^ Hele Bernsteins introduksjon kan leses her
  10. ^ CBC' arkiver
  11. ^ Ostwald, side 259
  12. ^ Glenn Gould quotes. c4vct.com. Besøkt 16. mai 2008.
  13. ^ Friedrich, Otto (1989). Glenn Gould: A Life and Variations. New York: Random House. ISBN 0394562992, side 147
  14. ^ Disse kommentarene på annen musikk er i The Glenn Gould Reader.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]