De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Guerras de independencia hispanoamericanas
Konflikt: Latinamerikanske uavhengighetskriger
Guerras de independencia hispanoamericanas
De siste spanske spanske styrkene i Mexico overgir seg etter slaget ved Pueblo Viejo i 1829.
Kartet under viser det spanske imperiet i år 1800.
Dato ~18081829[1]
Sted Hispanoamerika
Resultat
Amerikansk-patriotisk seier, slutten på spansk styre på det amerikanske fastlandet.
Parter
Ny Granadas flagg Hispano-amerikanske opprørere
Flag of the Gran Colombia (1819-1820).svg Gran Colombia[2]
Argentinas flagg Río de la Platas forente provinser[3]
Chile Chile
Utenlandske frivillige, inkludert:
Storbritannia Storbritannia og Irland
Haiti Haiti[4]
Etter 1820:
Mexicos flagg Mexico
Perus flagg Peru
Spania Spania

Indianske allierte, inkludert:

Kommandanter
Flag of the Gran Colombia (1819-1820).svg Francisco de Miranda
Flag of the Gran Colombia (1819-1820).svg Simón Bolívar
Flag of the Gran Colombia (1819-1820).svg Francisco de Paula Santander
Flag of the Gran Colombia (1819-1820).svg Antonio José de Sucre
Perus flagg José de la Riva Agüero
Perus flagg José Bernardo de Tagle
Argentinas flagg José de San Martín
Chile Bernardo O'Higgins
Chile José Miguel Carrera
Mexicos flagg Miguel Hidalgo
Mexicos flagg Vicente Guerrero
Mexicos flagg José María Morelos
og andre
Spania Ferdinand VII
Spania Francisco Javier de Elío
Spania José Ferdando de Abascal y Sousa
Spania Melchor Americh
Spania Fernando Miyares y Gonzáles
Spania Félix María Calleja del Rey
Spania Juan Ruiz de Apodaca
Spania Juan Domingo de Monteverde
Spania Juan Manuel Cajigal
Spania Antonio Pareja
Spania Joaquín de la Penzuela
Spania José de la Serna
og andre
Styrker
~130.000+ ~40-100.000+
Guerras de independencia hispanoamericanas
De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
1808-1828
Smartin.JPG
Bolivar Arturo Michelena.jpg
Sucre1.jpg
Argentina
Chile
Colombia
Battle-of-Boyaca.jpg

México
Perú
Venezuela
Avgjørende slag i Sør-Amerika under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
1811-1824
Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg
Flag of Chile (1818).svg
Bolivia
Guaqui
Chile
Chacabuco
Maipú
Flag of the Gran Colombia.svg
Flag of Cross of Burgundy.svg

Agüi
Colombia
Boyacá
Venezuela
Flag of Argentina (alternative).svg
Estandarte real de España, Casa de Borbón (1761-1931).png

Carabobo
Ecuador
Pichincha
Perú
Flag of Peru (1822 - 1825).svg
Armada1701.png

Junín
Ayacucho

De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene (spansk: Las Guerras de independencia hispanoamericanas) refererer til de mange krigene som fant sted på starten av det 19. århundre – fra 1808 til 1829 – som resulterte i at mange tidligere spanske kolonier ble selvstendige, fra Argentina og Chile i sør til México i nord. Krigene starta i 1808 med juntaene i México og Montevideo. På den tida var junta navnet som ble brukt av flere lokale administrasjoner i Spania som et patriotisk alternativ til Joseph Bonapartes styre. I Amerika ble ordet brukt om de første selvstendighetsregjeringene som en reaksjon på utviklingen i Spania.

Disse krigene burde ikke blandes sammen med den haitiske revolusjonen eller med den brasilianske uavhengighetskrigen, som ikke blir definert som Hispanoamerika, som kun refererer til Amerikas spansktalende land. Av det store spanske verdensrike i Amerika forble bare Cuba og Puerto Rico under spansk kontroll, i tillegg til Filippinene og enkelte andre øyer i Stillehavet. I 1898 mistet Spania også disse øyene etter den spansk-amerikanske krig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De latinamerikanske revolusjonene var inspirert av den franske og den amerikanske revolusjon på slutten av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet hadde det spanske Bourbon-regimet også innført mange upopulære reformer i Amerika. Opplysningstidens idéer var del av grunnlaget for revolusjonene. Disse idéene stimulerte sosiale og økonomiske reformer, frihandel, i Latin-Amerika.

I 1808 ble Spania invadert av Det første franske keiserdømmes styrker, og den spanske selvstendighetskrigen begynte som en del av napoleonskrigene. Spania ble isolert fra sitt imperium og var også selv uten styre. Det gikk nesten et år før spanjolene satte opp en provisorisk regjering, og mange amerikanere mente det var på tide at de skulle styre over seg selv. Krigingen i Europa ga kreolene en sjanse til å få selvstendighet fra Spania, en sjanse de brukte, og revolusjoner startet over hele det spanske Amerika.

Realistas[rediger | rediger kilde]

Rojalistene (realistas) i disse konfliktene var de amerikanerne og europeerne som støttet kong Ferdinand VII av Spania. Riktignok besto rojalisthæren av mer enn 90 % amerikanere. Hæren hadde to typer enheter, ekspedisjonsstyrker, organisert i Spania, og militsen, organisert i Amerika. Bare 11 % av militsen besto av hvite kreoler.

Etter Rafael del Riegos revolusjon i 1820 ble ikke flere spanske soldater sendt til Amerika. I 1820 var det kun 9954 spanske soldater i Amerika, og de utgjorde mindre enn 10 % av rojalisthæren. Bare halvparten av soldatene i ekspedisjonsstyrkene var europeiske. I slaget ved Ayacucho i 1824 var et sted mellom mindre enn 1 % og ca. 10% av soldatene europeere.

Libertadores[rediger | rediger kilde]

Frigjørerne (libertadores) var lederne for revolusjonene. De var i stor grad småborgerlige criolloer, dvs. folk født i Amerika med europeisk, spansk, bakgrunn, inspirert av liberalismen, som ledet soldater med blandet bakgrunn. Ofte hadde de hatt militær trening i Spania, ofte under den spanske selvstendighetskrigen mot Napoléons soldater.

I dag blir disse lederne sett på som nasjonalhelter i Latin-Amerika, som for eksempel José Gervasio Artigas i Uruguay. Mange endte opp med å bli presidenter, eksempelvis var Simón Bolívar president i fire forskjellige land; Venezuela, Gran Colombia, Peru og Bolivia. Enkelte av dem regnes som caudilloer – militære statsledere – som for eksempel Ramón Castilla. Steder og institusjoner over hele Sør-Amerika er oppkalt etter libertadorene.

De såkalte britiske legionene (Legión Británica eller legiones británicas) var en gruppe britiske og irske frivillige som sloss for amerikansk selvstendighet under Bolívar, og ble en viktig del av hæren hans. Til sammen besto de tre legionene av over et tusen frivillige, hvorav de fleste var britiske eller irske veteraner fra napoléonskrigene, men de inkluderte også enkelte tyske veteraner og lokale søramerikanere.

México og Sentral-Amerika[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Mexicos uavhengighetskrig

Krigen i México varte fra 16. september 1810 med Miguel Hidalgo y Costillas opprør, og endte i 1821 med landets uavhengighet. Krigen startet som et idealistisk bondeopprør mot Spania, men utviklet seg til en lang geriljakrig mot de spanske autoritetene ble spanjolene beseiret av en allianse mellom de liberale og konservative meksikanerne, og i 1822 ble Det første meksikanske keiserriket opprettet. I 1823 ble keiserriket styrta og keiser Agustín flykta. 1. desember erklærte Antonio López de Santa Anna den (første) meksikanske republikk. Mellom 1823 og 1829 gjorde Spania noen forsøk på å gjenerobre México, særlig bemerkelsesverdig var Isidro Barradas' invasjon av Cuba i 1829. I 1836 anerkjente endelig Spania México.


Kart over revolusjonenes utvikling

██  Rojalistiske inngrep

██  Uavhengighetsterritorium

██  Uavhengighetsterritorium

██  Spania under fransk kontroll

██  Spania under den liberale revolusjonen

Sentral-Amerika[rediger | rediger kilde]

15. september 1821 erklærte en kongress bestående av sentralamerikanske criolloer sin uavhengighet fra Spania. Den faktiske selvstendigheten ble kortlivet, siden det mexicanske keiserriket annekterte området. Konservative ønsket de meksikanske okkupasjonsstyrkene velkommen, mens de liberale ikke kunne gjøre mye mot den meksikanske hæren. Da México ble en republikk, anerkjente landet sentralamerikanernes rett til selvstyre. 1. juli 1823 erklærte den sentralamerikanske kongressen full selvstendighet fra Spania, México og alle andre fremmede nasjoner, og innførte et republikansk system. Den mellomamerikanske føderasjon ble opprettet, men ble endelig oppløst i en borgerkrig mellom 1838 og 1840, og de seks statene ble selvstendige, selv om Los Altos snart ble annektert av Guatemala og Mexico.

Merk at Panamá var del av det spanske visekongedømmet Ny-Granada, og ikke Ny-Spania, og ble dermed en del av Gran Colombia og senere Republikken Colombia, og ikke Den av den mellomamerikanske føderasjonen.

Det nordlige Sør-Amerika[rediger | rediger kilde]

Avgjørende slag under
Mexicos uavhengighetskrig
1810-1821
Estandarte de las Tres Garantías.png
Cross of Burgundy (Template).png
Puente de Calderón

Selvstendighetsbevegelsene i det nordlige Sør-Amerika fikk en dårlig start i 1806. Den lille gruppen med utenlandske frivillige som den venezuelanske Francisco de Miranda tok med seg til sitt hjemland klarte ikke å starte et folkeopprør mot det spanske styret. De hvite kreolene i regionen ønsket en utvidelse av frihandel, som ville være en fordel for deres plantasjeøkonomi. Samtidig fryktet de at det ville komme en revolusjon som truet deres egen makt hvis det spanske styret ble fjernet.

Venezuelas kreolelite hadde velbegrunnet frykt for dette, siden en slik revolusjon hadde eksplodert i den franske kolonien Saint-Domingue, hvor et massivt slaveopprør i 1791 startet et generelt opprør mot plantasjesystemet og den franske myndigheten på øya. Ved inngangen til 1800-tallet hadde opprørerne knust det som hadde blitt regnet som en modellkoloni og skapt den selvstendige staten Haiti. Delvis inspirert av disse karibiske hendelsene startet venezuelanske slaver sine egne opprør i 1790-årene. Opprøret på Haiti ble en advarsel for eliten i de kakao-produserende områdene og i andre slavesamfunn i Amerika, på samme måte som det var et lyspunkt for slavene.

Venezuela[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Carabobo under Venezuelas frigjøringskrig

Venezuela erklærte seg selvstendig fra Spania 5. juni 1811, og selvstendighetskrigen begynte. I 1812 beseiret spanske styrker ledet av general Juan Domingo de Monteverde Venezuelas revolusjonshær, ledet av Francisco de Miranda som overga seg ved La Victoria 12. juli 1812, noe som ble den virkningsfulle slutten på Venezuelas første republikk.

Etter nederlaget i 1812 flyktet Simón Bolívar til Ny-Granada. Han dro senere tilbake med hæren sin, mens krigen hadde gått inn i en fryktelig blodig fase. Svarte og mulattoer fortsatte kampen etter at mye av aristokratiet hadde tatt avstand fra selvstendighetssaken. Eliten svarte med mistro og motstand mot folkets kamp. Bolívars styrker invaderte Venezuela fra Ny-Granada under det glimrende felttoget i 1813. Den grusomme kampen de utkjempet ble reflektert av deres motto guerra a muerte – krig til døden. Bolívars styrker beseiret Monteverdes hær i en rekke slag, tok Caracas 6. august og beleiret Monteverde i Puerto Cabello i september.

Siden lojalistene utkjempet krigen med like stor lidenskap og vold, kunne opprørerne bare oppnå kortvarige seiere. I 1814 led en sterkt forsterka spansk styrke en rekke nederlag for Bolívars styrker, før de beseiret Bolívar i et avgjørende slag ved La Puerta 15. juni, og tok Caracas 16. juni, før de igjen slo Bolívar ved Aragua 18. august i et slag som kostet spanjolene 2 000 av 10 000 soldater, og flesteparten av patriotenes 3 000 soldater. Bolívar og de andre lederne dro tilbake til Ny-Granada.

Lojalisten José Tomás Boves' hær demonstrerte den viktige rollen som llaneroene, nord-søramerikaske cowboyer, kom til å utspille i regionens kamp. Disse meget mobile og grusomme krigerne utgjorde en formidabel styrke som nok en gang presset Bolívar ut av sitt hjemland, og snudde tidevannet mot selvstendighet. I desember 1816 returnerte Bolívar til Venezuela og ledet en opprør fra 1816 til 1818, som i stor grad mislyktes.

I april 1821 dro Bolívar igjen tilbake til Venezuela foran en hær med 7000 soldater fra Ny-Granada. I slaget ved Carabobo 24. juni knuste styrkene hans de spansk-kolonialske styrkene, og sikret venezuelansk selvstendighet, selv om fiendtlighetene fortsatte.

Slaget ved Boyacá sikret Colombias selvstendighet

Colombia[rediger | rediger kilde]

Colombias selvstendighetskrig kan regnes fra 1810 til 1822. I Colombia kalles perioden fra 1810 til 1816 for la Patria Boba, eller det tåpelige fedrelandet. I denne perioden var det konstante kamper mellom ulike politiske grupperinger. En lignende utviking skjedde i Visekongedømmet Río de la Plata. Hver provins og også enkelte byer satte opp sine egne juntaer som erklærte selvstendighet.

I 1815 så det ille ut for selvstendighetsbevegelsene i Venezuela og over nesten hele Sør-Amerika. Samme år hadde en stor militærekspedisjon sendt av Ferdninand VII gjenerobret Venezuela og mesteparten av Ny-Granada. I 1816 mislyktes enda en av Bolívars invasjoner.

Så, i juli og juni 1819 dro Bolívar og Francisco de Paula Santanders sterkt begrensete hær gjennom Los Llanos og over Andes og inn i Ny-Granada. 7. august slo hæren hans på 3400 mann en spansk-amerikansk styrke på 2500 mann i slaget ved Boyacá. Våren 1820 tok Bolívars republikanske styrker Bogotá, og han ble deretter Gran Colombias første president.

Ecuador[rediger | rediger kilde]

I Ecuador fant det første anti-spanske opprøret sted i 1809, men først i 1820 fikk landet full selvstendighet som en del av Gran Colombia-føderasjonen, som Ecuador trakk seg ut fra i 1830. Luz de América var Quitos kallenavn, hvor det første opprøret mot det spanske styret fant sted. I slaget ved Pichincha 24. mai 1822, i nærheten av dagens Quito beseiret general Antonio José de Sucres styrker de spanske styrkene som skulle beskytte byen. Dette spanske nederlaget sikret Ecuadors frihet.

Det sørlige Sør-Amerika[rediger | rediger kilde]

Mesteparten av det sørlige Sør-Amerika, inkludert Argentina, Chile og Perú, utkjempet frihetskrigene sine under José de San Martín, El Libertador, en viktig politisk og militær leder. San Martín tjente også som Perús "beskytter" fram til det første parlamentet ble samlet. Han møtte Bolívar i Guayaquil 26. juli 1822, hvor de hadde fortrolige samtaler om planene for kontinentets fremtid.

Argentina[rediger | rediger kilde]

Se òg: Mairevolusjonen

Argentinas frigjøringskrig ble utkjempet mellom 1810 og 1822 av argentinske patriotstyrker under Manuel Belgrano og José de San Martín mot det spanske monarkiets styrker. 9. juli 1816 møttes en forsamling i San Miguel de Tucumán, og erklærte full uavhengighet med en anskaffelse av en nasjonal grunnlov.

Chile[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den chilenske uavhengighetskrigen

Chiles selstendighetskrig startet 10. september 1810 og pågikk fram til 1821, da spanjolene ble drevet bort fra det chilenske fastlandet, eller 1826, da de siste spanske troppene overga seg og Chiloé ble innlemmet i den chilenske republikk. Chile erklærte offentlig sin selvstendighet 12. februar 1818, og ble formelt anerkjent av Spania i 1840, da et fult diplomatisk samarbeid ble innstiftet.

Chiles selvstendighetsbevegelse ble ledet av chilenskfødte criolloer som ønsket politisk of økonomisk selvstendighet fra Spania. Bevegelsen fikk riktignok ikke noen enstemmig støtte fra chilenerne, som ble splittet mellom dem som ønsket selvstendighet og dem som ville fortsette å være en spansk koloni. Det som startet som en elitepolitisk bevegelse mot deres koloniherre ende opp med å bli en full borgerkrig. Tradisjonelt blir denne krigen delt opp i tre deler: Patria Vieja, Reconquista og Patria Nueva; det gamle fedrelandet, gjenerobring og det nye fedrelandet. Selvstendigheten ble endelig sikret etter slaget ved Maipú i 1818.

Paraguay og Uruguay[rediger | rediger kilde]

Paraguay, da en provins i visekongedømmet Río de la Plata, oppnådde selvstendighet 15. mai 1811, etter en plan uttenkt av forskjellige nasjonalister, inkludert Fulgencio Yegros og José Gaspar Rodríguez de Francia.

I Uruguay ledet José Gervasio Artigas, som senere ble Uruguays nasjonalhelt, i 1811 et suksessfullt opprør mot spanjolene. I 1821 ble Provincia Oriental del Río de la Plata, dagens Uruguay, annektert av Brasil under navnet Provincia Oriental, Østprovinsen, før de erklærte selvstendighet 25. august 1825, etter flere tidligere opprør, og ble med i den regionale føderasjonen Río de la Platas forente provinser, dagens Argentina.

Río de la Platas forente provinser, inkulert Provincia Oriental, utkjempet en 500-dagerskrig mot Brasíl. Ingen av partene klarte å få overtaket, og i 1828 ga Montevideo-traktaten, støttet av Storbritannia, liv til Uruguay som en selvstendig stat.

Det sentrale Sør-Amerika[rediger | rediger kilde]

Slaget ved Ayacucho i 1824 skiret Perús selvstendighet

Perú[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den peruanske uavhengighetskrigen

Peruanerne støttet rojalistene under Napoléons invasjon sv Spania, da styrker fra Buenos Aires angrep øvre Perú og rojalistene mistet mye av makten sin i Amerika. Kreolopprøret i Huánuco i 1812 og opprørene i Cusco i 1814 og 1816, støttet av Buenos Aires' arméer, ble slått ned.

I årene etter frykt for indianske opprør, som Túpac Amaru IIs opprør i 1780-83, og under kommersielt og nasjonalistisk press fikk visekongene støtte mot Chile og Argentinas interesser. Visekongedømmet i Perú ble det siste stedet monarkistyrkene holdt i Sør-Amerika. Til slutt bukket det under for for José de San Martín (1820-1823) og Simón Bolívars (1824) felttog. Mens San Martín ledet det militære landfelttoget, startet den nybygde chilenske marinen under Lord Thomas Cochrane et sjøfelttog mot den spanske marinen i Stillehavet. San Martín, som hadde fordrevet rojalistene i Chile etter slaget ved Maipú, og som hadde gått i land ved Paracas i 1820, erklærte Perús selvstendighet 28. juli 1821. Fire år senere vant Simón Bolívar en liten men moralsk viktig seier i slaget ved Junín. Senere samme år var det spanske monarkiet endelig slått etter slaget ved Ayacucho, som ofte regnes som selve slutten på uavhengighetskrigene.

Etter selvstendighetskrigen gjorde kreolsamfunnets forskjellige konflikter, særlig caudilloenes ambisjoner, landet organisering særs vanskelig. I løpet av de første 75 selvstendige åra, ble kun tre sivile presidenter: Manuel Pardo, Nicolás de Piérola og Francisco García Calderón. Etter splittelsen av Alto Perú i 1815, ble Republikken Bolivia grunnlagt. I 1837 ble Perú-Bolivia-konføderasjonen lagd, men den ble oppløst to år senere grunnet chilensk militærintervensjon.

Bolivia[rediger | rediger kilde]

Bolivia erklærte sin selvstendighet fra Spania i 1809, men det måtte 16 års kamp til før etableringen av republikken Bolivia.

Høydepunktet i uavhengighetskrigen var slager ved Ayacucho 9. desember 1824 i Perú, som en del av Bolívars krig, da de Sucres republikanske hær på 7 000 mann beseiret José de la Serna spansk-amerikanske hær på 10 000 mann. Republikanerne hadde over 1 000 døde og sårede, mens spanjolene hadde over 2 000, i tillegg til mer enn 2 000 fanger, inkulert de la Serna. Spanjolene overga seg den følgende dagen.

Resultat[rediger | rediger kilde]

Seks land ble selvstendige som et resultat av disse krigene:

I tillegg kom Flag of Paraguay (1813-1840).svg Paraguay, erklært selvstendig i 1811, Flag of the Federal Republic of Central America.svg Den mellomamerikanske føderasjon, selvstendig etter Det meksikanske keiserrikets sammenbrudd i 1823 og Uruguay Uruguay, erklært selvstendig fra Brasil i 1825. I dag utgjør disse områdene 16 hispanoamerikanske stater.

Internasjonalt[rediger | rediger kilde]

1800-tallet møtte de nye amerikanske statene flere problemer da de utvilket økonominene sine. Selv om de nå var uavhengige fra Spania, så forble de økonomisk avhengig av Europa. Latinamerikansk land eksporterte sukker, biff, kopper og kaffe mot framstilte europeiske varer.

I De forente stater fikk president James Monroe statssekeretær John Quincy Adams til å lage monroedoktrinen, som erklærte at De forente stater ikke tolererte europeisk innflytelse på den vestlige halvkule. Dette ble gjort for å beskytte friheten Bolívar og San Martín hadde kjempet for, og som en forholdsregel mot de europeiske maktenes flåtestyrker.

Storbritannias handel med Latin-Amerika hadde hatt en stor økening, slik at de støttet revolusjonene mot Spania, som hadde forsøkt å hindre brisik handel med Latin-Amerika. Britisk diplomatisk press var nok til å hindre Spania fra å seriøst prøve å skaffe seg kontroll over de tapte koloniene i de tidlige 1820-åra.

I Hispano-Amerika[rediger | rediger kilde]

Monument til møtet mellom San Martín og Bolívar i Guayaquil.

Simón Bolívar forsøkte å skape en pan-amerikansk regjering i Gran Colombia. Geografiske barrierer gjorde at dette ikke var mulig, i motsetning til hvordan de britiske koloniene i Nord-Amerika hadde blitt De forente stater. Indre splittelser resulterte i kriger, og føderasjonen kollapsa. Siden så godt som alle ledere var fra militæret, caudilloer, var det også utallige revolusjoner. I tillegg er Latin-Amerika veldig kulturelt varierende.

Disse revolusjonene førte riktignok ikke til noen store sosiale endringer i samfunnet. Den tidligere spanske eliten ble i stor grad erstattet med criolloene. Bare i México ble det gjort et forsøk på større sosiale endringer, men det misslyktes på da det første keiserriket ble opprettet. Det at de tidligere makthaverne og de som hadde kjempet for rojalistene mistet sine posisjoner svekket også samfunnet.

Tre øyer var alt som gjensto av det spanske imperiet i Amerika: Cuba, hvor flere senere opprør mot Spania ble slått ned, Puerto Rico og, mildertidig, Hispañola, som noen år senere fikk sin endelige selvstendighet. Etter flere selvstendighetskrigerCuba, mistst Spania øya etter den spansk-amerikanske krigen.

Senere har Organisasjonen av amerikanske stater blitt lagd som et skritt på veien til Bolívars drøm. De søramerikanske landenes union hevder å fullføre denne drømmen.

Ledere[rediger | rediger kilde]

Opprørere[rediger | rediger kilde]

Bildene viser José Gervasio Artigas, José de San Martín, Simón Bolívar, som sammen med San Marín regnes som den viktigste uavhengighetslederen i Sør-Amerika, og Miguel de Hidalgo y Costilla.

Rojalistene[rediger | rediger kilde]

Bildene viser Santiago de Liniers, José Fernando de Abascal, Mariano Osorio, Pablo Morillo og Félix María Calleja del Rey.

  1. ^ Francisco de Miranda ledet et mislykket forsøk på å invadere Venezuela i 1806, mens det hadde vært uroligheter i Venezuela også på slutten av 1700-tallet. Spanjolene var i stor grad drevet bort fra det amerikanske fastlandet etter slaget ved Ayacucho, men forsøk på å skaffe seg kontroll over koloniene fortsatte fram til ca. 1829, og senere også under den spansk-søramerikanske krigen 1864 til 1866. Størsteparten av kampene fant dermed sted mellom ~1810 og 1824. Se artikkelen for flere detaljer.
  2. ^ Fra 1819. Den første venezuelanske republikk 1811 til 1812. Den andre 1813-14. Ny-Granadas forente provinser i dagens Colombia 1810 til 1816. Friprovinsen Guayaquil i dagens Ecuador 1820-1822.
  3. ^ 1815-1820 også Liga Federal i dagens Argentina og Uruguay. Republikken Entre Ríos i Nord-Argentina varte fra 1820 til 1821. Paraguay, også en tidligere del av Río de la Plata, ble uavhengig i 1811.
  4. ^ Også enkelte franske, spanske, tyske og andre europeiske frivillige. Slaverepublikken Haiti under president Alexandre Pétion (Sør-Haiti) bidro også ved å gi Bolívar økonomisk støtte og ved å sende frivillige.
  5. ^ Støttet militært av Portugal i en liten periode fra 1811 til 1812.