Slaget ved Carabobo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
La Batalla de Carabobo
Konflikt: Bolívars krig, den venezuelanske uavhengighetskrigen, de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
La Batalla de Carabobo
Slaget ved Carabobo', av Martín Tovar y Tovar.
Kartet under viser Carabobo-regionens beliggenhet i Venezuela.
Dato 24. juni 1821
Sted Campa Carabobo, Carabobo, Venezuela
Resultat
Avgjørende seier til patriotene
Parter
Partioter:
Gran Colombias flagg Gran Colombia
Storbritannia De britiske legioner
Rojalister:
Spania Spania
Spanias koloniflagg Ny-Granada
Kommandanter
Gran Colombias flagg Simón Bolívar
Gran Colombias flagg José Antonio Páez
Gran Colombias flagg Manuel Cedeño †
Gran Colombias flagg Ambrosio De La Plaza y Obelmejia †
Spania Miguel de la Torre
Styrker
4000 infanterister og
2500 kavalerister
3500 infanterister og
1500 kavalerister[1]
2 kanoner
Tap
200 døde[2] 2908 døde og sårede
1 kanon
La Batalla de Carabobo

Slaget ved Carabobo (spansk: La Batalla de Carabobo) var et slag under Venezuelas frigjøringskrig fra det spanske imperiet under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene som ble utkjempet mellom den stor-kolombianske selvstendighetshæren under Simón Bolívar og rojalist-styrkene ledet av den spanske feltmarskalken Miguel de la Torre 24. juni 1821. Slaget endte i en avgjørende seier for Bolívars uavhengighetsstyrker, og sikret dermed Venezuelas selvstendighet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Oversiktskart over den venezuelanske selvstendighetskrigen av Agostino Codazzi, patrioter i gult og rojalister i rødt. Øverst: 18121814; i midten: 18151817; nederst: 18181819
Slaget ved Carabobo, 1887 av Martín Tovar y Tovar
Enda et bilde av slaget av Tovar

Venezuelas frigjøringskrig startet i 1811 med en selvstendighetserklæring og var politisk koblet sammen med resten av uavhengighetskrigene i spansk Amerika. Spanske styrker klarte i 1812 å skaffe seg kontroll over landet, men krigen fortsatte lenge i en stillestående tilstand hvor rojalistene kontrollerte de større byene i nord og republikanerne kontrollerte de tynt befolkete områdene i sør. I 1819 invaderte Simón Bolívar Ny-Granada og vant en viktig seier i slaget ved Boyacá i dagens Colombia. Videre opprettet han Gran Colombia, som besto av dagens Ecuador, Colombia og Venezuela for å danne en forent front mot spanjolene.

Slagorden[rediger | rediger kilde]

Venezuelanernes hær var ledet av Simón Bolívar og videre delt opp i tre divisjoner under José Antonio Páez, Manuel Cedeño og Ambosio Plaza. Videre var hæren delt inn i en rekke kavaleri- og infanteribataljoner. Den spanske hæren var kommandert av Miguel de la Torre, og delt inn i seks infanteribataljoner og fire kavaleribataljoner. Rojalistene hadde også to kanoner.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Rojalistene okkuperte veien fra Valencia til Puerto Cabello. Mens Bolívars styrke på omtrent 6500 soldater nærmet seg rojalistenes stillinger, bestemte Bolívar seg for å dele opp styrken sin, og sende halve styrken ut på en flankemanøver i det ujevne terrenget. På samme måte delte la Torre styrken sin, og sendte halve styrken mot Bolívars. Mens de beskjøt patriotene med muskettild, holdt rojalistene tilbake angrepet sitt en stund. Det venezuelanske infanteriet sviktet sin oppgave, og flyktet, men irlenderne, waliserne og engelskmennene fra den såkalte britiske legionen, altså britiske frivillige, kjempet hardt og inntok åsene. Omtrent halvparten av Bolívars tap var soldater fra den britiske legionen.


Avgjørende slag i Sør-Amerika under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
1811-1824
Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg
Flag of Chile (1818).svg
Bolivia
Guaqui
Chile
Chacabuco
Maipú
Flag of the Gran Colombia.svg
Flag of Cross of Burgundy.svg

Agüi
Colombia
Boyacá
Venezuela
Flag of Argentina (alternative).svg
Estandarte real de España, Casa de Borbón (1761-1931).png

Carabobo
Ecuador
Pichincha
Perú
Flag of Peru (1822 - 1825).svg
Armada1701.png

Junín
Ayacucho

Til slutt brøt patriotene gjennom rojalistenes flanke og angrep deretter la Torres styrke. Hele det venezuelanske rojalistkavaleriet valgte da å flykte fra slaget. Det spanske infanteriet valgte da å forme firkantformasjoner og kjempet hardt til de bukket under for patriotenes kavaleriangrep. Dette angrepet var så effektivt at bare omtrent 400 soldater fra ett infanteriregiment kom trygt fram til Puerto Cabello.

Nå da rojalistenes hovedstyrke i Venezuela var knust, var selvstendigheten sikret. Slaget var ekstremt ensidig; for hver døde patriot var 14-15 rojalister blitt drept eller såret. Dette er enda mer bemerkelsesverdig når en tenker på at slaget ble utkjempet på slutten av muskettenes tidsalder, hvor vinnerne av et slag som oftest mistet like mange, om ikke flere soldater enn dem de beseiret. Riktignok døde både Manuel Cedeño og Ambrosio Plaza (døde egentlig dagen etter av sår fra slaget), i tillegg til Nevado, Bolívars hund.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Etter denne viktige seieren var Cumaná og Puerto Cabello de eneste større byene som rojalistene fortsatt kontrollerte. Cumaná ble snart inntatt, mens Puerto Cabello overga seg i oktober 1823 etter en beleiring. Det samme året sendte spanjolene styrker for å gjenerobre landet, men ble beseiret i slaget på Maracaibo-sjøen. Kampen for selvstendighet var nå over i Venezuela, men hadde kostet over halvparten av landets hvite befolkning livet. Som en del av Gran Colombias hær kjempet venezuelanerne videre under Bolívar og sammen med argentineren José de San Martíns styrker for å befri Ecuador, Peru og Bolivia, fram til den endelige seieren ved Ayacucho i 1824.

I Venezuela blir 24. juni feiret som slaget ved Carabobo-dagen eller alternativt hærens dag.

Notater[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Av totalt 1551 teoretiske kavalerister sloss bare to hussarskvadroner, ca 200 mann, til fots i slaget, mens resten, 1371 venezuelanske llaneroer, flykta)
  2. ^ Bolívars anslag, sannsynligvis betydelig større