Slaget ved Puente de Calderón

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Batalla del Puente de Calderón
Konflikt: Hidalgos opprør, Mexicos uavhengighetskrig, de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
Batalla del Puente de Calderón
Oversiktskart over slaget fra El Libro Rojo fra 1869 av Vicente Riva Palacio.
Kartet under viser Zapotlanejos beliggenhet i Jalisco.
Dato 17. januar 1811
Sted Puente de Calderón, Zapotlanejo, Jalisco, México
Resultat
Avgjørende seier til rojalistene
Parter
Partioter:
Doliente de Hidalgo.png Mexicanske opprørere
Rojalister:
Spania Spania
Flag of Cross of Burgundy.svg Nueva España
Kommandanter
Doliente de Hidalgo.png Miguel Hidalgo y Costilla
Doliente de Hidalgo.png Ignacio Allende
Doliente de Hidalgo.png Juan Aldama
Doliente de Hidalgo.png Mariano Abasolo
Spania Félix María Calleja del Rey
Styrker
~80–100 000 ~6000
Tap
~13 000 døde og sårede ~1300 døde og sårede
Batalla del Puente de Calderón

Slaget ved Puente de Calderón (spansk: La Batalla del Puente de Calderón; slaget ved Calderón-broa) var et avgjørende slag under den mexicanske uavhengighetskrig som ble utkjempet 17. januar 1811 på bredden av Calderónelva i det nåværende Zapotlanejo i delstaten Jalisco, 60 km øst for Guadalajara. En mexicansk opprørshær på nærmere ett hundre tusen revolusjonære ledet av Miguel Hidalgo, Ignacio Allende, Juan Aldama og Mariano Abasolo angrep rojalisthæren, som besto av omtrent 6000 profesjonelle soldater som kjempet for den spanske kongen, Ferdinand VII og for fortsatt spansk kolonistyre i México under ledelse av den spanske offiseren Félix María Calleja del Rey, som ble gitt tittelen greve av Calderón (Conde de Calderón) for denne seieren.

At slaget har blitt kjent som slaget ved Calderón-broa skyldes den nærliggende broa, som også var angripernes mål. Slaget endte med en avgjørende seier til rojalistene, og ble det siste store militære slaget i den første fasen av den mexicanske uavhengighetskrigen. Flere av opprørslederne, deriblant Hidalgo, Allende og Aldama, ble henrettet bare noen måneder senere av spanske kolonimyndigheter, mens Mexico ikke oppnådde uavhengighet før i 1821, og da som det konservative første mexicanske keiserriket.

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Portrett av presten og tidlige opprørslederen Miguel Hidalgo y Costilla: Lenge leve Fader Hidalgo! En ærerik side!
Don Félix María Calleja del Rey, som senere ble Nueva Españas visekonge fra 1813 til 1816.

Miguel Hidalgo hadde begynt sitt opprør mot det spanske styret i México med Grito de Dolores («Ropet fra Dolores») 16. september 1810. Etter at Hidalgos styrker hadde mislyktes i å innta Ciudad de México i oktober samme år, trakk opprørsstyrkene seg tilbake mot Guanajuato forfulgt av rojaliststyrker ledet av general Félix María Calleja. Siden de ikke var i stand til å forsvare seg i Aculco, hvor Callejas hær avskar opprørerne, bestemte Hidalgo seg for at hæren hans skulle fortsette sin retrett mot Guadalajara.

Opprørernes hær, som talte omtrent 80 000 mann, inntok en forsvarstilling ved Calderón-broa, hvor veien fra Guanajuato til Guadalajara krysser Calderónelva. Ignacio Allende hadde her kommandoen over opprørsstyrkene. Calleja hadde bare 6000 mann, men disse var bedre utstyrt enn opprørerne, og de ankom broa den sekstende januar.

Da slaget begynte den påfølgende dagen, bombarderte rojalistenes artilleri opprørernes ammunisjonsvogn, som dermed eksploderte. Eksplosjonen splittet store deler av opprørshæren, og førte slik til at den mindre, men mer disiplinerte rojalisthæren kunne seire. Opprørerne flyktet nordover etter nederlaget for de forfølgende rojaliststyrkene.

Opprørernes nederlag ble et effektivt vendepunkt i uavhengighetskrigen, og førte til at det måtte gå hele ti år til før patriotene kunne oppnå seier slik at México kunne bli uavhengig.


Avgjørende slag under
Mexicos uavhengighetskrig
1810-1821
Estandarte de las Tres Garantías.png
Cross of Burgundy (Template).png
Puente de Calderón

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Hidalgos nederlag i dette slaget markerte slutten på den mexicanske uavhengighetskrigens første fase, og det faktum at opprørerne kjempet mer med lidenskap enn med strategi. Opprørsstyrkene ble knust militært, og de etterfølgende hendelsene førte til at Hidalgo ble fanget og siden henrettet.

Opprørerne flyktet nordover, hvor Hidalgi i nærheten av Zacatecas ble fratatt kommandoen over de militære styrkene til fordel for Allende. I mars mottok de en invitasjon fra den nyleónesiske generalen Ignacio Elizondo, som foreslo et møte ved Norias de Baján i Coahuila, hvor de kunne kjøpe våpen fra Amerikas forente stater. Den førte kontingenten med Allende, Aldama, José Mariano Jiménez og Indalecio, Allendes sønn, ankom 21. mars. Der ble de tatt i bakhold og umiddelbart tatt til fange. Da den andre kontingenten med Abasolo ankom møtte den en lignende skjebne. Hidalgo ankom deretter til hest, og ble personlig pågrepet av Elizondo.

Fangene ble så ført til Chihuahua, hvor de ble dømt. Allende, Aldama og Jiménez ble skutt 26. juli, og Hidalgo 30. juli, mens Abasolo ble dømt til ti år i fengsel i Cádiz, hvor han døde i 1816. Calderón-broa ble i 1932 erklært som et historisk mexicansk monument.