Antonio José de Sucre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Antonio José de Sucre y Alcalá
Antonio José de Sucre y Alcalá
Født 3. februar 1795
Spania Cumaná, Ny-Granada
Død 4. juni 1830 (35 år)
Gran Colombia Sierra de Berruecos, Gran Colombia
Ektefelle Maríana Carcelén y Larrea
Barn Pedro César de Sucre y Roxas,
Teresa Sucre y Carcelén
Yrke Offiser, filisof og politiker
Bolivias 2. president
29. desember 182518. april 1828
Forgjenger Simón Bolívar
Etterfølger José María Pérez de Urdininea
Perús 4. guvernør
23. juni 182317. juli 1823
Forgjenger José de la Rive Agüero
Etterfølger José Bernardo de Tagle

Antonio José de Sucre y Alcalá, stormarskalk av Ayacucho (født 3. februar 1795, død 4. juni 1830) var en søramerikansk selvstendighetsleder, og ble regnet som en av Simón Bolívars nærmeste venner, generaler og statsmenn. Sucre ble senere Bolivias andre president, og tjente en kort periode som Perus guvernør.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sucre ble født inn i en velstående og framstående familie i 1795 i Cumaná, som da var del av det spankse visekongedømmet Ny-Granada, og som i dag ligger i Sucre-staten i Venezuela. Antonio var sønnen til Vicente de Sucre y García de Urbaneja og hans kone María Manuela de Alcalá y Sánchez Ramírez de Arellan. Det er litt uenighet om Sucres bakgrunn; i følge en venezuelansk genealog var Sucre en etterkommer av Charles de Succre, et medlem av en fransk-flamsk familie som ble utnevnt av den spanske kongen som guvernør over Cuba. I følge det tyske Lexikon des Judentums, var Sucre en etterkommer av en bayersk jødisk familie kalt Zucker.

Livet i militæret[rediger | rediger kilde]

I 1814 ble Sucre med i den amerikanske kampen for selvstendighet fra Spania. Han viste seg å være en dyktig militær leder; i 1818 ble han utnevnt til oberst og i 1821, da 26 år gammel, brigadegeneral, noe som gjorde ham til en av hærens yngste generaler. Etter slaget ved Boyacá i 1819, ble Sucre Simón Bolívars stabssjef.

I 1821 satte Bolívar Sucre til å lede felttoget for å befri Quito; Ecuador, og 24. mai 1822 vant han en avgjørende seier i slaget ved Pichincha . Kort tid etter slaget dro Sucre og Bolívar inn i den nylig befridde byen, og Sucre ble utnevnt til president over Quito-provinsen, noe han ble mektig irritert over.

Deretter kom flere seiere over de spanske styrkene i Peru, for eksempel det merkbare slaget ved Junín 6. august 1824. 9. desember ble flesteparten av de gjenværende spanske soldatene og offiserene, inkludert visekongen José de la Serna e Hinojosa, tatt til fange i slaget ved Ayacucho. Denne seieren sikret Øvre og Nedre Perús selvstendighet, som Sucre og andre snart omgjorde til et nytt land, Bolivia, etter Simón Bolívar, og endte dermed størsteparten av kampen for selvstendighet i de spansk-amerikanske koloniene. Som belønning for sin innsats ble Sucre gitt den høyeste ærestittel var mulig: stormarskalk av Ayachucho (Gran Mariscal de Ayacucho), 29 år gammel.

Etter Ayacucho-seieren skrev Bolívar Resumen Sucinto de la Vida del General Sucre, en kort biografi full av smigrende kommentarer om sin løytnant. I et brev hvor han fortalte Sucre om biografien han hadde skrevet, skrev Bolívar (oversatt fra spansk via engelsk):

"Tro meg, general, ingen elsker æren din så høyt som meg. Aldri har en sjef gitt en mer praktfull hyllest til en løytnant. I det øyeblikket den blir trykt, en fortelling om livet ditt skrevet av meg selv; er jeg tro mot min samvittighet, gir jeg deg alt du fortjener. Dette sier jeg så du kan se at jeg er ærlig: jeg misliker mye av de jeg ikke syns er rett, men samtidig beundrer jeg det som er storslått."

Etter selvstendigheten[rediger | rediger kilde]

Antonio José de Sucres død, av Arturo Michelena

Sucre ble valgt til Bolivias president i 1826, men ble etter hvert misfornøyd med den politiske utviklingen. President Sucre trakk seg i 1828, da en større bevegelse gikk imot Bolívar, hans tilhengere og grunnloven han hadde skrevet for landet. Sucre flytta til Quito, hjembyen til kona Mariana de Carcelén y Larrea, markise av Solanda (født i Quito 27. juli 1805, død 15. desember 1861, også i Quito), datter av Felipe de Carcelén y Sánchez de Orellana og Teresa de Larrea y Jijón. Han var aldri helt tilfreds med politikk, og tenkte å trekke seg fra den. 7. juni samme år fikk han en sønn utenfor ekteskap med Manuela de la Concepción de Roxas y Iñíguez (født i Tarija 13. desember 1809), navngitt Pedro César de Sucre y Roxas.

Sent i 1828, etter Bolívars oppfordring, ble han gjort til president for Gran Colombias kongress av nevnte kongress. De hadde også intensjoner om å utnevne ham til Bolívars etterfølger som president, men det skjedde ikke, siden Sucre sannsynligvis ville ha nektet. Sucre ble gjort til et medlem av kommisjonen ledet av José Antonio Páez som dro til Venezuela i 1829 for å slå ned politisk separatisme blant lokale myndigheter der. Denne vanskelige oppgaven bidro til Sucres fortsatte misnøye med det politiske miljøet i Stor-Colombia. Det året hadde han også sin eneste datter innenfor ekteskapet, Teresa de Sucre y Carcelén, som ble født i Quito 30. juni 1829, og døde der 15. november 1831.

Monument tilegnet José de Sucre i Bolivias konstitusjonelle hovedstad, Sucre

Arven etter stormarskalk Sucre[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1830 hørte Sucre nyhetene om Bolívars avgang og om hans intensjoner om å forlate landet. Sucre bestemte seg da for å dra til Quito for å gjenoppta privatlivet sitt, men falt i et bakhold og ble skutt og drept i nærheten av Pastro, i Sierra de Berruecos i Sør-Colombia 4. juni 1830.

Detaljene om drapet er usikre, og det vrimler av teorier om hvorfor Sucre ble myrdet. En av de eldre og veldokumenterte teoriene sier at José María Obando, som i 1831 ble Colombias president, var hjernen bak bakholdet. En av morderne nevnt i denne teoriene ble senere henrettet for hans tilsynelatende rolle i mordet. Senere teorier innebar også andre eller flere individer, slik som Juan José Flores, ecuadoriansk president, Agustín Gamarra, peruansk president og Francisco de Paula Santander, storkolombiansk president.

Enkelte har hevdet at Sucre ble myrdet slik at det ikke skulle finnes en åpenbar etterfølger til Bolívar. Sucre var, ifølge historikeren Tomás Polanco Alcantara, "Simón Bolívars uunnværlige komplement." Da Bolívar hørte om Sucres død, skal han ha sagt "Det har blitt utgydt, Gud allmektige, den uskyldige Abels blod..." ("Se ha derramado, Dios excelso, la sangre del inocente Abel..."). Senere skrev Bolívar (Gaceta de Colombia, 4. juli, 1830; fra spansk via engelsk, så derfor ikke en autentisk oversettelse):

"Hvis han hadde pustet sin ånd på seiersteateret, med hans siste åndedrag, ville han ha takket himmelen for å ha gitt ham en ærefull død; men det er feigt myrdet i et mørkt fjell han forlater sitt fedreland plikten med å forfølge forbrytelsen og gjøre noe som vil tøye nye skandaler og gjentagelsen av scener så sørgelige og smertefulle som denne."

Sucre-departementet i Colombia og byen Sucre i Bolivia er oppkalt etter ham, og Ecuadors tidligere myntenhet het sucre. Staten hvor han ble født, Cumaná, ble omdøpt til Sucre. Et stort nabolag i Caracas heter også Sucre etter ham. Enkelte av Sucres etterkommere i Venezuela har fulgt hans militære og politiske fotspor.

Antonia José de Sucre er gravlagt i Quito-katedralen i Ecuador, siden han sa mens han levde at han for alltid ønsket at beina hans skulle være i Quito.


Forgjenger:
 Simón Bolívar 
Bolivias president
Bolivia

Etterfølger:
 José María Pérez de Urdininea 


Forgjenger:
 José de la Riva Agüero 
Perús president
Peru

Etterfølger:
 José Bernardo de Tagle