Slaget ved Chacabuco

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Batalla de Chacabuco
Konflikt: Patria Nueva-felttoget, den chilenske uavhengighetskrigen, de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
Batalla de Chacabuco
Slaget ved Chacabuco, malt av Pedro Subercaseaux.
Kartet viser beliggenheten til
Región Metropolitana de Santiago i Chile.
Dato 12. februar 1817
Sted Terrenos de la Hacienda Chacabuco, 50 km nord for Santiago, Chile
Resultat
Patriotisk seier.
Parter
Patrioter:
Mendozaprovinsens flagg Ejército de los Andes:
Chiles flagg Chile
Argentinas flagg Río de la Platas forente provinser
Rojalister:
Spania Spania
Spanias koloniflagg Chile
Kommandanter
Argentinas flagg José de San Martín
Chiles flagg Bernardo O'Higgins
Argentinas flagg Miguel Soler
Spania Rafael Maroto
Spania Idelfonto Elorreaga
Styrker
3600-4600 soldater
(600 kavalerister og 4000 infanterister)
9-22 kanoner.
1500-2450 infanterister
0-5 kanoner
Tap
11 døde (derav én offiser) og 109 sårede (10 offiserer) i slaget. 120 døde av sår. Ca. 500 døde og sårede
600 fanger
130 flykta
Batalla de Chacabuco
Avgjørende slag i Sør-Amerika under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
1811-1824
Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg
Flag of Chile (1818).svg
Bolivia
Guaqui
Chile
Chacabuco
Maipú
Flag of the Gran Colombia.svg
Flag of Cross of Burgundy.svg

Agüi
Colombia
Boyacá
Venezuela
Flag of Argentina (alternative).svg
Estandarte real de España, Casa de Borbón (1761-1931).png

Carabobo
Ecuador
Pichincha
Perú
Flag of Peru (1822 - 1825).svg
Armada1701.png

Junín
Ayacucho

Slaget ved Chacabuco (spansk: La batalla de Chacabuco) var et viktig slag i begynnelsen av Patria Nueva-felttoget under Chile selvstendighetskrig som en den av de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene som fant sted 12. februar 1817. Den selvstendighetssøkende Andes-hæren – Ejército de los Andes – ledet av general José de San Martín beseiret en rojaliststyrke fra Chile ledet av Rafael Maroto.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kryssningen av Andes, med San Martín og O'Higgins avbildet, malt av Martín Boneo i 1865.
Bernardo O'Higgins ledet de chilenske styrkene og ble Chiles øverste diktator og første leder etter selvstendigheten fire dager senere.
Den spanske generalen Rafaeo Maroto Yserns, her sammen med sin niese Margarita Borgoño, malt av Raymond Monvoisin.
Kopi av flagget til El Ejército de los Andes.

Det var i 1814, etter at han hadde hatt en viktig rolle i opprettelsen av en folkevalgt kongress i Argentina at den argentinske generalen José de San Martín begynte å tenke på hvordan han skulle drive bort de spanske rojalistene fra Sør-Amerika. Han forsto at det første steget ville være å drive dem ut av Chile, og derfor begynte han å rekruttere og utstyre en hærstyrke. Etter to år hadde han en hær på omtrent 6000 mann med 1200 hester og 22 kanoner. 17. januar 1817 dro han med denne styrken ut for å krysse Andesfjellene og befri Chile fra spanjolene. På grunn av San Martíns nøye planlegging, som hadde fått rojalistene i Chile til å utplassere sine styrker for å møte ikkeeksisterende farer, møtte ikke San Martíns hær motstand under kryssningen.

I begynnelsen av februar 1817 hadde San Martíns styrker krysset fjellene og forberedte seg på å ende det spanske styret i Chile. El Ejército de los Andes, som San Martíns hær ble kalt, mistet mange menn i løpet av kryssningen, opptil en tredjedel av styrken og halvparten av hestene. Rojaliststyrkene hadde skyndte seg nordover for å møte patriotenes fremmarsj, of en styrke på 1500 mann under brigader Rafael Maroto blokkerte San Martíns fremmarsj i en dal kalt Chacabuco nær Santiago de Chile. I frykt for at rojaliststyrkene skulle smuldre opp, foreslo Maroto at de skulle gi opp hovedstaden Santiago og trekke seg tilbake sørover, hvor de kunne holde ut lenger og skaffe ressurser til et nytt felttog. Militærkonferansen samlet av den kongelige guvernørfeltmarskalken Francisco Marcó del Pont 8. februar godtok Marotos strategi, men den følgende morgenen skiftet generalkapteinen mening og beordret Maroto å gjøre seg klar til kamp i Chacabuco.

Natten før slaget betrodde Antonio de Quintanilla, som senere kom til å utmerke seg med sitt usedvanlige forsvar av Chiloé, sin mening til en annen spansk tjenestemann, hvor han sa han mente at den valgte strategien ikke var noe godt valg på grunn av opprørernes posisjon, og at rojaliststyrkene burde trekke seg litt sørover nær åsene ved Colina: "Maroto overhørte denne samtalen fra et nærliggende kammer og nektet enten å tro eller å høre meg på grunn av sin stolthet og selvopptatthet, han ropte på tjeneren sin med sin notoriske stemme og erklærte en generell dødsstraff for alle som foreslo en tilbaketrekning."

Maroto trengte bare å forsinke San Martíns tropper, siden han visste at han ville få forsterkninger fra Santiago. San Martín visste dette, og valgte å angripe mens han fremdeles hadde en tallmessig overlegenhet. Rojalistene kjempet tappert, selv om slaget endte med et fullstendig nederlag for dem. Maroto klarte å slippe unne på grunn av sin raske hest, men ble likevel lett såret under tilbaketoget.

Planen[rediger | rediger kilde]

San Martín mottok mange rapporter om det spanske angrepet gjennom en spion kledd som en roto, en fattig chilensk bonde. Rotoen fortalte ham at en spansk general, Marcó, var vant med å kjempe i fjellene og beordret hæren sin "å løpe til marken," som betydde Chacabuco. Han fortalte også om planen til general Rafael Maroto, som ledet Talavera-regimentet og en frivillig styrke på opptil 2000 mann. Planen hans var å bruke fjellsida til å angripe San Martín.

11. februar, tre dager før hans planlagte angrep, samlet San Martín et krigsråd for å bli enige om en angrepsplan. Deres hovedmål var å innta Chacabuco-ranchen, som var spanjolenes hovedkvarter, som befant seg nær foten av åsene. Han bestemte seg for å dele sine 2000 soldater i to styrker og sende dem ned på to veier på hver sin side av fjellet. Den høyre flanken ble kommandert av Miguel Estanislao Soler, mens O'Higgins kommanderte den venstre. Planen var at Soler skulle spanjolenes flanker samtidig som han omringet deres baktropp for å hindre dem i å flykte. San Martín forventet at begge lederne angrep samtidig slik at spanjolene måtte kjempe et tofrontsslag.

Slaget[rediger | rediger kilde]

San Martín begynte med å sende sine soldater ned fra fjellene midnatt 11. februar for å forberede seg til angrep ved daggry. Ved daggry var soldatene mye nærmere spanjolene enn han hadde forventet, men de kjempet hardt of tappert. Solers soldater måtte gå ned en tynn sti som viste seg å være lang og anstrengende, og brukte derfor lengre tid enn det som var forventet. Etter å ha sett sitt hjemland igjen skal general O'Higgins ha blitt overveldet og trosset angrepsplanen ved å storme mot fienden sammen med sine 1500 soldater. Hva som faktisk skjedde i denne delen av slaget er meget omdiskutert. O'Higgins hevdet at spanjolene stoppet sitt tilbaketog og startet å rykke frem mot O'Higgins' tropper. Han sa at hvis han skulle lede mennene sine opp den trange stien og trukket seg tilbake, ville mennene hans ha blitt drept én etter én. San Martín så O'Higgins tidlige angrep, og beordret Soler å angripe spanjolenes flanke. Dette fjernet trykket fra O'Higgins, og nå kunne troppene hans holde sine posisjoner.

Kampene forsatte på ettermiddagen, og tidevannet snudde til fordel for patriotene ettersom Soler inntok en viktig spansk artilleriposisjon. Nå hadde spanjolene satt opp en forsvarsfirkant rundt Chacabuco-ranchen. O'Higgins stormet mot senteret i den spanske posisjonen, mens Soler kom seg bak de spanske styrkene og tok fra dem enhver sjanse til tilbaketog. O'Higgins of hans menn overveldet de spanske troppene, som forsøkte å flykte, mens Solers menn presset dem tilbake til ranchen. Nå besto slaget i nærkamp til alle de rojalitiske soldatene enten var drept eller fanget. Til slutt hadde 500 rojalistsoldater blitt drept mens 600 hadde blitt fanget. Patriotene mistet kun tolv mann i slaget, mens 120 andre døde av sår fra kampene.

Slaget ble fulgt av slaget ved Maipú, hvor Chiles selvstendighet ble sikret. Etterpå fortsatte San Martín befrielseskrigen mot Spania ved å invadere Peru, helt til han møtte Simón Bolívar på guaqaquilkonferansen i 1822. Bolívar forsatte krigen, som varte til 1824, med spanjolenes endelige nederlag ved Ayacucho.