Mexicos uavhengighetskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Mexicos uavhengighetskrig
Mexicos uavhengighetskrig
Slaget ved Monte de las Cruces, den 30. oktober 1810
Dato 16. september 1810
26. september 1821
Sted Mexico
Resultat
Avgjørende meksikansk seier
Mexico uavhengig av Spania
Parter
Flag of the Three Guarantees.svg Den meksikanske hær Spanias flagg Spania
Kommandanter
Miguel Hidalgo
José María Morelos
Francisco Javier Mina
Vicente Guerrero
Agustín de Iturbide
Francisco Javier Venegas
Ignacio Elizondo
Juan Ruiz de Apodaca
Félix María Calleja del Rey
Styrker
120 000 14 000
Tap
15 000 døde
450 000 sårede, inklusive sivile
8 000 døde
De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
1808-1828
Smartin.JPG
Bolivar Arturo Michelena.jpg
Sucre1.jpg
Argentina
Chile
Colombia
Battle-of-Boyaca.jpg

México
Perú
Venezuela
Avgjørende slag under
Mexicos uavhengighetskrig
1810-1821
Estandarte de las Tres Garantías.png
Cross of Burgundy (Template).png
Puente de Calderón

Mexicos uavhengighetskrig var en av de lengste krigene i Latin-Amerika. Ny-Spania hadde vært underlagt Spania i omtrent 300 år, og krigen begynte med et opprør mot de spanske koloniherrene. Krigen varte fra den 16. september 1810 til den 27. september 1821 og førte til at Mexico ble til en selvstendig stat. Uavhengighetskrigen ble avløst av interne konflikter som ikke var mindre blodig, mellom rojalister og selvstendighetstilhengere fram til 1821. Det spanske imperiet i slutten aksepterte Mexicos selvstendighet etter en spansk ekspedisjonstyrke var beseiret i september 1829. Etter elleve år med krig var store deler av Mexico i ruiner i 1821, ut av befolkningen på 5,8 millioner var mellom 250 000 og 500 000 drepte.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1767 ble de innflytelsesrike jesuittene utvist fra det spanske rike, noe som sterkt preget kolonien. Jesuittene hadde lånt ut penger til kjøpmenn og jordeiere, og den påfølgende gjeldsinndrivelsen var smertelig for store deler av befolkningen. Motsetningsforholdet mellom «criollos» og «peninsulares», sammen med generell misnøye, skattetrykk og til sist Napoleons inntog i Spania, utløste krigen.

Kampene[rediger | rediger kilde]

Oppdagelsen av en sammensvergelse i flere byer i Bajío-området førte til at presten Miguel Hidalgo i sin grito de la independencia i kirken i Dolores Hidalgo erklærte Spania krig, og fikk med seg store menneskemengder. En hær på 80 000 mann gjorde etterhvert store landevinninger og erobret alle byene i den rike, vestre delen av landet.

Avgjørelsen om ikke å ta Mexico by i 1811 var imidlertid skjebnesvanger, og snart slo de spanske regjeringsstyrkene tilbake og erobret de fleste byene. I den opprørske byen Guanajuato trakk spanjolene lodd om hvem av byens borgere som skulle tortureres og henrettes. Miguel Hidalgo og en rekke opprørsledere ble drept, og hodene ble utstilt til skrekk og advarsel.

Motstandskampen fortsatte imidlertid i avsidesliggende områder, og i 1813 møttes en riksforsamling i byen Chilpancingo i Guerrero for å bli enige om en grunnlov for den framtidige staten. Her ble blant annet kravet om opphevelse av slaveriet fremmet. Den nye lederen for motstanden var Jose Maria Morelos y Pavon, som ble skutt i Ecatepec i 1815.

Avgjørelsen[rediger | rediger kilde]

Omslaget kom endelig da den spansktro generalene Vicente Guerrero skiftet side, og dermed framtvang en spansk evakuering i 1821.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Robert L. Scheina: Latin America´s Wars: The Age of the Caudillo, 1791-1899. Kapittel 5: Viceroyalty of New Spain 1810-29 2003 ISBN 1-57488-450-6