Manuel Piar

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Manuel Carlos Piar Bermúdez
Manuel Carlos Piar Bermúdez
Manuel Carlos Piar
Født 28. april 1774
De forente nederlandenes flagg Willemstad, Curaçao, De nederlandske Antillene
Død 16. oktober 1817
Bandera de Angostura (20 de noviembre de 1817).svg Angostura Venezuela (ikke anerkjent stat i Nuevo Granada)
Yrke Offiser
Troskap De forente nederlandenes flagg Nederland (~1804)
Haitis flagg Haiti (~1807)
Venezuelas flagg Venezuela (18101817)
Tjenestetid 18041817
Rang Øverstkommanderende
Militære slag Napoleonskrigene (britisk invasjon av Antillene),
Den haitiske revolusjonen, De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene (den venezuelanske uavhengighetskrigen)

Manuel Carlos Piar Bermúdez (23. april 1774-16. oktober 1817) var en venezuelansk-curaçaoansk offiser som kjempet for Venezuelas uavhengighet under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene. Rett før han døde var han for en liten stund øverstkommanderende for de venezuelanske styrkene som kjempet mot de spanske rojalistene.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Piar var sønnen til en spansk sjømann og en nederlandsk mulatta, og ble født i Willemstad på Curaçao i De nederlandske Antillene. Piar vokste opp som enkel mestizo, og ble derfor offer for diskriminerende grenser på grunn av de sosiale normene i det koloniale Amerika.

Piar kom først til Venezuela med sin mor i 1784 da han var ti år gammel, og de bosatte seg i La Guaira. Han hadde ingen formell utdannelse, men oppnådde likevel et høyt allmennkunnskapsnivå, og lærte seg selv flere språk.

Da han var 23 år gammel bestemte han seg for å bli med i selvstendighetskampen, og deltok i den mislykkede Gual og España-sammensvergelsen i 1797.

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

I 1804 ble han med i militsen som kjempet mot engelskmennene på Curaçao under napoleonskrigene. Curaçao-militsen klarte å drive bort engelskmennene og gjeninnsette nederlandsk styre. I 1807 var han på Haiti for å hjelpe revolusjonen på øya, og kommanderte der et krigsskip.

Ved 1810 hadde hans militære erfaring og hans ønske om selvstendighet fra det koloniale styre fått ham inn i den venezuelanske selvstendighetkonflikten på de revolusjonæres side mot Spania. Han startet i marinen og ble utplassert i Puerto Cabello. Som kommandant for et skip kjempet han i flere trefninger mot den spanske marinen, og deltok i slaget ved SorondoOrinoco-elva i 1812.

Etter at situasjonen forverret seg for patriotene måtte Piar flykte til Trinidad for en stund. Han kom tilbake til Venezuela i 1813, da en oberst for hæren, og klarte deretter å forsvare Maturín og hjalp til med å befri den østlige delen av landet for spanske styrker.

Det følgende året (1814) ledet Piar, som nå var blitt en brigadegeneral, troppene til kamper i Barcelona, Caracas og Cumaná. Han ble beseiret i en trefning av José Tomás Boves' styrker nær El Salado. Piar ble videre forfremmet til generalmajor, og ble med i den suksessfulle Los Cayos-ekspedisjonen, og tok del i trefningene ved Los Frailes og Carúpano.

I 1816 beseiret han Francisco Tomás Morales' styrker ved El Juncál. Derfra begynte Piar å marjere mot Guyana med en intensjon om å begynne frigjørelsen av provinsen. I begynnelsen av 1817 beleiret han byen Angostura. 11. april vant styrkene han en stor seier over hæren kommandert av den spanske generalen Miguel de la Torre i slaget ved San Félix. En måned senere ble Piar forfremmet til øverstkommanderende.

Piars undergang, rettssak og henrettelse[rediger | rediger kilde]

På denne tiden, etter hans militære seire, kom Piar i konflikt med sine overordnede hvite criollo-ledere, inkludert Simón Bolívar. Denne friksjonen førte til at Bolívar fratok Piar direkte kommando over troppene. Piar spurte deretter om å få permisjon, som han fikk i juni 1817.

I tillegg til selvstendighet ønsket Piar mer maktdeling og sosiale og politiske rettigheter for mestizoene. Han var misfornøyd med måten de hadde blitt behandlet på av spanjolene under kolonisystemet, og han håpet at de ville bli behandlet bedre etter rojalistenes nederlag. Riktignok syntes det ikke å bli sånn. Piar, nå uten noen militær støtte, bestemte seg for å bli i Guyana og samle støttespillere for sine synspunkter mot synspunktene til resten av revolusjonslederne (hvorav Piar var den eneste som ikke var hvit).

I tillegg til Piar var det også andre viktige militære kommandanter som satte seg imot Bolívars ledelse. Blant disse var José Félix Ribas, Santiago Mariño og José Francisco Bermúdez, men i motsetning til Piar var de alle hvite criolloer og deres grunner for å sette seg imot Bolívar var tydelig helt forskjellig fra Piars ønske om større rettigheter for mestizoene.

I hva som kom til å bli en av selvstendighetkampens mørkeste episoder beordret Bolívar Piars arrestasjon, og stilte ham for retten for desertering, ulydighet og sammensvergelse mot regjeringa. Siden Piar var den eneste som ble stilt for retten eller arrestert i denne episoden, er det generelt godtatt at Bolívar ganske enkelt trengte å statuere et eksempel i form av én enkelt general fra militærledelsen, og at Piar var så uheldig å bli denne generalen. Han ble arrestert 28. september 1817 og ble dømt ved krigsrett, som fant ham skyldig i alle anklager, og 15. oktober dømte de ham til døden. Samme dag godkjente Simón Bolívar, som øverstkommanderende, dommen. Den følgende dagen ble Manuel Piar henrettet ved skyting mot en vegg nær katedralen i Angostura. Forunderlig nok skal Bolívar, som hadde bestemt seg for ikke å selv se henrettelsen, men hørte skuddene fra sitt kontor i nærheten, ha sagt mens han gråt "He derramado mi sangre" ("Jeg har utgydt mitt blod")