Den venezuelanske uavhengighetskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Guerra de Independencia de Venezuela
Konflikt: De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
Guerra de Independencia de Venezuela
Slaget ved Carabobo, bilde fra 1825.
Dato 19. april 18101823
Sted Venezuela og Nuevo Granada
Resultat
Seier til patriotene. Venezuelansk selvstendighet fra Spania.
Parter
Patrioter:
Venezuela Venezuela.[1]
Gran Colombia Gran Colombia
Utenlandske frivillige:
Det forente kongeriket Storbritannia og Irland Storbritannia og Irland
Haiti Haiti[2]
Rojalister:
Spania Spania
Ny-Granada Ny-Granada
Kommandanter
Venezuela Francisco de Miranda
Gran Colombia Simón Bolívar
Gran Colombia Santiago Mariño
Venezuela Manuel Piar
Gran Colombia Antonio José de Sucre
Gran Colombia José Antonio Páez
Gran Colombia Juan Bautista Arismendi
Spania Juan Domingo de Monteverde
Spania Juan Manuel Cajigal
Spania José Tomás Boves
Spania Pablo Morillo
Spania Miguel de la Torre
Spania Francisco Tomás Morales
Tap
Estimert 100.000 (ut av en befolkning på 300.000 før krigen). ?
Guerra de Independencia de Venezuela

Den venezuelanske uavhengighetskrigen (spansk: La Guerra de Independencia de Venezuela) var krigen som ble utkjempet for å frigjøre det som i dag er Venezuela. Denne krigen var en del av en serie frigjøringskriger rundt omkring i det spanske Amerika som fulgte Napoléon Is invasjon av Spania i 1808. Den venezuelanske krigen hadde dermed militære og politiske forbindelser til selvstendighetskonfliktene som fant sted andre steder i Sør-Amerika. Hærer og statsmenn fra hele kontinentet samarbeidet ofte og kjempet på begge sider av de senere nasjonalgrensene mellom de amerikanske landene.

Denne krigen ble preget av indre sosiale forskjeller, og begge sider kjempet med stor lidenskap og vold. Det var ikke før slaget ved Carabobo i 1821 at Venezuelas selvstendighet ble sikret, og selv da fortsatte volden, mens libertadorene fortsatte å lede hærene sine sørover for å befri resten av kontinentet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Flagget til Caracas-juntaen.

Den franske invasjonen av Spania i 1808 førte til at det spanske monarkiet under kong Ferdinand VII kollapset. De fleste av kong Ferdinands tidligere spanske undersåtter godtok ikke regjeringen til Joseph Bonaparte, som ble utnevnt til spansk konge av sin bror Napoléon. Prosessen for å opprette en stabil spansk regjering, som skulle bli anerkjent i store deler av imperiet tok hele to år. I mellomtiden ble den øverste junta opprettet som et patriotisk alternativ til det bonapartistiske styre. Dette førte til et maktvakuum og politisk usikkerhet i de spanske besittelsene i Amerika, inkludert Visekongedømmet Ny-Granada, som Venezuela på den tid var en del av.

Den første republikken[rediger | rediger kilde]

Selvstendighetserklæringen blir undertegnet, malt i 1876 av Martin Tovar y Tovar.
De hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
1808-1828
Smartin.JPG
Bolivar Arturo Michelena.jpg
Sucre1.jpg
Argentina
Chile
Colombia
Battle-of-Boyaca.jpg

México
Perú
Venezuela
Avgjørende slag i Sør-Amerika under de hispanoamerikanske uavhengighetskrigene
1811-1824
Flag of Spain (1785-1873 and 1875-1931).svg
Flag of Chile (1818).svg
Bolivia
Guaqui
Chile
Chacabuco
Maipú
Flag of the Gran Colombia.svg
Flag of Cross of Burgundy.svg

Agüi
Colombia
Boyacá
Venezuela
Flag of Argentina (alternative).svg
Estandarte real de España, Casa de Borbón (1761-1931).png

Carabobo
Ecuador
Pichincha
Perú
Flag of Peru (1822 - 1825).svg
Armada1701.png

Junín
Ayacucho
Krigen i Venezuela, Colombia og Ecuador, 18191820, av Agostino Codazzi.


19. april 1810 klarte kommunerådet (cabildo) for Caracas å avsette den spanske guvernøren og generalkapteinen Vicente Emparán. En junta ble deretter opprettet i Caracas, den såkalte øverste Caracas-juntaen, og snart fulgte flere venezuelanske provinser Caracas' eksempel. Caracas-juntaen oppfordret de venezuelanske provinsene til å opprette en regjering for å styre regionen. Først opprettholdt både juntaen og kongressen "Ferdinand VIIs rett," som betydde at de regnet seg selv som en del av det spanske monarkiet, men de ønsket likevel å opprette en egen regjering på grunn av den franske okkupasjonen av den iberiske halvøy.

Etter hvert som kongressen vurderte alternativene, fikk den fraksjonen som ønsket full selvstendighet fort mer støtte. Denne fraksjonen ble ledet av personer som Francisco de Miranda, en langtidsforvist venezuelaner, og Simón Bolívar, en ung criollo-aristokrat. Begge var påvirket av opplysningstidas idéer og den franske revolusjonens eksempel. Kongressen erklærte Venezuelas uavhengighet 5. juli 1811, og dermed ble den første venezuelanske republikk opprettet.

Til og med før kongressen hadde begynt sitt møte i november 1810, hadde det brutt ut borgerkrig mellom de som støttet juntaene og ønsket selvstendighet og rojalistene som ville opprettholde unionen med Spania. To provinser, Maracaibo og Guayana, samt ett distrikt, Coro, anerkjente aldri Caracas-juntaen, og forble heller lojale mot regjeringa i Spania. Republikken forsøkte å få disse regionene under sin kontroll ved å sende militære ekspedisjoner mot dem, men dette mislyktes, mens i Valencia klarte republikken å slå ned et anti-republikansk opprør i 1811.

Fram til 1812 hadde situasjonen blitt betydelig forverret for den unge republikken. Den hadde få ressurser og rojalistene satte opp en blokade rundt landet, selv handelsskip fra England og Amerikas forente stater ikke hadde noen særlig problemer med å komme seg forbi denne, og 26. mars 1812 ble de republikanske områdene utsatt for det fryktelige Caracas-jordskjelvet i 1812, hvor 15-20 000 mennesker skal ha dødd. I denne desperate tida ble Miranda gitt diktatorisk makt, men han klarte ikke å stoppe rojalistenes fremmarsj ledet av kaptein Juan Domingo de Monteverde. Midt på sommeren, etter slaget ved San Mateo, kollapset republikken. Miranda kapitulerte til Monteverde, og han undertegnet en våpenhvile 25. juli 1812.

Den andre republikken[rediger | rediger kilde]

Bolívar og de andre republikanerne fortsatte motstanden i andre deler av Spansk Amerika eller i Karibia, eller organiserte geriljabevegelser i innlandet. I 1813 ble Bolívar med i Ny-Granadas forente provinser (en ikke anerkjent føderasjon formet av tidligere spanske kolonier i det som i dag er Colombia) sin hær. Etter å ha vunnet en serie slag, mottok Bolívar den ny-granadiske kongressens godkjennelse for å lede en selvstendighetsstyrke inn i Venezuela i det som ble kjent som det glimrende felttoget. Samtidig invaderte Santiago Mariño landet fra øst i et selvorganisert felttog. Begge styrkene klarte raskt å beseire rojalistene i flere slag, som for eksempel i slaget ved Alto de Los Godos. Bolívar inntok Caracas 6. august 1813 og proklamerte deretter den andre venezuelanske republikk, som ikke ble helt anerkjent av Mariño, som brukte Cumaná som sitt hovedkvarter, selv om de to lederne samarbeidet militært.

I 1814 led en kraftig forsterket spansk styrke først en rekke nederlag for Bolívars styrker, før de beseiret Bolívar i et avgjørende slag ved La Puerta 15. juni, og tok Caracas 16. juni, før de igjen slo Bolívar ved Aragua 18. august i et slag som kostet spanjolene 2 000 av 10 000 soldater, og flesteparten av patriotenes 3 000 soldater. Bolívar og de andre lederne dro tilbake til Ny-Granada.

En stor del av motstanden mot republikken i denne perioden kom fra llaneroene som bodde på de store slettene sør i landet, som ble organisert under den spanske innvandreren José Tomás Boves. Krigen ble dermed også forandret. Llaneroene mislikte sterkt de urbane elite-criolloene som ledet selvstendighetsbevegelsen, og Boves' llanerohær drepte rutinemessig hvite venezuelanere. Llanerohæren jagde deretter bort patriotene fra den sentrale delen av landet. Til slutt marsjerte Boves mot Caracas, slik at republikanerne måtte flykte til den østlige delen av landet. Dette ble slutten på den andre republikken. Boves ble drept i kamp kort tid senere, men landet var igjen brakt under rojalistisk kontroll.

Den rojalistiske gjeninsettelsen[rediger | rediger kilde]

¡Vuelvan Caras! (vend helt rundt), José Antonio Páez i slaget på Las Queseras del Medio.

I 1815 ble Boves' lokale llanerohær erstattet av en formell ekspedisjon sendt fra Spania under ledelsen av Pablo Morillo. Dette var den største ekspedisjonen Spania noensinne hadde sendt til Amerika. Llaneroene ble enten demobilisert eller innlemmet i ekspedisjonsenheter. De republikanske patriotene var spredt, og krigen ble igjen mer fokusert på et lokalt nivå. Det ble opprettet forskjellige geriljagrupperinger, men de klarte ikke å bli enige om en felles ledelse, og ikke på langt nær noen felles strategi. En gruppe patrioter innledet en ekspedisjon i Øst-Venezuela som mislyktes. Bolívar og sluttet seg deretter sammen med Manuel Piar, en annen patriotleder, men forskjellene mellom dem (Piar var en mestizo og ville skaffe mestizoene større sosiale rettigheter), forhindret en forent republikansk front.

Bolívar dro deretter til Los Llanos hvor han slo styrkene sine sammen med José Antonio Páez' styrker, men han måtte flykte tilbake til Apure etter et mislykket angrep på det sentrale Venezuela. Morillo gikk til motangrep, noe som først var suksessfullt, til han ble fullstendig knust av Páez' langt underlegne llanero-styrke i slaget på Las Queseras del Medio. Deretter utviklet krigen, og det oppsto en stillestående situasjon hvor rojalistene kontrollerte de tett befolkede nordlige områdene mens republikanerne kontrollerte de store men underbefolkede sørlige slettene.

I desember 1816 returnerte Bolívar til Venezuela og ledet et opprør fra 1816 til 1818, som i stor grad mislyktes.

Selvstendigheten befestes[rediger | rediger kilde]

Bolívar invaderte Ny-Granada i 1819, som hadde blitt erobret av Morillos ekspedisjonsstyrker tre år tidligere for å bryte den stillestående situasjonen. Der vant Bolívar en avgjørende seier over rojalistene i slaget ved Boyacá. Etter å ha befridd Ny-Granada hadde republikanerne nå en betydelig base de kunne angripe Morillos styrker fra. Samme år erklærte den republikanske Angostura-kongressen, som allerede da hadde en liten ny-granadisk delegasjon, at Ny-Granada og Venezuela skulle forenes i en union, Republikken Colombia, i dag kjent som Gran Colombia, for å skape en forent front mot spanjolene.

I 1821 vant den colombianske hæren en avgjørende seier i slaget ved Carabobo, og etter slaget var Cumaná og Puerto Cabello de eneste større byene i rojalistiske hender. Cumaná ble snart inntatt, mens Puerto Cabello motsto en beleiring helt fram til den endelig kapitulerte i oktober 1823.

Ettervirkninger[rediger | rediger kilde]

Nasjonsmonumentet i Caracas.

I 1823 sendte spanjolene en flåte for å gjenerobre landet, men den ble beseiret i slaget på Maracaibo-sjøen. Endelig var selvstendighetskampen, som hadde tatt livet av over halvparten av landets hvite befolkning, over i Venezuela. I de følgende årene tok venezuelanske styrker del i den videre selvstendighetskampen mot Spania under Bolívars ledelse for å befri de sørlige delene av Ny-Granada og Ecuador, som en del av den stor-colombianske hæren. Da dette var oppnådd kjempet Gran Colombia videre mot spanjolene i Peru og Bolivia, og fullførte dermed kampen startet av chilenske og argentinske patrioter ledet av José de San Martín, det å frigjøre Sør-Amerika.

Venezuela fortsatte å være en del av Gran Colombia, som nå også inkluderte Ecuador, fram til 1830, da landet ble oppløst. Venezuela ble endelig anerkjent som en selvstendig stat 30. mars 1845.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Den første, andre og tredje republikk, samt flere selvstendighetssøkende juntaer. Gran Colombia fra 1819
  2. ^ Økonomisk støtte og frivillige fra Alexandre Pétions haitiske regime.