Charlton Heston

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Charlton Heston
Charlton Heston
Heston under en borgerrettighetsmarsj i 1963
Født John Charles Carter
4. oktober 1923
USA Evanston i Illinois
Død 5. april 2008, 84 år
USA Beverly Hills, Los Angeles, California
Ektefelle Lydia Clarke (1944-)
Aktive år 1941-2003
Kjente roller Ben Hur i Ben Hur (1958)
George Taylor i Apeplaneten (1968)
Oberst Robert Neville i fremtidsfilmen The Omega Man (1971)
Robert Thorn i fremtidsfilmen Soylent Green (1973)
Alan Murdock i katastrofefilmen Airport '75 (1975)
IMDb IMDb
Oscar for beste mannlige hovedrolle
Ben Hur 1959
Cecil B. DeMille Award 1967
Henrietta Award: World Film Favorite - Male 1962

Charlton Heston (født John Charles Carter 4. oktober 1923 i Evanston i Illinois i USA, død 5. april 2008 i Beverly Hills i California) var en amerikansk filmskuespiller spesielt kjent for sine episke helteroller, som for eksempel «Ben-Hur», Moses, Michelangelo, El Cid og andre fra storfilmer fra 1950- og 1960-tallet. Noen av de mest kjente rollene hadde bibelsk bakgrunn eller kristen inspirasjon. Han hadde imidlertid et langt bredere spektrum innenfor sitt talent og sin mangeårige og meget omfattende skuespillervirksomhet, og prøvde seg også som regissør.

Navnet Charlton Heston er en sammensetning av morens pikenavn og stefarens etternavn.

Han var sterkt politisk engasjert, og engasjerte seg også for borgerrettigheter og mot abort. I amerikansk politikk var han lenge en sterk støtte av det demokratiske parti, men ble senere engasjert på republikanernes side. Han var også i noen år leder for National Rifle Association.

Bakgrunn, utdannelse, tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

John Charles Carter var sønn av Lilla Charlton og Russel Whitford Carter. Da han var 10 år gammel ble foreldrene skilt, og snart etter giftet moren seg på nytt med Chester Heston, hvorpå gutten fikk nytt etternavn. Den nye familien flyttet til det velbergede Wilmette i Illinois, en forstad nord for Chicago der den unge Heston studerte ved New Trier High School i Winnetka i Illinois. Hans dyktige innsats i skolens dramaproduksjoner førte til et studiestipend for Northwestern University i fødebyen Evanston.

I 1944 ble Heston innrullert i US Army Air Force. Han tjenestegjorde i tre år som en B-25 radiooperatør/skytter stasjonert på Aleutene i Alaska med Eleventh Air Force og avsluttet sin militære karriere som staff sergeant.

I 1944, mens han fortsatt tjenestegjorde i det militære, giftet han seg med en annen dramastudent fra Northwestern University, Lydia Marie Clarke. De fikk med årene en sønn og adopterte en datter.

Etter krigen levde de i Hell's Kitchen-området på Manhattan i New York der de begge arbeidet som modeller. For å prøve å komme inn i teaterverdenen begynte de i 1947 å drive et teater i Asheville i North Carolina. I 1948 dro de tilbake til New York der Heston hadde blitt tilbudt en birolle i Broadwaystykket Antonius and Cleopatra med Katharine Cornell i den kvinnelige hovedrollen. Han fikk gode anmeldelser og gjorde det også bra innen fjernsynet der han spilte en rekke roller i CBSs populære Studio One-serie.

De teaterroller som Heston spilte hyppigst var tittelrollen i Shakespeares Macbeth, Sir Thomas More i A Man For All Seasons, Markus Antonius i Julius Caesar og i Antonius og Cleopatra. Han oppgav Mister Roberts som en av sine favorittroller, og fortsøkte forgjeves å gjenopplive stykket tidlig på 1990-tallet.

På filmlerretet[rediger | rediger kilde]

Hans første medvirkning i en film hadde vært Peer Gynt (allerede i 1941) og var bygget over Henrik Ibsens drama. Det var mens han fortsatt gikk på high school; det dreide seg da om en stumfilm, en 16 mm amatørfilm. Flere år etter var han med i samme gruppe da den produserte Julius Caesar, der Heston spilte Marcus Antonius.

I 1950 fikk Heston bra kritikk for sin første egentlige filmrolle i Dark City. Hans gjennombrudd kom i 1952 med hans rolle som sirkusdirektør i Cecil B. DeMilles Oscar-premierte The Greatest Show on Earth.

Så dabbet karrieren av, ettersom de fleste av hans neste filmer var lavbudsjettproduksjoner som var lett forglemmelige: The Savage, Ruby Gentry, The President's Lady, Pony Express (som Buffalo Bill Cody), Arrowhead, Bad for Each Other, The Naked Jungle, Secret of the Incas, The Far Horizons (som Clark, filmen var om Lewis' og Clarks reise), The Private War of Major Benson og Lucy Gallant.

Heston syntes å styre mot en heller middelmådig karriere. Men så kom redningen med rollen som Moses i The Ten Commandments (en rolle som han skal ha fått da Demille syntes at han var nesten skremmende lik Michelangelos statue av Moses). Hans nyfødte sønn fikk spille rollen sonm spedbarnet Moses. Det fulgte hovedroller i flere episke storfilmer som Ben-Hur (bibelsk inspirert), El Cid (inspirert av spansk historie), 55 Days at Peking (om bokseropprøret i Kina), The Agony and the Ecstasy (som Michelangelo) og Khartoum (fra britisk kolonitid i Afrika).

I 1959 vant han en Oscar for sin hovedrolle i Ben-Hur, en film som i alt fikk 11 Oscar-utmerkelser det året, like mange som de senere suksessfilmene Titanic (1997) og The Lord of the Rings: The Return of the King (2003).

Foruten sine mange roller i episke storfilmer spilte også Heston hovedroller i et antall science fiction-filmer og katastrofefilmer, hvorav noen, som Planet of the Apes, Soylent Green og Earthquake, var store kassasuksesser og siden er blitt kultklassikere.

Heston måtte til tider kjempe for sine kunstneriske valg. I 1958 fikk han filmselskapet Universal til å akseptere Orson Welles som instruktør av filmen Badge of Evil, der Heston spilte hovedrollen. I 1965 kjempet han for instruktøren Sam Peckinpah da filmselskapet blandet seg i hans regi av filmen Major Dundee.

Fra 1966 til 1971 var Heston president for det amerikanske skuespillerforbund, Screen Actors Guild. Senere var han også president for \\American Film Institute.

I 1971 gjorde Heston sin regidebut med Anthony and Cleopatra, en adaptasjon av William Shakespeares stykke Antonius og Cleopatra som han hadde medvirket i under sin tidlige teaterkarriere.

Fra 1973 spilte Heston også flere og flere biroller. Det begynte med at han spilte kardinal Richelieu i The Three Musketeers. Til tross for dette ebbet ikke hans popularitet ut. Han spilte også i en såpeserie, The Colbys, fra 1985 til 1987. Det ble hans eneste hovedrolle i en TV-serie. Heston hadde også en markant stemme som gjorde ham populær i fortellerfunksjoner. Én slik hørebokserie av Giants of Philosophy, innspilt i 1990.

Han hadde også en retur til teateret i 1985 i Herman Wouks The Caine Mutiny på Queen's Theatre i London + det ble hans briiske teaterdebut. I 1988 inscenerte han en kinesisk versjon av Wouks roman på Beijings Folketeater.

Med sin sønn Fraser spilte han i og produserte et antall filmer for kabel-tv, blant annet en remake av A Man for All Seasons og den engelske kansleren og humanisten Thomas More fra den engelske reformasjonstiden. Heston fikk i 1992 gode anmeldelser for sin serie på den amerikanske kabelfjernsynskanalen A&E, «Charlton Heston Presents The Bible», som også solgte godt på video og DVD.

I 2001 hadde han en cameoopptreden i Tim Burtons gjeninnspilling av Planet of the Apes. Heston hadde spilt hovedrollen i den originale versjonen fra 1968. I den nye filmen spilte han en gammel døende ape som lanserer bruken av våpen for sine artsfeller ved å gi et gevær til en av planetens innbyggere – kanskje en kommentar til Hestons engasjement i National Rifle Association.

Utenfor filmlerretet[rediger | rediger kilde]

I yngre alder var Heston politisk sett demokrat, og han arbeidet aktivt for demokratenes presidentkandidater Adlai Stevenson i 1956 og John F. Kennedy i 1960. Han ble etterhvert borgerrettighetsforkjemper, der han hjalp svarte skuespillere i Hollywood og medvirket i streiker mot lokaler som ikke ville ha svarte besøkende. Han marsjerte sammen med Martin Luther King Jr. i hans skjellsettende protestmarsj i Washington, DC i 1963. Han tok stadig til orde mot rasisme. I senere taler fremholdt Heston at han hadde kjempet for borgerrettighetene «lenge før Hollywood fant det fasjonabelt».

Etter at Dr. King ble myrdet, gikk Heston inn for strengere våpenlover. Dette var utsagn som han senere skulle konfronteres med da han begynte å bekjempe slike innstramninger. I 1968 ble Heston spurt av noen demokrater om å stille som kandidat til delstatssenatet i California, men han avslo fordi han ville fortsette sin filmskuespillerkarriere.

Charlton Heston med president Ronald Reagan.

Senere ble han en markant konservativ meningsytrer. På 1980-tallet begynte han å forfekte mer konservative og libertarianske standpunkter om kvotering og retten til å bære våpen. Han arbeidet aktivt for valgkampanjene for de republikanske presidentkandidatene Ronald Reagan, George H.W. Bush og George W. Bush.

Charlton Heston Gallery i NRA Museum, Virginia.

I selvbiografien In the Arena, beskrev Heston hvor viktig han mente at ytringsfriheten var og at han hadde vært en sterk motstander av McCarthyismen og rasesegrerering, som han anså som noe som bare kunne gavne kommunismen. Han var også motstander av Vietnamkrigen og anså at Richard Nixon var en katastrofe for USA.

Han ble valgt til president for National Rifle Association (NRA), og fikk etter sin periode fra 1998 til 2003 livsvarig æresmedlemsskap. Han var iherdig i sitt forsvar av våpenfrihet, og langet ut mot daværende president Bill Clinton på den tid da Lewinsky-affæren stod på: «America doesn't trust you with our 21-year-old daughters, and we sure, Lord, don't trust you with our guns.» Som NRA-ordfører er han likevel kanskje mest kjent for å ha løftet et antikt gevær over sitt hode under NRA-kongressen i år 2000 og sa at at den demokratiske visepresidenten Al Gore, som da drev presidentvalgkamp for å overta etter avtroppende president Clinton, bare kunne frata ham hans konstitusjonelle rettigheter til å bære våpen fra hans kolde døde hender («You can have my gun when you can pry it loose from my cold, dead hands»). Om sitt tidligere engasjement for strengere våpenlover sa han bare knapt: «I had been misguided».

I en tale til studenter ved Harvard Law School med tittelen Winning the Cultural War uttrykte Heston sin forakt for «political correctness», og sa at «hvis amerikanere hadde trodd på politisk korrekthet ville vi fremdeles vært kong Georges gutter – undersåtter av den britiske krone», og at «politisk korrekthet er veloppdragent tyranni» (Political correctness is tyranny with manners).

Han var også motstander av abort og medvirket i innledningen til Bernard Nathansons dokumentar mot abort fra 1987, «Eclipse of Reason», som fokuserte blant annet på veldigt sene aborter («Partial Birth Abortion»). Nathanson var en tidligere abortlege og abortforkjemper som hadde spilt en vesentlig rolle i abortkampanjene før Roe v. Wade, men som radikalt forandret standpunkt etter at han ble kjent med ultralydobservasjoner av barnet i morens liv.

Heston var også med i styret til Accuracy in Media (AIM), en konservativ gruppe som gransker massemedienes håndtering av forskjellige sake.

I juli 2003 mottok han Presidentens frihetsmedalje (Presidential Medal of Freedom), USAs høyeste sivile utmerkelse fra president George W. Bush i Det hvite hus. Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Heston kunngjorde i august 2002 at han led av Alzheimer, og trakk seg etter dette gradvis tilbake fra offentligheten. Da hadde han allerede året før blitt oppsøkt og intervjuet av Michael Moore i et innslag som ble inntatt i filmen Bowling for Columbine – i Charlton Hestons fremtoning da kan man antagelig se virkninger av denne sykdommen. Moore kritiserte Heston for at NRA under Hestons ledelse hadde lagt et av sine møter til Denver i 1999, ikke langt fra Littleton, hvor Columbine High-massakren fant sted like før, da to skoleelever skjøt en rekke av sine skolekamerater. Denne massakren utløste en ny debatt om og omgripende kritikk av USAs våpenlovgivning. Heston avbrøt og trakk seg tilbake under selve intervjuet; Moore ble senere kritisert for å ha medtatt innslaget i filmen, som så ut som et bakholdsangrep på en svekket mann. I mars 2005 rapporterte flere aviser at han var så dårlig at han hadde vanskelig for å komme seg ut av sengen.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

  • Genghis Khan (2005)
  • Papà Rua Alguem 5555 (2003)
  • The Order (2001)
  • Planet of the Apes (2001)
  • Town & Country (2001)
  • Camino de Santiago (1999) (TV)
  • Any Given Sunday (1999)
  • Gideon (1999)
  • Hamlet (1996)
  • Alaska (1996)
  • In the Mouth of Madness (1995)
  • The Avenging Angel (1995) (TV)
  • Tombstone (1993)
  • Wayne's World 2 (1993)
  • Symphony for the Spire (1992)
  • Crash Landing: The Rescue of Flight 232 (1992) (TV)
  • The Crucifer of Blood (1991) (TV)
  • The Little Kidnappers (1990) (TV)
  • Solar Crisis (1990)
  • Treasure Island (1990) (TV)
  • Call from Space (1989)
  • Original Sin (1989) (TV)
  • A Man for All Seasons (1988) (TV)
  • Proud Men (1987) (TV)
  • The Colbys (1985) (TV)
  • Dynastiet (1985) (TV)
  • Nairobi Affair (1984) (TV)
  • Chiefs (1983) (TV-film)
  • Mother Lode (1982) (Gold)
  • The Way They Were (1981) (TV)
  • Mumiens hemmelighet (The Awakening) (1980)
  • The Mountain Men (1980)
  • Gray Lady Down (1978)
  • Crossed Swords (1978)
  • Two Minute Warning (1976)
  • Slaget om Midway (Midway) (1976)
  • The Last Hard Men (1976)
  • The Fun of Your Life (1975)
  • The Four Musketeers (1974)
  • Earthquake (1974)
  • Airport 1975 (1974)
  • The Three Musketeers (1973)
  • Soylent Green (1973)
  • Call of the Wild (1972)
  • Skyjacked (1972)
  • The Special London Bridge Special (1972)
  • Antony and Cleopatra (1972)
  • Julius Caesar (1970)
  • The Hawaiians (1970)
  • Beneath the Planet of the Apes (1970)
  • Number One (1969)
  • Will Penny (1968)
  • Apeplaneten (1968)
  • Elizabeth the Queen (1968) (TV)
  • Counterpoint (1968)
  • What Is a Boy (1966) (TV)
  • Khartoum (1966)
  • The War Lord (1965)
  • The Agony and the Ecstasy (1965)
  • Major Dundee (1965)
  • The Greatest Story Ever Told (1965)
  • The Patriots (1963) (TV)
  • 55 Days at Peking (1963)
  • Diamond Head (1963)
  • The Pigeon That Took Rome (1962)
  • El Cid (1961)
  • Ben-Hur (1959)
  • The Wreck of the Mary Deare (1959)
  • The Buccaneer (1958)
  • The Big Country (1958)
  • Touch of Evil (1958)
  • Three Violent People (1957)
  • The Ten Commandments (1956)
  • Lucy Gallant (1955)
  • The Private War of Major Benson (1955)
  • The Far Horizons (1955)
  • Secret of the Incas (1954)
  • The Naked Jungle (1954)
  • Bad for Each Other (1953)
  • Arrowhead (1953)
  • Pony Express (1953)
  • The President's Lady (1953)
  • Ruby Gentry (1952)
  • The Savage (1952)
  • The Greatest Show on Earth (1952)
  • Wuthering Heights (1950) (TV)
  • Dark City (1950)
  • Julius Caesar (1950)
  • Peer Gynt (1941)

Bøker[rediger | rediger kilde]

Heston har skrevet flere bøker, inkludert selvbiografier og religiøse bøker:

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 David Niven 
Oscar for beste mannlige hovedrolle
Neste mottaker:
 Burt Lancaster