Bette Davis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bette Davis
Født Ruth Elizabeth Davis
5. april 1908
Lowell, Massachusetts, USA
Død 6. oktober 1989 (81 år)
Neuilly-sur-Seine nær Paris, Frankrike
Ektefelle Harmon Nelson (1932–1938)
Arthur Farnsworth (1940–1943)
William Grant Sherry (1945–1950)
Gary Merrill (1950–1960)
Yrke Skuespiller
Aktive år 1929–1989
IMDb IMDb
Best Actress in a Leading Role for: Jezebel (1939)
Best Actress in a Leading Role for: Dangerous (1936)
Emmy-priser
Outstanding Lead Actress in a Limited Series or a Special for: Strangers: The Story of a Mother and Daughter (1979)

Bette Davis

Bette Davis (født Ruth Elizabeth Davis 5. april 1908 i Lowell i Massachusetts, død 6. oktober 1989 i Neuilly-sur-Seine nær Paris i Frankrike) var en amerikansk skuespiller kjent like mye for sine filmer, som for sin sterke personlighet. Hun var datter av Ruth Favor og Harlow Morell Davis.

Bette Davis har medvirket i 101 filmer under sin 48 år lange filmkarriere. Hennes første film var under tittelen, "The Bad Sister". Hun vant to Oscar, en for sin rolle som «Joyce Heath» i filmen Dangerous og en for sin rolle som «Julie Marsden» i filmen Jezebel, hun var også nominert ytterligere ni ganger, siste gang i 1962 for rollen som Jane Hudson i "Whatever Happened To Baby Jane", hvor en del av filmen inneholdt en scene fra en av Davis tidligere filmer hos Warner, "Ex-Lady" fra 1933. Gjennom 30-årene, og tiden hos Warner, var Davis lite fornøyd med rollene og manuskriptetene hun ble tilbudt. Overbevist om at filmene hun ble tvunget til å spille inn, skadet hennes framtidige karriere, takket Davis ja til en rolle i en engelsk film i 1936, hvor hun øyeblikkelig ble stevnet av Warner. Saken pågikk i England, hvor Warner vant. Olivia De Havilland vant en lignende sak i 1943. Under 2.verdenskrig var Davis en av de store patriotene, og frontet flere kampanjer til innsamling av penger til forsvaret. Hun solgte flere millioner av såkalte "war-bonds", og dukket opp i reklamer som appellerte til det amerikanske folket. Hun sang og framførte låten "They're Either Too Young Or Too Old" i filmen "Thank Your Lucky Stars" i 1943, som var en "all-star" musikal, hvor de største skuespillerne og artistene i Amerika opptrådde. Pengene gikk til "The Holly Canteen", et sted for soldater som reiste gjennom Hollywood, som fungerte under Davis ledelse.

Mot slutten av 1940-årene hadde Davis mistet sitt troe publikum, og flere av filmene hennes tapte penger. Hun fikk et stort comeback i rollen som Margo Channing i filmen "All About Eve" i 1951, en film som vant henne en "beste kvinnelige skuespiller" i Cannes Filmfestivalen og fra "San Francisco Film Studio Critics" som i 1949 hadde gitt Davis prisen "verste kvinnelige skuespiller" i filmen "Beyond The Forest". Mot slutten av 50-årene hadde flere av filmene hennes solgt dårlig, og Davis dukket istedenfor opp i flere filmer innspilt spesielt for TVen som var et nytt fenomen i USA. Hun hadde et nytt artistisk comeback i filmen "Whatever Happened To Baby Jane" i 1962, en film som spilte inn sin profit på elleve dager. Forholdet mellom Davis og Joan Crawford var ofte et populært emne hos amerikanske medier som satte de to kvinnene opp som konkurrenter, og mange var overrasket da Davis takket ja til rollen som Jane Hudson, en aldrende barnestjerne mot en av hennes store konkurrenter. Forholdet mellom de to kvinnene skal ha vært kaldt, men til fleres overraskelser var det planer om en ny film med konkurrentene i 1964, filmen "Hush Hush Sweet Charlotte", som Crawford senere ble byttet ut med til fordel for Olivia De Havilland. Gjennom 70, og 80-tallet dukket Davis opp i flere små-filmer, ingen som vekket spesielt mye med oppmerksomhet. Davis var allikevel en hyllet skuespiller, og var første kvinnelige skuespiller som i 1977 mottok AFIs "Lifetime Achievement Award". Davis sin siste filmrollen var som en gammel ond stemor i "Wicked Stepmother" fra 1989.

Davis hadde også en moderat karriere som skuespiller på teaterscenene. Davis takket ja til hovedrollen i musikalen "Two's Company" i 1952, som gikk 90 forestillinger på The Neil Simon Theater i New York, før Davis trakk seg ut av musikalen for en operasjon. Davis turnerte Amerika i 1959 \ 1960 sammen med sin daværende ektemann Gary Merrill i stykket "The World Of Carl Sandburg", som var et stykke i 2 akter lest av skuespillerne. Etter flere år med dårlig mottakelse av hennes filmer, takket Davis ja til rollen som Maxine Faulk i Tennesee Williams stykke "The Night Of The Iguana" som åpnet på The Royale Theatre 28. desember 1961. Davis forlot stykket fire måneder senere. Davis siste framføring på en teaterscene var i 1974, i musikalen "Miss Moffat", en musikal-versjon av filmen "The Corn Is Green" som Davis hadde hatt hovedrollen i, fra 1944. Stykket stengte ti dager etter at stykket hadde åpnet på sin landsturné, i Philadelphia, da Davis trakk seg fra prosjektet med ryggproblemer som grunn.

Davis var gift fire ganger, først med Harmon Nelson fra 1932 til 1938, Arthur Farnsworth fra 1940 til hans død i 1943, William Grant Sherry fra 1945 til 1950, og tilslutt hennes motspiller i "All About Eve", Gary Merill fra 1950 til 1960. Hun fikk datteren Barbara Davis Sherry (1938 -) med William Grant Sherry,og adopterte barna Margot Merill og sønnen Michael Merill i 1950 og 1952 med Gary Merrill.

Betty Davis har fått to stjerner på Hollywood Walk of Fame.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forrige mottaker:
 Claudette Colbert 
Oscar for beste kvinnelige hovedrolle
Neste mottaker:
 Luise Rainer 
Forrige mottaker:
 Luise Rainer 
Oscar for beste kvinnelige hovedrolle
Neste mottaker:
 Vivien Leigh 
skuespillerstubbDenne biografien om en skuespiller er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.