Isfjell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Illustrasjon som viser hvor stort et isfjell kan være under overflaten i forhold til den synlige massen.

Et isfjell eller isberg er en større samling ferskvann i form av is og snø som har løsnet fra større islagte områder, som oftest fra en isbre.

Innledning[rediger | rediger kilde]

Den første til å forklare dannelsen til isfjell var russeren Mikhail Lomonosov på 1700-tallet. Den mest kjente norske isfjellforskeren var Torgny Vinje.

Isfjell er langt større under havoverflaten enn det som er synlig over vann. Dette fordi tettheten i ren is er ca. 920 kg/m³ og tettheten til sjøvann er ca. 1025 kg/m³. Derfor vil normalt omtrent 90 % av et isfjells volum ligge under havoverflaten.

Isfjellet B15 er det største som noensinne er registrert. Det løsnet fra Rossbarrieren i 2000 og hadde et areal på 11 000 km². I november 2002 delte B15 seg i to deler.

Fenomener knyttet til isfjell[rediger | rediger kilde]

Isfjell vil når de treffer havbunnen og går på grunn, grave opp havbunnen. Disse isskuringsstripene finnes på store deler av norsk sokkel, og kan være dype pløyelignende grøfter i havbunnen. Stripene går i et område på kryss og tverrs. Mange av dem stammer fra enorme isfjell ved slutten av siste istid. Isskuringsstripene gjør det vanskelig å legge rørledninger og kabler i området, og kan være til hinder for trålfiske.

Kalvende isfjell kan skape lokale tsunamibølger, men de kan også bre seg lengre. Små tsunamibølger kom til Japan 11. mars 2011 18 timer etter at isfjellet Antarctique4 hadde kalvet i Antarktis.

Isfjell frakter med seg stein, sand og grus tatt fra fjellet det isbreene ligger. Disse bergartene blir noen ganger sluppet på havbunnen langt unna opphavet og finnes i marine sedimenter.

Isfjell kan drive lange distanser og være til stor fare for sjøtrafikk og plattformer i petroleumsvirksomheten. Eksempler på dette er Titanic-forliset i 1912 og det danske M/S Hans Hedtofts forlis 30. januar 1959, hvor 95 passasjerer og besetningsmedlemmer omkom.

Isfjell i Nordatlanteren[rediger | rediger kilde]

Isfjellene i Nordatlanteren stammer overveiende fra Grønland. En mindre kilde er isfjell som kommer fra Barentshavet, passerer i nærheten av Bjørnøya der de blir drevet nordover av havstrømmer og fortsetter nordvest for Spitsbergen.

Det største kjente isfjell i Nordatlanteren var 168 meter over havet i 1958, noe som utgjør høyden på en 55-etasjes bygning. Disse isfjell kommer fra breene på vestsiden av Grønland, og kan ha en indre temperatur på –15 til –20 °C.

Isfjell i Barentshavet[rediger | rediger kilde]

Breene som isfjellene kommer fra[rediger | rediger kilde]

Kalving av isfjell fra Perito Moreno- breen

Det er spesielt isfjell fra breer på Frans Josefs land som kan komme inn mot Kolahalvøya og Østfinnmark. I sum produseres det omlag 3 km3 isfjell fra øygruppen per år.[1] Den aller viktigste breen er Renownbreen på øya Wilczek Land. Isfjell fra Renownbreen kan bli over en kilometer lange.[2] Det er videre vist at 17 breer på Franz Josefs land som kan kalve isfjell som er mer enn 100 meter lange og 26 isbreer som kan kalve isfjell som er mindre enn 100 meter lange.[3]

Fra nordøstspissen av Novaja Semlja kommer det også noen isfjell, som i noen tilfeller kommer inn i Barentshavet.[4]

Svalbard kalves det isfjell fra flere breer og flere kan komme ut på åpent hav. I sum produseres det omlag 1,3 km³ isfjell fra Svalbard per år.[5] StonebreenEdgeøya er den viktigste bidragsyteren til isfjell i området mellom Svalbard og Bjørnøya.[6] Mindre kilder er Negribreen på nordsiden av Storfjorden og flere mindre breer på Nordaustlandet. Stonebreen kalver fra sin nordlige ende, og gir isfjell som er flate, kasseformet (engelsk tabular) og med lavt fribord. Isfjellene er normalt mindre enn 100m lange og har oftest fribord på mindre enn 5 meter og en dybde på 35–50 meter.

Isfjelldrift[rediger | rediger kilde]

I 1990 ble det flytelling observert hele 1400 isfjell i Barentshavet, med 350 isfjell som snitt i perioden 1950-1991.[7] Det blir færre isfjell per flateenhet og størrelsen blir mindre etter som de beveger seg vekk fra Franz Josefs land. I snitt kommer isfjellene hvert år til ca. 74 grader nord.[8] I enkelte år kan isfjellene komme vesentlig lengre sør:[9]

  • I februar 1881 nådde to isfjell kysten ved Kvaløya i Troms. Det største isfjellet var 7 meter høyt.
  • I juni 1881 flere isfjell ble observert ved Gamvik, Berlevåg og Syltefjord i Øst-Finnmark. De største isfjellene var store med en seilhøyde på inntil 30 meter.
  • I perioden april-juni 1929, nådde flere isfjell kysten av Kola-halvøya og østlige Finnmark. De lokale avisene i Finnmark rapporterte at de nådde opp til 30 meter over havet.[10]
  • I 1939 ble to isfjell observert ved Koifjorden nær Gamvik.

Isfjell fra Edgeøya driver med havstrømmene sørover. I tillegg kommer isfjell fra flere mindre breer på Nordaustlandet, som har tilgang til Hinlopenstredet, og fra Kvitøya. Isfjell fra Blåsvellbreen på Nordaustlandet grunnstøter etter kort tid like ved breen, og kommer ikke ut på åpent hav. Isfjellene kan grunnstøte på Spitsbergenbanken og bli liggende stille til de smelter litt eller brekker opp i mindre deler, og starter bevegelsen igjen. Det er observert over 200 isfjell samtidig fra Hopen til Spitsbergenbanken i mars 1988. Mange isfjell på vei sørover passerer på østsiden av Bjørnøya, men blir tatt av havstrømmer og brakt nordover igjen på vestsiden av Bjørnøya.

Egenskaper[rediger | rediger kilde]

Ved målinger fra 1988 til 1992 av 331 isfjell i Barentshavet fant en en gjennomsnittlig høyde på 15m, og at den største var 37m.[11] Gjennomsnittslengden var 91m og den største 319m.[12] Gjennomsnittlig bredde var 64m og største bredde var 272m.[13] Gjennomsnittlig masse var 309.000 tonn og den største over 6 millioner tonn.[14]

Gjennomsnittlig drivhastighet over en time var 0,19 m/s, og den høyeste 1,1m/s.[15][16] Som en tommelfingerregel beveger isfjell seg med omkring 2% av vindhastigheten.

Drivbanene til isfjell er kontrollert av tidevannsstømmer, havstrømmer, vindhastigheten og av påvirkning fra omkringliggende sjøis.[17] I et område med sjøisdekke kan en ofte se åpne råker etter hvordan isfjellene har beveget seg i elipser i samsvar med tidevannsstrømmene, mens sjøisen har ligget neste stille. Drivforsøk viser at tidevannsstrømmene er viktigst på Spitsbergenbanken, mens havstrømmer er viktigst ved Frans Josefs land. Kombinasjonen av tidevann og havstrømmer er viktige mellom Hopen og Kong Karls Land.[18] Når isfjell har kommet så langt sør som til kysten av Kolahalvøya og Finnmark er det trolig vinden som har vært viktigst.[19]

Temperaturen i isfjellene varierer med avstanden fra overflaten. I overflaten er temperaturen i balanse med lufttemperaturen. Et stykke inne i isfjellet er temperaturen nær langtids gjennomsnittstemperatur i breen der isfjellet kalvet. Målinger i isfjell i Barentshavet i perioden 1990-1992 viste en indre temperatur omkring -7,5°C.[20]

Trykkstyrken på isfjellprøver vil variere fra isfjell til isfjell og er blant annet avhengig av temperaturen og hvor hurtig lasten blir påført. Tester av prøver fra isfjell viser en bruddstyrke fra 1,6 MPa til 7,3 MPa.[21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Et isfjell som har løsnet fra Perito Moreno-isbreen i provinsen Santa Cruz i Argentina
  1. ^ Sveinung Løset: Icebergs in the Barents Sea, NTNU, 2006.
  2. ^ Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 29.
  3. ^ Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 30.
  4. ^ Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 31.
  5. ^ Sveinung Løset: Icebergs in the Barents Sea, NTNU, 2006.
  6. ^ Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 29.
  7. ^ G.K. Zubakin, Yu.P. Gudoshnikov, A.K. Naumov, A.F. Glazovsky, N.V. Kubyshkin, I.V. Buzin, V.V. Borodulin og E.A. Skutina: RESULTS OF INVESTIGATIONS OF ICEBERGS, GLACIERS AND THEIR FRONTAL ZONES IN THE NORTHEASTERN PART OF THE BARENTS SEA, Recent Development of Offshore Engineering in Cold Regions, Yue (redaktør) POAC-07, Dalian, China, June 27-30, 2007.
  8. ^ G.K. Zubakin, Yu.P. Gudoshnikov, A.K. Naumov, A.F. Glazovsky, N.V. Kubyshkin, I.V. Buzin, V.V. Borodulin og E.A. Skutina: RESULTS OF INVESTIGATIONS OF ICEBERGS, GLACIERS AND THEIR FRONTAL ZONES IN THE NORTHEASTERN PART OF THE BARENTS SEA, Recent Development of Offshore Engineering in Cold Regions, Yue (redaktør) POAC-07, Dalian, China, June 27-30, 2007.
  9. ^ Arne Kvitrud og Ingrid Hønsi: Isfjell ved Norskekysten, Oljedirektoratet, rapport OD-90-92, Stavanger 1990.
  10. ^ se også Adolf Hoel (1962) lsfjell på i kysten av Øst-Finnmark Norsk Geografisk Tidsskrift.
  11. ^ Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 34.
  12. ^ Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 37.
  13. ^ Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 40.
  14. ^ Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 43.
  15. ^ Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 61-62.
  16. ^ Sveinung Løset: Icebergs in the Barents Sea, NTNU, 2006. GPS-målinger nord i Barentshavet har større unøyaktighet på grunn av lav satelittdekning, enn en har i mer bebodde strøk.
  17. ^ Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 66.
  18. ^ Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 66.
  19. ^ Arne Kvitrud og Ingrid Hønsi: Isfjell ved Norskekysten, Oljedirektoratet, rapport OD-90-92, Stavanger 1990.
  20. ^ Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 51-52.
  21. ^ Walter Spring: Ice data acquision summary report, File: 472-37, Mobil reseach and development company, Dallas, USA, mars 1994, side 60-61.