Terra Australis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Terra Australis (eller: Terra Australis Incognita, latin for «det ukjente landet i sør») var et mytisk kontinent man lenge antok måtte finnes rundt sydpolen og som figuerte på europeiske kart fra 1400- til 1700-tallet.

Idéen om en stor landmasse i sør som balanserte de nordlige landmassene Europa, Asia og Afrika ble først framsatt av Aristoteles. Den greske geografen Klaudios Ptolemaios trodde at Det indiske hav var omringet av land i sør. Hans innflytelse førte til at Terra Australis fra renessansen ble et fast innslag på europeiske verdenskart.

Det mytiske kontinentet skrumpet inn etter hvert som det ble klart at landmasser man først antok var del av det mytiske Sydlandet, som Ildlandet, Ny-Guinea, Australia og New Zealand viste seg å være omgitt av vann. Forestillingen om det store kontinentet i sør ble endelig oppgitt etter James Cooks reiser på slutten av 1700-tallet.

I 1820 ble det virkelige Sydpollandet funnet av en russisk ekspedisjon ledet av Mikhail Lazarev og Fabian Gottlieb von Bellingshausen. Da var navnet Australia allerede tatt i bruk for landmassen som tidligere var kjent som Ny-Holland. Det nyoppdagede kontinentet ble isteden etter hvert kjent som Antarktika.