Det kosmologiske gudsbevis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Adams skapelse
Melkeveien ligner på en spiralgalakse som denne

Det kosmologiske gudsbevis er en argumentasjonsrekke som forsøker å bevise at det må finnes en uforårsaket årsak til universet, altså en form for Gud eller førstebeveger. Det finnes flere varianter av denne argumentasjonsrekken, men en moderne versjon av det såkalte Kalam-argumentet lyder som følger:

  1. Alt som begynner å eksistere har en årsak (utenfor seg selv)
  2. Universet (tid og rom) begynte å eksistere
  3. Universet har dermed en årsak (utenfor seg selv)[1]

Dette bør ikke forveksles med en sirkelargumenterende variant av denne typen:

  1. Alt har en årsak
  2. Universet må dermed også ha en årsak
  3. Dermed må det finnes en Gud som har forårsaket universet

I denne varianten vil det første premisset (1) bety at Gud også må ha en årsak, og problemet med universets årsak er ikke løst, bare forskjøvet et ledd bakover. Dermed er er argumentet poengløst, og selvmotsigelsen er et faktum.

Førsokratisk periode[rediger | rediger kilde]

Det filosofiske utgangspunktet til denne formen for bevisførsel kan eksempelvis finnes hos Thales' elev, Anaximander fra Milet, (610 f.Kr.-ca. 546 f.Kr.). Anaximander mente at hvis jorden, som Thales hevdet, ble holdt oppe av havet, måtte havet holdes oppe av noe annet – og så videre ad infinitum. Dette er en måte å komme inn i det som kalles uendelig regress. Nå løste Anaximander dette problemet med den overraskende tanke at jorden ikke var holdt opp av noe i det hele tatt.

Den blå klinkekule

Parmenides antok i første halvdel av det 5. århundre f.Kr. at alt er ett. Han mente at det var selvmotsigende å hevde intets eksistens. Det kan aldri ha vært intet, og derfor kan det ikke være sant at alt – eller i virkeligheten noe som helst – oppstod av intet. Alt må alltid ha eksistert. Av samme grunn er det ikke mulig for noe å bli intet. Derfor er det ikke bare slik at alt må være uten begynnelse, men det må også være evig og uforgjengelig. Og av samme årsak kan det ikke være noen tomme rom i virkeligheten, deler av virkeligheten der intet er. Virkeligheten må være et kontinuum, henge sammen med seg selv i alle deler. Hele rommet må være oppfylt, et plenum. Dette danner grunnlaget for en oppfatning som betrakter universet som enkelt og uforanderlig. Alt er ett. Det som virker som forandring eller bevegelse, er noe som forekommer innen et lukket og uforanderlig system.

Empedokles forsøkte i første halvdel av det 5. århundre f.Kr. overfor Parmenides å forsvare eksistensen av den evig foranderlige virkelighet kan sanses, og dermed verdens mangfold. Dette gjorde han ved å slutte seg til noen av Parmenides' ideer. Han innrømmet at materien ikke kan oppstå av intet eller forsvinne i intet, men han mente at alt bestod av fire forskjellige elementer som er evige: jord, vann, luft og ild. Denne læren ble tatt opp av Aristoteles og spilte en viktig rolle i vestens tenkning frem til renessansen.

I samme førsokratiske tidsepoke levde atomistene. Med atomister vises det som oftes til Leukippos og Demokrit. Leukippos' grunnide var at alt består av atomer som er så små at de ikke kan sees og heller ikke deles i mindre deler. Han hevdet at alt som eksister, er rom og tid. Atomene er ikke skapt, de er uforgjengelige, og all forandring i universet består av atomer som enten endrer formasjon eller plassering i rommet.

Planeters fødestue - En debris skive

I sammenheng med fremveksten av det kosmologiske gudsbeviset er det interessant å merke seg at Leukippos og Demokrit forklarte forandring kausalt, de forsøkte med andre ord ikke å forklare naturlige fenomener ut fra hensikter. En annen av deres sentrale ideer var at universet ikke er et kontiniuum som Parmenides hadde hevdet at det var, men at det består av adskilte deler.

Sokrates[rediger | rediger kilde]

Sokrates forsøkte å avdekke hva ulike egenskaper egentlig bestod av. F.eks. trodde Sokrates at det eksisterte noe som kalles rettferdighet, og at det har en virkelig eksistens, men riktignok ikke materiell. Han forsøkte å oppdage denne abstrakte virkelighetens vesen.

Denne oppfatningen skulle utvikles av hans elev Platon, (428 f.Kr.-348 f.Kr.), til en tro på abstrakte ideer som fullkomne og evige former for alle gjenstander og egenskaper som finnes i den ufullkomne og foranderlige verden.

Den læren Platon er mest kjent for, er teorien om former eller ideer. Sokrates forsøkte å avdekke abstrakte størrelsers vesen, en størrelse som hadde virkelig eksistens. For Sokrates var ikke disse størrelsene noe som eksisterte på et bestemt sted eller til en bestemt tid, de hadde derimot en universell eksistens som var uavhengig av tid og rom.

Sokrates mente at de enkelte, skjønne ting som finnes i vår hverdagsverden, og de enkelte handlinger som enkeltmennesket utfører, alltid er flyktige, men har del i en tidløs essens og er uforgjengelige idealer med en selvstendig eksistens.

Platon tok opp denne tenkningen, som egentlig inneholdt en teori om moralen og verdienes vesen, og generaliserte den til en teori om hele virkeligheten. Han betraktet absolutt alt i vår verden som en skyggeaktig, forfallen kopi av noe hvis ideale form har en evig og uforgjengelig eksistens hinsides tid og rom.

Platon forsvarte denne oppfatningen med argumenter fra ulike kilder. Han var f.eks. av den oppfatning at desto mer man studerer fysikk, desto klarere blir det at matematiske forhold er innebygget i hele den materielle verden. Hele kosmos synes å uttrykke orden og harmoni. Platon, som her fulgte Pythagoras, så dette som et uttrykk for at under den forvirrende overflaten av vår hverdagsverden fantes en orden som innehar mamtematikkens idealitet og fullkommenhet.

Denne ordenen er ikke synlig for øyet, men er tilgjengelig for ånden og begripelig for intellektet. Men viktigst av alt som et trinn i utviklingen av det kosmologiske gudsbeviset, denne ordenen finnes, den eksisterer, det er den som konstituerer den underliggende virkeligheten.

Platon[rediger | rediger kilde]

Platon bygget videre på Sokrates' perspektiv innenfor en rekke områder, noe som førte til at han oppfattet virkeligheten som todelt. På den ene siden er den synlige verden, slik den fremstår for sansene våre, vår ordinære hverdagsverden hvor ingenting vedvarer, og ingenting forblir det samme.

Som Platon uttrykte det, i motsetning til Parmenides' uttrykk «alt er ett», alt i denne verden blir alltid noe annet, det er ingenting som alltid bare er. Denne formuleringen blir gjerne forkortet til «alt er tilblivelse, ingenting er». Alt begynner å eksistere og forsvinner igjen, alt er ufullkomment, alt går i oppløsning. Denne verden i tid og rom er den eneste som vårt sanseapparat kan gripe. Men det finnes en annen verden som ikke er tid og rom og som ikke er tilgjengelig for våre sanser og hvor det hersker bestandighet og fullkommen orden.

Denne andre verdenen er den tidløse, uforanderlige virkelighet som vi bare kan få korte, utilfredsstillende glimt av i vår verdagsverden. Men den er det Platon kaller den virkelige virkelighet, fordi det er bare den som er, som ikke hele tiden er i ferd med å bli noe annet.

Eksistensen av disse to verdenene får den samme betydning for oss mennesker – som objekter betraktet – som for alt annet. Det er en del av oss som kan sees, en side vi kan bli oppmerksomme på. Den delen som kan sees, består av våre legemer; materielle objekter som er underlagt fysikkens lover og som befinner seg i tid og rom. Disse fysiske legemene våre begynner å eksistere og forsvinner. De er alltid ufullkomne, alltid i forandring og i høyeste grad forgjengelige.

Men de er de flyktigste glimt av noe som også er oss, noe ikke-materielt, tidløst og uforgjengelig, noe vi kan kalle sjelen. Disse sjelene er våre evige former. Den type væren som de er en del av, er uten tid og rom der alle uforanderlige former som konstituerer det absolutte, eksisterer.

Platonismen og de tidlige kristne[rediger | rediger kilde]

Platonismen var den filosofiske retningen som dominerte i den hellenistiske verden hvor kristendommen oppstod og utviklet seg. Det nye testamentet ble skrevet på gresk, og mange av de dypere tenkerene blant de tidlige kristne var sterkt engasjert i å forene åpenbaringene i sin religion med Platons hovedideer. Det som skjedde, var at de viktigste av disse ideene ble absorbert av ortodoks kristen tenkning.

Det var vanlig å omtale Sokrates og Platon som «kristne før Kristus». Mange kristne var fullstendig overbevist om at den historiske oppgaven til disse greske tenkerene hadde vært å forberede den teoretiske grunnen for noen viktige sider ved kristendommen. Den detaljerte utarbeidelsen av disse forbindelsene var noe som opptok mange lærde i middelalderen, og som behandles nærmere i utlegningen av denne tidsepoken.

Aristoteles[rediger | rediger kilde]

Platon og Aristoteles

Aristoteles, (384 f.Kr.-322 f.Kr.), betraktes av mange som den mest begavede av Platons elever. Aristoteles grunnla en filosofisk tradisjon som var forskjellig fra Platons og ofte i strid med den. Men for å få den adekvate forståelsen av utviklingen av det kosmologiske gudsbeviset, herunder spesielt det teoretiske fundamentet for gyldig argumentasjon, må også hans lære beskrives nærmere.

Platon og Aristoteles er arketypene på to hovedmotsetninger som har kjennetegnet filosofien gjennom hele dens historie. På den ene siden finnes det filosofer som tillegger kunnskap basert på sanseerfaring sekundær betydning. De hevder at det viktigste for oss er det som ligger «bak» og «hinsides», eller «skjult under overflaten av» verden. På den annen side finnes de filosofer som mener at det er denne verden som er det meste egnede objektet for vårt engasjemnet og vår filosofiske refleksjon.

For å ta et eksempel som ligger mye nærmere vår samtid: De store rasjonalistene på 1600- og 1700-tallet mente at vi altfor ofte blir bedratt av den kunnskapen sanseerfaringene synes å gi oss om tingenes overflate. På den annen side mente de store empiristene i samme periode at vi bare kan få pålitelig informasjon hvis vi baserer oss på direkte undersøkelser av observerbare kjensgjerninger. Motsetningen mellom de to retningene kommer stadig til syne på forskjellige måter gjennom århundredene frem til vår tid.

Den appellen de to tilnærmingsmåtene har, kan ha noe å gjøre med personlig temperament. Mennesker med en religiøs legning, men på ingen måte bare dem, vil gjerne tiltrekkes av en mer platonsk tilnærming, mens mer verdslige mennesker gjerne foretrekker den aristoteliske tilnærmingen. Men grunnen til at begge alltid har vært en del av filosofiens historie, er at den ene vektlegger «sannheter» som den andre undervurderer. Som vi skal se senere, var det geniale grepet til den tyske filosofen Immanuel Kant, som levde på slutten av 1700-tallet, at han harmoniserte begge og smeltet dem sammen på en måte som gir sammenheng og er plausible. Men før vi nærmer oss vår tid må vi se nærmere på hva Aristoteles og tenkere i det 2000 år lange spranget, lærte og teoriserte.

Denne verdens filosof[rediger | rediger kilde]

Aristoteles anerkjente fullt ut Platons geni og la ikke skjul på at han stod i gjeld til ham. Han forkastet imidlertid en av de fundamentale teoriene i Platons filosofi; ideen om at det finnes to verdener. Som beskrevet ovenfor lærte Platon at det ikke finnes noe slikt som sikker kunnskap om den evig foranderlige verden som fremtrer for våre sanser. Gjenstandene for sann kunnskap tilhører en annen verden, et abstrakt rike uavhengig av tid og rom og bare tilgjengelig for fornuften.

Aristoteles mente derimot at det bare finnes én verden som vi kan gjøre til gjenstand for vår filosofiske refleksjon, og det er den verden vi lever i og erfarer. For ham er denne verden en kilde til evig fascinasjon og undring. Han mente at det var denne følelsen av undring som var årsaken til at mennesket begynte å filosofere, enten som individ eller som art; og at det er denne verden mennesket ville lære å kjenne og forstå.

Videre mente Aristoteles at vi ikke kan finne noe utenfor denne verden som kan være et fast ståsted for filosofisk tenkning. Alt det som er hinsides enhver erfaringsmulighet, kan ikke være noe for oss. Vi har ingen gyldig måte å vise til det på eller snakke om det på, og derfor kan det ikke inngå i vår filosofiske diskurs på noen pålitelig måte. Hvis vi beveger oss hinsides erfaringsverdenen, ender vi opp med tomt snakk. Dette var grunnlaget for Aristoteles avvisning av Platons idéverden. Han mente ganske enkelt at det ikke var noen god grunn til å tro at den eksisterte.

Aristoteles utviklet mange betegnelser som brukes den dag i dag, som f.eks: energi, dynamikk, induksjon, substans, attributt, essens, aksidens, kategori og universal. Men viktigst i vårt henseende er hans systematisering av logikken. Han viste hvilke former for slutninger som var gyldige og hvilke som var ugyldige – hva som virkelig følger av hva, og hva som bare synes å gjøre det. Videre ga han alle disse slutningsformene navn.

Værens vesen[rediger | rediger kilde]

Det sentrale spørsmål Aristoteles tok utgangspunkt i, var: Hva er gjenstandene i denne verden? Hva betyr det at noe eksisterer? Eller med hans egne ord: «Det spørsmål som ble stilt for lenge siden, og som stiles nå, er alltid vanskelig: Hva er væren?

Hans første viktige konklusjon var at tingene ikke bare er den materien de består av. Han bruker et hus som eksempel. Hvis du ga en byggmester i oppdrag å bygge et hus på eiendommen din, og han lastet av murstein, teglstein, tømmer og så videre på byggeplassen og sa til deg: «Vær så god, her er huset ditt», ville du tro at det dreide seg om en dårlig spøk. Her er alle materialene som skulle til for å bygge et hus, men det var ikke noe hus i det hele tatt – bare en haug med materialer. For at det skal bli et hus, er det nødvendig at alt settes sammen på en bestemt måte, med en helt spesiell og detaljert struktur, og det ville være strukturen som gjorde det til et hus.

I virkeligheten ville det ikke være nødvendig å anvende bestemte materialer i det hele tatt – betong, glass, metall, plast. Det må selvfølgelig (og dette har en viss betydning) lages av ett eller annet materiale, men det er ikke materialene som gjør det til et hus, det er strukturen og formen.

Mennesket er Aristoteles` mest slående eksempel på dette. Ta Sokrates, sier han. Den materie som kroppen hans består av, forandres hver dag. Og den forandres hver dag. Og den forandres fullstendig med noen års mellomrom; likevel fortsetter han å være Sokrates gjennom hele livet. Derfor er det ikke mulig å påstå at Sokrates er materien som hans legeme består av. Aristoteles utvider dette argumentet til hele arter.

Vi kaller ikke de forskjellige hundtypene hunder fordi de består av et bestemt materiale. De er hunder fordi de er organisert på en helt spesiell måte og har en struktur som er felles for dem og som skiller dem fra andre dyr som består av kjøtt, blod og ben.

Disse argumentene mot en primitiv materialisme, som hevder at det bare er materien som eksisterer, er aldri blii skikkelig imøtegått. Likevel har det siden den gang vært noen som har bekjent seg til en slik materialisme, deres kognitive utfordring består i å svare på Aristoteles`innvendinger. Aristoteles viste således at en ting er det den er i kraft av sin form. Dette fører direkte til det neste spørsmålet hans: Hva er den eksakte betydningen av form i denne sammenheng?

Aristoteles har påvist at det ikke er noe materielt, så hva er det da? Aristoteles har som beskrevet ovenfor, allerede forkastet Platons lære om former eller ideer, han har derfor avvist muligheten av at form kan være en slags størrelse som eksisterer hinsides tid og rom. For å tilfredsstille ham, må den være dennesidig.

De fire årsaker[rediger | rediger kilde]

Vi har sett at ifølge Aristoteles er form årsaken til at noe er det det er. Derfor undersøker han begrepet årsak i denne sammenheng, og han ender opp med å bryte ned begrepet form til fire forskjellige og komplimentære typer «årsak». Siden det han heretter kaller «de fire årsaker», konstituerer grunnene til at ting er som de er, kan det være nyttig å tenke på dem som tingenes «fire forutsetninger». Form er forklaringen av tingene.

  • La oss ta en marmorstatue som eksempel. For at den skal være det den er, må den for det første være av marmor. Det kaller Aristoteles den materielle årsak, «hva er den laget av?» – årsaken. Aristoteles har allerede beskrevet at dette i seg selv ikke er nok til å lage statuen, som krever ikke mindre enn tre andre årsaker. Ikke desto mindre er den materielle årsaken nødvendig, selv om den ikke er tilstrekkelig.
  • For at statuen skal få væren, må den hugges ut av en marmorblokk med hammer og meisel: Huggingen er det Aristoteles kaller den utøvende årsak, «hva er det egentlig som lager eller skaper den?» – årsaken.
  • Men for å være den tingen den er, må statuen ha den skikkelse den har, en hests eller et menneskes eller hva det nå måtte være. En marmorblokk som er hugget på måfå , er ifølge Aristoteles ikke en statue. Han kaller denne skikkelsen den formale årsaken, «hva gir den skikkelse som den kan identifiseres ved?» – årsaken.
  • Til sist skjer alt dette fordi en skulptør i utgangspunktet har bestemt seg for å lage en statue. Alle de tre andre årsakene er blitt anvendt for å virkeliggjøre en hensikt. Den overordnede grunnen til statuens eksistens er at den er virkeliggjørelsen av skulptørens hensikter. Aristoteles kaller dette den finale årsak, «den endelige grunn for alt sammen» – årsaken.

Aristoteles`fire årsaker er altså: den materielle årsak, den utøvende årsak, den formale årsak og den finale årsak. Når det gjelder den andre, tredje og fjerde av disse årsakene, kan to eller flere være den samme i et enkelt tilfelle.

For eksempel i biologien: Den formale årsaken til et eiketre som har vokst frem av en eikenøtt, er også dens finale årsak: Den endelige skikkelse som oppnås, er også det endelige mål for prosessen. (I dette tilfellet vil den materielle årsaken være den tremassen, barken og de blader som treet består av, og den utøvende årsaken vil være den nødvendige næringen det får gjennom jord, vann og luft samt lyset fra solens ild).

Via denne analysen begynner man å avdekke hvordan Aristoteles i motsetning til Platon oppfatter begrepet form. Ifølge Aristoteles er en gjenstands form, selv om den ikke er noe materielt, iboende i den dennesidige gjenstanden og kan ikke eksistere adskilt fra den, slik et menneskes kroppsbygning ikke kan eksistere adskilt fra kroppen dens.

Dette illustrerer noe som er av største betydning: I vår erkjennelse av verden er vi ikke tvunget til å velge mellom en materalistisk analyse og en oversanselig. Det er mulig å utvikle en erkjennelse av verden som gir frie tøyler til ikke-materialistiske betraktninger samtidig som den forblir dennesidig.

For Aristoteles besto enhver gjenstands sanne vesen ikke i den materie den var laget av, men den funksjon den hadde. Han sa at hvis øyet hadde sjel, ville det være det å se. Han anvendte også dette prinsippet på livløse gjenstander: Hvis en øks hadde sjel ville den være det å hugge. Den egentlige hensikten med alt er ifølge ham hva det gjør, hva det er til for. Og det er gjennom forståelse av dette vi lærer å forstå tingene. På denne måten kan man få en forståelse av Aristoteles` begreper sjel, form og final årsak.

Denne analysen ga Aristoteles et svar på spørsmålet om hva ting er, en løsning som gjorde Platons ideer overflødige. Samtidig fikk han også en løsning på forandrings problem. Ifølge Aristoteles inntrer forandring når en tings materiale får en form som den ikke tidligere hadde.

Om å redde fenomenene[rediger | rediger kilde]

Aristoteles sier at i alle våre forsøk på å forstå verden, er det viktig å være klar over at det er denne verden vi forsøker å forstå. Selv om man kan ha stor ærbødighet ovenfor den, må man aldri akseptere forklaringer som benekter gyldigheten av de erfaringene som vi forsøker å forklare. I alle våre undersøkelser bør vi gjøre det til et metodisk utgangspunkt å ha et fast grep på disse erfaringene.

Videre bør vi referere til dem på hvert trinn av undersøkelsen, for det er forståelsen av disse erfaringene som er målet med, den finale årsak til, våre undersøkelser. Gir man slipp på erfaringene for å omfavne en eller annen tro på noe vi ikke erfarer, kaster vi barnet ut med badevannet. Aristoteles kalte dette prinsippet å «redde fenomenene». Dette uttrykket kan virke svakt, men det brukes fremdeles av filosofer på grunn av prinsippets viktighet.

Dette var en kort gjennomgang av Aristoteles`epistemologi, som skal bidra til å forstå kritikken som gradvis reises mot det kosmologiske gudsbeviset utover middelalderen og mot den moderne tid.

Umulig triangel

Skeptikerne[rediger | rediger kilde]

Pyrrho (365 f.Kr.-270 f.Kr.) tjenestegjorde under Aleksander den stores felttog til India. Det kan ha vært opplevelsen av de mange forskjellige land og folkeslag som gjorde ham klar over meningsmangfoldet som finnes mellom menneskene. For nesten alt det mennesker ett sted tror på, vil mennesker et annet sted ha en motsatt mening om. Og vanligvis er argumentene like gode på begge sider – slik så det i hvert fall ut for Pyrrho.

Alt vi kan gjøre, er å forholde oss til tingene slik de synes for oss, men skinnet bedrar som kjent. Derfor må vi aldri tro at én forklaring er mer sann enn en annen. Pyrrho hadde en elev, Timon fra Philius (320-230 f.Kr.), som støttet denne oppfatningen med grundigere intellektuelle argumenter. Han påpekte særlig at ethvert argument eller bevis fulgte av premisser som selv ikke var bevist.

Hvis du forsøker å bevise sannheten til disse premissene ved andre argumenter eller bevis, så må de være basert på ikke-beviste premisser. Og slik vil det gå videre, ad infinitum. Det er ikke mulig å nå et absolutt grunnlag for visshet.

Ingen absolutt sikkerhet[rediger | rediger kilde]

Skeptisismen har hatt en viktig rolle å spille i filosofiens historie fra antikken til våre dager. Dette beror i hovedsak på deres utlegninger av at sikkerhet ganske enkelt ikke er mulig å oppnå ved argument og bevis. Men det var ikke før i det 20. århundre at dette ble allment akseptert.

Jakten på sikkerhet kom derfor til å spille en sentral og avgjørende rolle i den historiske utviklingen av filosofien. Det et gyldig argument beviser, er at dets konklusjoner følger av dets premisser. Men det er på ingen måte det samme som å bevise at disse konklusjonene er sanne.

Ethvert gyldig argument starter med et «hvis»: Hvis p er sann, så må q være sann. Men det er et åpent spørsmål om p er sann eller ikke. Argumentet selv kan ikke bevise det, fordi det allerede har antatt det, og antar man noe man vil bevise, innebærer det at man beveger seg i en ond sirkel. Ethvert «bevis» hviler derfor på ubeviste premisser. Dette er like sant i logikken, matematikken og vitenskapen generelt som i hverdagslivet.

Men selv om det forholder seg slik, så betyr ikke dette at man ikke kan begrunne noen oppfatninger bedre enn andre: Å hevde noe slikt, vil være løgn. Men som vi skal se videre ble det en lang og komplisert vei å gå før man fikk klarhet i disse kompliserte distinksjonene.

Plotin og kristendommen[rediger | rediger kilde]

Plotin (204-269) var egypter, men skrev på gresk og kan betraktes som en av de siste store greske filosofene. Plotins tenkning utviklet den mystiske siden ved Platons filosofi og ble kjent som nyplatonisme. Han var ikke kristen og nevner heller ikke kristendommen i sine skrifter. Likevel befinner hans filosofi seg ikke fjernt fra tenkningen til Augustin og Thomas Aquinas, de to største kristne filosofene i det neste årtusen. Hans innflytelse på utviklingen av den kristne tenkningen var enorm.

Mer enn noen andre – bortsett fra Platon selv – var det Plotin som gjorde den platonske filosofien sentral i den intellektuelle utviklingen av kristendommen. Plotin lærte at siden det absolutte består av Platons ideer, er det som eksisterer i siste instans noe åndelig. Og derfor er det å bli skapt det samme som å bli tenkt.

Han mente at det finnes tre værensnivåer over hverandre; det laveste, der hvor menneskene er, er sjelen. Det neste trinn, der man erkjenner ideene, er ånden. Det høyeste nivået er det gode. Reflekterende mennesker streber etter en høyere enhet med det gode. De kristne overeførte dette til sin lære om at verden var skapt i guds ånd, og at mennesket streber etter enhet med gud, som er det fullkomne gode.

Den tilstrekkelige grunn[rediger | rediger kilde]

Den tilstrekkelige grunns prinsipp er en av Leibnitz' ideer. Alt som er, sa han, må ha en grunn til at det er. Hvis den sannhet man spør etter er analytisk, kan den bevises uten referanse til en ytre virkelighet, enten ved et logisk eller matematisk bevis, eller ved en annen form for deduktiv argumentasjon.

Causa sui[rediger | rediger kilde]

Det latinske uttrykket «Causa sui» betyr «årsak i seg selv», og refererer til noe som skapes og eksisterer i seg selv.

I tradisjonell vestlig teisme, kan ikke Gud bli skapt, derav er Gud enten selvskapt («Causa sui») eller uten årsak. Dermed unngår man å havne i en uendelig regress, som i Det kosmologiske gudsbevisets kausalforklaring.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Barnes, Jonathan: Early Greek Philosophy. Penguin Books. (2002).
  • Königshausen, Johann-Heinrich: Ursprung und Thema von Erster Wissenschaft: die aristotelische Entwicklung des Problems. Rodopi. (1989).
  • Marenbon, John: Aristotelian logic, Platonism and the context of early medieval philosophy in the West. Ashgate. (2000).
  • Plotinus: The Enneads. Faber and Faber. (1956).
  • Spellman, Lynne: Substance and separation in Aristotle. Cambridge University Press. (1995).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Truth Journal, The Existence of God and the Beginning of the Universe

Se også[rediger | rediger kilde]