Bernard Lazare

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bernard Lazare
(Lazare Marcus Manassé Bernard)
Bernard Lazare(Lazare Marcus Manassé Bernard)
Bernard Lazare
Født 15. juni 1865
Nîmes
Død 1. september 1903 (38 år)
Paris
Yrke Forfatter, journalist
Nasjonalitet Frankrike Frankrike
Språk Fransk

Bernard Lazare (født 15. juni 1865, død 1. september 1903) var en fransk litteraturkritiker, politisk journalist, polemiker, og anarkist. Han var selv av jødisk bakgrunn og var blant de første som ga støtte til den uskyldig dømte jødiske offiseren Alfred Dreyfus.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Han var født i Nîmes som Lazare Marcus Manassé Bernard, og endret senere sitt for- og etternavn. Han var den eldste av fire sønn av Jonas Bernard og Douce Noémie Rouget. Det var en vellykket borgerlig familie som hadde introdusert Jacquardmaskinen, en mekanisk vev, til Toulouse, og eide en meget suksessfull tekstilfabrikk.

Lazare mottok sin baccalauréat, akademiske kvalifikasjon, i vitenskap, men han var mer interessert i litteratur, noe han delte med sin venn, poeten Ephraïm Mikhaël. Det var Mikhaël, mens han studerte i Paris ved École des Chartes, som overtalte Lazare til å bli ham i erobringen av den litterære verden. Lazare kom til Paris i 1886, det samme året hvor Édouard Drumonts antisemittiske pamflett La France Juive («Det jødiske Frankrike») kom ut. Lazare begynte på École pratique des hautes études, en høyskole ved Sorbonne, og fulgte forelesningene til abbed Louis Duchesne.

I 1888 skrev Lazare sammen med Ephraïm Mikhaël det mytologiske dramaet La Fiancée de Corinthe, et stykke i tre akter. Det var her han første gangen benyttet sitt forfatternavn Bernard Lazare. To år senere døde Mikhaël av tuberkulose. I det samme tidsrom ble Lazare engasjert i anarkismen som politisk retning. Selv om han selv aldri deltok aktivt, fortsatte han å støtte bevegelsens idealer og sine kamerater. Han finansierte mange av deres publikasjoner og juridiske forsvar.

Det var som anarkist at han ble litteraturkritiker og journalist. Hans artikler ble senere utgitt i flere samlinger. I løpet av Procès des trente, rettssaken med de tretti, i 1894, forsvarte han anarkistene Jean Grave og Félix Fénéon, sistnevnte var også maler og kunstkritiker.[1] Han dekket deretter gruvearbeidernes opprør i Carmaux i 1895 for avisen Écho de Paris. I 1896 var han tilstede ved Sosialistkongressen i London hvor han anklaget Karl Marx for å være «sjalu og autoritær, utro til sine egne ideer, [som] fordrev Internasjonalen unna dets mål.»

Dreyfus-saken[rediger | rediger kilde]

Lazares brosjyre

Fra 1892 og framover var Lazare i kontakt med Achad Ha’am, en av grunnleggerne av den jødiske bevegelsen Hovevei Zion. Våren 1894 utga han L’Antisémitisme, son histoire et ses cause («Antisemittisme, dens historie og årsaker»), en inngående undersøkelse og kritikk av opprinnelsen til antisemittismen. Den ble utgitt kun noen måneder før arrestasjonen av kaptein Alfred Dreyfus, en jødisk militæroffiser som ble anklaget for forræderi. Etter å ha fått et omdømme for kampglød og mot, ble han kontaktet av Mathieu Dreyfus med bønn om hjelpe å bevise brorens uskyld.

Lazare ga all sin tid for saken. Han utga et kampskrift om Dreyfus-saken" i Belgia november 1896. Den avslørte ulovligheten ved rettssaken i 1894. Denne taktikken var i henhold til ønskene til Dreyfus-familien da det første utkastet var et heftig angrep på anklagerne, og som endte med frasen «J’accuse», senere gjort berømt med Émile Zola.

Grunnet denne erfaringen med antisemittisme ble Lazare engasjert i kampen for frigjøringen av jødene, og ble mottatt i triumf ved Den første sionistiske kongress i 1897 i Basel.[1] Han reiste med sionistlederen Theodor Herzl, men de to ble uvenner over en uenighet om prosjektets «tendenser, prosesser og aksjoner». I 1899 skrev han til Herzl, og således til sionistenes aksjonskomité at «Dere er borgerlige i tankegangen, borgerlige i følelsene, borgerlige i deres ideer, borgerlig i deres oppfatning av samfunnet.» Hans sionisme var ikke nasjonalistisk, heller ikke fremmet den en jødisk stat, men heller et frigjøringsideal og en kollektiv organisasjon av jødiske proletarer.[2]

Han besøkte Romania i 1900 og 1902, etter å ha fordømt den forferdelige skjebnen til rumenske jødene i L’Aurore, skrevet i juli og august 1900. Han besøkte også Russland hvor han rapporterte om farene som jødene sto over for, men var ikke i stand til å få det utgitt grunnet sykdom. I Tyrkia forsvarte han armenerne mot forfølgelse.[1] I Pro Armenia i 1898 nølte han ikke å fordømme sionistkongressen som offentlig hadde æret den tyrkiske sultan Abd-ul-Hamid II: «Representanter av det eldste av forfulgte folk, hvis historie ikke kan bli skrevet, annet enn i blod, sender deres hilsninger til den verste av mordere.»

Grunnet sin støtte til Dreyfus, ble han snart sensurert og kunne ikke lenger skrive for l’Aurore etter rettssaken i Rennes. Han dekket saken uansett og sendte sine skarpe redegjørelser til to amerikanske aviser, The Chicago Record og The North American Review. Mot slutten av sitt liv ble han nær venn av redaktøren Charles Péguy og skrev i Cahiers de la quinzaine.[1]

Han døde den 1. september 1903, 38 år gammel, som følge av en operasjon for tykktarmkreft. Han etterlot seg et uredigert manuskript, Le fumier de Job («Jobs søppelhaug»), og autoriserte ny utgivelse av Antisemittisme på det vilkår at forordet skulle si «mine meninger har endret seg på mange punkter.»

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d «Ressusciter Lazare» Le Monde libertaire, 29. januar 2004
  2. ^ Piterberg, Gabriel (2008): The Returns of Zionism: Myths, Politics and Scholarship in Israel, London: Verso, s. 10

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]