Nikolaj Leskov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nikolaj Leskov malt av Valentin Serov, 1894

Nikolaj Semjonovitsj Leskov (russisk: Николай Семёнович Лесков; i samtiden også kjent under pseudonymet «Stebnitskij»; født 4. februarjul./ 16. februar 1831greg. i Gorohovo i Orjol i Russland, død 21. februarjul./ 5. mars 1895greg. i Sankt Petersburg) var en russisk forfatter og journalist som levde og skrev under det som har blitt kalt den russiske prosaens gullalder. Han er av mange, deriblant Maksim Gorkij, ansett for å være «den mest russiske av alle russiske forfattere».

Biografi[rediger | rediger kilde]

Leskov ble født i 1831 i Gorohovo i det sørvestlige Midt-Russland. Han vokste opp i en familie hvor foreldrene var fra forskjellige samfunnslag, faren var prestesønn mens morens slekt var fra embedsverket. Som tiåring begynte han på Orjols gymnas. Da faren døde i 1846, og en brann førte familien ut i økonomisk ruin, ble han tvunget til å slutte på skolen og finne seg arbeid. Han skulle aldri senere fullføre utdannelsen. I to år jobbet han som funksjonær ved domstolen i hjembyen, før han ble flyttet til Kiev i 1852. Der skulle han bo i fem år, før han takket ja til en stilling i firmaet Scott & Wilkins som krevde at han reiste rundt i mange forskjellige deler av Russland. Dette medførte at han ble kjent med mange deler av det vide landet, en kunnskap han skulle benytte seg av i hans litterære karriere. Etter dette returnerte han til Kiev, men det varte bare noen måneder før han valgte å flytte til Moskva og begynne å arbeide i journalen Russkaja Retsj (Det russiske språk). Året etter, i januar 1861, flyttet han til St. Petersburg, hvor han levde resten av livet.

Leskov stiftet familie to ganger. I 1853, kort tid etter ankomsten til Kiev, giftet han seg med Olga Vasiljevna Smirnova. Paret fikk to barn: Dmitrij i 1854 og Vera to år senere. Ekteskapet viste seg å bli ulykkelig, blant annet på grunn av Olgas skrantende psykiske helse. Paret ble separert i 1862, og Olga havnet senere på sinnssykehus. Leskovs andre store kjærlighet het Katarina Bubovna, en tjuefem år gammel kvinne med fire barn fra et tidligere ekteskap. De møttes i Kiev i 1864 og allerede året etter flyttet hun med ham til St. Petersburg. Med henne fikk han i 1866 sønnen Andrej. Etter farens død skrev Andrej farens biografi. Katarina og Nikolaj Leskov ble separert i 1877, og Nikolaj giftet seg ikke igjen.

Leskov døde 21. februar 1895. Han hadde lidd av smerter i brystet siden 1889, og fikk et hjerteattakk samme år, men sykdommen ble alvorlig først i slutten av januar 1895. Leskov selv hevdet at han ikke fryktet døden, men litt over en uke før dødsdagen ankom han Kunstakademiet for avdukning av sitt eget portrett av V. Serov. Han likte bildet, men ble skremt av den mørke rammen rundt, som han tok for et ondt tegn. Men om ikke dette førte til hans endelikt, spilte åpenbart den sledeturen han tok i Tavritsjeskij Sad 18. februar (stikk i strid med legens anbefaling) en avgjørende rolle. Etter dette ble helsen stadig dårligere, og han sovnet rolig inn tre dager senere. Han ligger begravd på Literatorskie Mostki i St. Petersburg.

Forfatterkarriere[rediger | rediger kilde]

Leskovs karriere som forfatter av skjønnlitterære verk begynte i 1861, da han flyttet til St. Petersburg og hadde besluttet å livnære seg som journalist og forfatter. Han hadde riktig nok skrevet noen artikler i Moskvas magasiner årene i forveien, men det var nå han tok til å publisere på heltid. Året etter, i 1862, ble hans første prosaverk utgitt, novellen ”Pogassjeje delo” (En avvist sak). Den ble fulgt av flere noveller og kortromaner, og to år etter, i 1864, utkom hans første lengre roman, Nekuda (Ingen Utvei). Alt i alt skrev Leskov fire romaner, alle tidlig i hans litterære karriere. Imidlertid er ingen av disse blitt regnet blant hans fremste verker i ettertiden. I samtiden fikk flere av dem derimot større oppmerksomhet. Nekuda skapte storm for sitt antinihilliske buskap, såpass mye at de to påfølgende romanene, Obojdennye (De forbigåtte) fra 1856 og Ostrovitjane (Øyboerne) fra 1866 unngikk fullstendig den politiske situasjonen i Russland. I sin neste roman, Na Nozjakh (På kniven) fra 1871 returnerte han på nytt til den politiske arena, og sammen med Nekuda, Turgenevs Fedre og Sønner (1862) og Dostojevskijs De besatte (1872) regnes denne med i gruppen av tidens antinihilistiske romaner. Den neste romanen skulle bli den siste fullførte, Soborjane (Katedralmennesker), ble utgitt i 1872. Den omhandler livet i en russisk småby. Verket er bygget opp av korte anekdoter som tilsynelatende ikke har noen større sammenheng før mot slutten, og det var også en av grunnene til at Leskov selv hevdet at han ikke skrev en roman, men en krønike.

Det er blant de kortere verkene vi finner det fremste av Leskovs forfatterskap. Hans kanskje mest kjente verk, kortromanen Ledi Makbet Mtsenskogo Uezda (Lady Macbeth fra Mtsensk) utkom i 1865. Den omhandler en utro kvinne som tar livet av sin svigerfar, sin mann og en ung gutt for å være med sin elsker. Dimitrij Sjostakovitsj fant denne historien verdig en musikalsk bearbeidelse, og i 1934 utkom operaen med samme navn. De to kortromanene som i ettertid er blitt regnet som de fremste i Leskovs dikterkarriere, Zapetsjatlennyj Angel (Den forseglede engelen), og Otsjarovannyj Strannik (Den fortryllede Vandringsmann), ble utgitt tre år senere, i 1873.

Leskov skulle etter dette bli sitt ansvar bevisst som belærende forfatter. Fra slutten av syttitallet begynte han å utgi forskjellige fortellinger om «rettferdige menn», (russ. pravedniki). Gjennom litteraturen ønsket han å fremstille et positivt russisk ideal som eksempel til etterfølgelse. Den første av disse utkom i 1879, Odnodum (Den ensporede). Den omhandler en enfoldig bibeltro politimann som nekter å ta imot bestikkelser og problemene dette skaper for byens andre embetsmenn, guvernøren og presten, som har et langt mer pragmatisk forhold til bibel og lovbok. Imidlertid er det verket kanskje flest russere forbinder med navnet Leskov novellen Levsja (Den venstrehendte). Den ble utgitt i 1881 og handler om en smed fra Tula som viser at den russiske smedkunsten er den engelske overlegen ved å lage skotøy til en bitteliten metalloppe engelskmennene allerede har gitt tsaren i gave. Langnovellen Tsjelovek na tsjasakh (Vaktmannen) fra 1889 fremhever ansvaret for ens neste som viktigere enn et generelt samfunnsansvar. En vaktmann forlater sin post ved Vinterpalasset for å redde et menneske fra drukningsdøden. Han blir straffet for tjenesteforsømmelse, men det er åpenbart at forfatteren ikke deler domstolens mening.

I forlengelsen av dette ønsket om å vise leserne det rette ideal, skulle han mot slutten av sitt liv i enda større grad fremheve den mer didaktiske siden ved litteraturen. Parallelt med dette økte hans interesse for kristendommen. Etter det han selv sa, ønsket han å skildre den rette kristendom og det ideelle kristne samfunn, en intensjon han kombinerte med kritikk av det bestående. Som en konsekvens av dette har hans sene verker sterkere religiøst preg enn hans tidlige, og han begynte å publisere didaktiske fabler. Den mest kjente av disse er Khristos v gostjakh u muzjika (Kristus på besøk hos en muzjik) fra 1881.

Sujettet i denne fortellingen var Leskovs eget. Dette gjaldt derimot ikke for de fleste andre verk han publiserte i denne sjangeren. De fleste var gjenfortellinger av middelalderske tekster og tekster fra den kristne antikken. Kildene til dette fant han hovedsakelig i den middelalderske kirkeboken Prolog, men han gjenskapte også en fortelling, Bramadata i Radovan (Bramadata og Radovan), fra den buddistiske teksten Vinayapitaka. De mest kjente av fortellingene med sujett fra Prolog er Gora (Fjellet) og Skomorokh Pamfalon (Gjøgleren Pamfalon). I tillegg til dette fremstod Leskov som en fremragende forfatter av essays og artikler og han var også fram til det siste en svært aktiv brevskriver.

Politisk og religiøs overbevisning[rediger | rediger kilde]

Leskovs kritikk av nihilistene i Russland er allerede nevnt. Som journalist, før han publiserte sitt første skjønnlitterære arbeid, ble han angrepet for å være reaksjonær og konservativ. I 1862, som journalist for avisen Severnaja Ptsjela, antydet han at revolusjonære studenter stod bak brannen på Apraksinmarkedet. I tillegg til utgivelsen av Nekuda medførte dette at Leskov (eller «Stebnitskij», som var hans pseudonym) skulle bli en av de russiske forfattere som ble mest kritisert av de revolusjonære. Den nihilistiske litteraturkritikeren Dimitrij Ivanovitsj Pisarev angrep Leskov i Russkoje Slovo nr 3/1864 og beskyldte ham for å være «fiende av friheten» og truet med represalier mot eventuelle forleggere som vurderte å utgi hans verker. Dette medførte også at ingen av de ledende litterære journaler våget å publisere noe av hans verker. En kunne heller ikke karakterisere Leskov som konservativ. Han skulle komme til å bli en sterk samfunnskritiker uten å bli revolusjonær. Gjennom sine artikler kjempet han også mot de store sosiale ulikhetene i samfunnet. Han var snarere å regne som en liberaler som støttet reformene til Aleksander II. Opinionen i St. Petersburg var som en følge av den polske oppstanden i 1863 blitt polarisert. En tredje vei ble etter dette svært vanskelig å bekjenne seg til, noe som presset de liberale til å velge side mellom de revolusjonære og de slavofile konservative. Leskov distanserte seg imidlertid fra dem begge, noe som førte til at de færreste journaler ville utgi hans verker og gjennom karrieren skapte dette store økonomiske problemer for ham.

I likhet med Lev Tolstoj skulle Leskov med årene framstå som en kritiker av den ortodokse kirken. Han var skeptisk til den organiserte kristendommen og satte også den individuelle frihet høyt i dette spørsmålet. Å blindt akseptere den ortodokse tro var noe han var sterkt imot. Han regnet med at en god kristen måtte til en viss grad fremstå som «kjetter», dvs fremme sin personlige overbevisning, selv om dette skulle gå mot autoritetene. Han ble riktignok aldri ekskommunisert slik hans meningsfelle Tolstoj ble i 1901, men på slutten av sitt liv var hans tro å regne som sterkt fravikende den ortodokse tro. Likevel regnet han seg som kristen, og han fant forsvar for sin tro i Bibelen, en holdning som snarere er protestantisk enn katolsk. Han var også langt mer positiv enn andre forfattere til den protestantiske evangeliseringen til Lord Radstock på denne tiden. I tillegg til protestantismen var han også opptatt av de gammeltroende og andre sekterister og av kvekerne. Sistnevnte skrev han også en artikkel om, og protagonistene i kortromanen Zapetsjatelnyj angel er gammeltroende.

Den religiøse interessen hans økte i løpet av de siste elleve årene av hans liv. I tillegg til innflytelse fra de protestantiske bevegelsene og fra Tolstoj, fant Leskov stor inspirasjon hos oldkirkens kirkefedre, da spesielt Origenes og Isak Syreren.

Ilja Repins skisse av Leskov fra 1888-89.

Leskov og ettertiden[rediger | rediger kilde]

Revolusjonen må også ta sin del av ansvaret for manglende interesse for Leskov. Den gryende interessen som ble Leskovs forfatterskap til del på slutten av hans liv og i begynnelsen av det tyvende århundret forsvant med kommunistenes maktovertakelse. Verker med mye religiøs tematikk eller som brøt retningslinjene for den sosialistiske realismen ble av de nye makthaverne undertrykket og ikke utgitt. Riktignok ble Dostojevkijs verker tillatt, siden han ble regnet for en så stor kunstner at bolsjevikene valgte å se gjennom fingrene med hans politiske og religiøse standpunkter. Dette gjaldt i mindre grad for Leskov. Hans forfatterskap brøt bolsjevikenes normative kriterier for god litteratur, grunnet sterk religiøs symbolikk og tematikk og hans angrep på de revolusjonære i sekstiårene. Leskovs verker ble riktignok aldri offisielt fordømt eller forbudt, men det skulle gå lang tid mellom hver gang hans litterære produksjon kom i nye opplag.

På tjuetallet kom den første, svært reduserte, postrevolusjonære utgivelsen, imidlertid med utelatelse av de religiøse og antinihillistiske verkene. Den første tilnærmede komplette utgivelsen av hans samlede verker måtte imidlertid vente til tøværsperioden etter Stalins død, da ellevebindsutgivelsen under Eikhenbaums redaksjon utkom fra 1956 til 1958. Også her var flere av de omstridte verkene utelatt. Dette gjeldt flere av de religiøse tekstene; blant annet Legenda o sovestnom Danile (Legenden om samvittighetsfulle Daniel) og Lev Starca Gerasima (Starets Gerasims løve), og også flere av de såkalte antinihilistiske verkene, eksempelvis romanen Na Nozjakh. Den neste utgaven av hans samlede verker utkom i 1989, men heller ikke denne var komplett. Denne situasjonen er imidlertid i ferd med å endre seg, i skrivende stund utgis hele hans forfatterskap i tretti bind.

Også innen forskningen ble Leskov i stor grad ignorert. Først på førtitallet ble de to første monografier over forfatterskapet utgitt i Sovjetunionen, av Leonid Grossman og Valentina Gebel’ i 1945. Mye av den sovjetiske forskningen skulle derimot skape en Leskov i sitt eget bilde, i tråd med den russiske revolusjonens ide. Det religiøse aspektet ved Leskovs forfatterskap skulle i stor grad bli ignorert og denne siden av Leskovs forfatterskap har det generelt sett blitt forsket mer på i vesten enn i Leskovs hjemland. Mye av den fremste forskningen rundt Leskov og hans forfatterskap skulle derfor finne sted utenfor Russlands grenser.

Leskov levde og skrev i den tid som har blitt kalt den russiske prosaens gullalder. Han var samtidig med forfattere som Dostojevskij, Tolstoj, Turgenjev og Gontsjarov. Men i motsetning til Leskov har disse opplevd en leserkrets og interesse som aldri har blitt Leskov til del, verken i Russland eller i utlandet.

En annen begrunnelse for liten interesse utenlands har Svjatopolk Mirskij formulert:

«Det angelsaksiske publikum har bestemt seg for hva det vil forvente seg fra en russisk forfatter, og Leskov passer ikke inn i dette bilde.»

Den litterære sjanger som la grunnlaget for den russiske prosaens gullalder er hovedsakelig den realistiske roman, med psykologiske og filosofiske skildringer og analyser, og ofte med sterk samfunnskritisk brodd. Dette var en sjanger hvor Leskov skrev lite, og det han skrev hører på ingen måte blant denne periodens fremste romaner.

Leskov fremstår heller ikke i sitt forfatterskap som en stor psykolog. Hans fortellinger gir oss ikke svarene på gåtene i menneskesjelen på samme måte som romanene til Dostojevskij og Tolstoj. Selv var Leskov overbevist om at om femti år etter hans død ville hans tanker og ideer overskygge hans verker. Men dette har vist seg å være en feilslått profeti. Hans ideer er glemt, i beste fall settes de i sammenheng med tolstojanismen, og noen form for «leskovianisme» er aldri oppstått.

Leskovs mesterskap fremtrer i stedet på to andre felter, ordkunsten og fortellerkunsten. Ikke uten grunn har Leskov ofte blitt beskrevet som «språkets mester». Hans verker er et lappeteppe av forskjellige stiler, forskjellige dialekter og mye bruk av kirkeslaviske vendinger. I tillegg til dette skapte han også neologismer.

Leskovs språkkunst hadde likevel ikke bare positive sider for utbredelsen av hans verker. Han tunge språkstil har trolig vært en av grunnene til at han ikke har vært mer lest, verken i Russland eller i utlandet. Selv satte Leskov Tolstojs mer enkle stil høyt, og hevdet selv at sin egen stil var grunnet manglende talent: «Å skrive så enkelt som Lev Nikolajevitsj er ikke blant mine talenter». Dette har også skapt utfordringer for oversettere, siden Leskovs særegne stil er vanskelig å gjengi på andre språk. Å oversette hans neologismer og dialektord på en måte som yter originalteksten rettferdighet, har også vært problematisk.

Han regnes også som en av den russiske litteraturens fremste fortellere. Leskovs fortellerkunst fremhever også Walther Benjamin i sitt kjente essay «Fortelleren»:

Hver morgen forteller nyheter oss om verden. Og likevel er vi fattige på bemerkelsesverdige historier. Det kommer av at ingen begivenhet lenger er kommet til oss som ikke allerede er gjennomsyret med fortolkninger. Med andre ord: nesten ingenting av det som skjer, kommer fortellingen til gode; nesten alt kommer informasjonen til gode. Halve kunsten ved det å fortelle er nemlig det å holde en historie fri for fortolkninger mens man forteller den. Leskov er en mester i dette.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Norske oversettelser av Leskov[rediger | rediger kilde]

  • Dolinskijs liv, 1948, Aschehoug
  • Den forseglede engelen, 1965, Fabritius
  • Den fortryllede vandringsmannen, 1971 Samlerens bokklubb
  • Lady Macbeth fra Mtsensk, 1979, Solum
  • Kjærlighet i bastsko: en bondefortelling, 1998, Solum

Enkelte verker, russiske titler[rediger | rediger kilde]

  • «На ножах» (1870)
  • «Соборяне» (1872)
  • «Очарованный странник» (1873)
  • «Запечатленный ангел» (1873)
  • «Об адописных иконах» (1873)
  • «О русской иконописи» (1873)
  • «На краю света» (1875)
  • «Левша» (1881)
  • «Леди Макбет Мценского уезда» (1865)
  • «Несмертельный Голован» (1880)
  • «Еврей в России: несколько замечаний по еврейскому вопросу» (1883)
  • «Полунощники» (1891)
  • «Заячий ремиз» (1894)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Egeberg, Erik. «Nikolaj Leskov – "ordets trollmann"» I: Bokvennen, nr 4 (2004)
  • Martina Fuchs: ‚Ledi Makbet Mcenskogo uezda‘ : vergleichende Analyse der Erzählung N. S. Leskovs und der gleichnamigen Oper D. D. Šostakovičs. Heidelberg: Groos 1992. (= Sammlung Groos; 45; Mannheimer Beiträge zur slavischen Philologie; 4) ISBN 3-87276-661-9
  • Wolfgang Girke: Studien zur Sprache N. S. Leskovs. München: Sagner 1969. (= Slavistische Beiträge; 39)
  • Johannes Harder: Kampf um den Menschen. Eine Deutung Nikolai Leskovs. Wuppertal-Barmen: Jugenddienst-Verl. 1959. (= Das Gespräch; 22)
  • Robert Hodel: Betrachtungen zum skaz bei N. S. Leskov und Dragoslav Mihailović. Bern u.a.: Lang 1994. (= Slavica Helvetica; 44) ISBN 3-906751-77-5
  • Sang-Hun Lee: Die Legendendichtung N.S. Leskovs als Verfahren der Dekanonisierung. München: Biblion 2004. ISBN 3-932331-44-3
  • Inès Muller de Morogues: ‚Le problème féminin‘ et les portraits de femmes dans l'oeuvre de Nikolaj Leskov. Bern u.a.: Lang 1991. (= Slavica Helvetica; 38) ISBN 3-261-04378-4
  • Marie Luise Rößler: Nikolai Leskov und seine Darstellung des religiösen Menschen. Weimar: Böhlau 1939.
  • Gabriella Safran: Rewriting the Jew. Assimilation narratives in the Russian empire. Stanford, Calif.: Stanford University Press 2000. ISBN 0-8047-3830-0
  • Vsevolod Setschkareff: N. S. Leskov. Sein Leben und sein Werk. Wiesbaden: Harrassowitz 1959.
  • Irmhild Christina Sperrle: The organic worldview of Nikolai Leskov. Evanston, Ill.: Northwestern Univ. Press 2002. ISBN 0-8101-1754-1
  • Bodo Zelinsky: Roman und Romanchronik. Strukturuntersuchungen zur Erzählkunst Nikolaj Leskovs. Köln u.a.: Böhlau 1970. (= Slavistische Forschungen; 10) ISBN 3-412-10970-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]