Svalefalk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Svalefalk
Svalefalk
Vitenskapelig(e)
navn
:
Falco fasciinucha
Reichenow & Neumann, 1895
Norsk(e) navn: svalefalk
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Rovfugler
Familie: Falkefamilien
Slekt: Langvingefalker
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigVU - Sårbar

VU — Sårbar

Habitat: Afromontan
Utbredelse: Sørlige og østlige Afrika

Svalefalk (Falco fasciinucha) er en rovfugl som lever i det sørlige og østlige Afrika. Arten er monotypisk og tilhører slekten med langvingefalker (Falco), der den av utseende ligner mest på libellefalken (F. severus). DNA-analyser bekrefter at arten tilhører kladen med vandrefalk (F. peregrinus).[2]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Svalefalken er liten og butt. Den måler cirka 25–28 cm. Hunnen er størst og veier typisk 297–346 g, mens hannen veier cirka 212–233 g. Vingespennet ligger på cirka 61–72 cm avhengig av kjønn. Hodet og oversiden er nærmet sort, mens hundersiden er rustrød med sorte spetter. Strupen, halsen og ned del av kinnene er hvit til kremhvit, mens stjerten er kort og mellomgrå til litt mørkere grå ytterst. Hunnen er dusere utfarget enn hannen, og ungfugler er mer mørkebrun oventil.[3]

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Arten er fragmentert utbredt i den afromontane sonen i det østlige Afrika, fra det sørvestlige Etiopia i nord og sørover til det nordøstre Sør-Afrika i sør. Fuglen trives i områder med relativt begrenset regnfall, typisk nær fjellkløfter og klippevegger. Hvilestedet og redet ligger høyt, opp mot 3 800 moh., men den jakter bredt over tørre skogområder, delvis kultivert mark og savanne.[3]

Arten er svært sjelden i Etiopia (kjent fra kun fire observasjoner, hvorav én relativt nylig), og den blir dessuten ofte oversett i resten av utbredelsen. En relativ vanlig observasjon er arten kun på Mount Elgon (2 par) i Uganda og langs Batoka Gorges (8–10 par), en cirka 60 km lang strekning av Zambezi, på grensen mellom Zambia og Zimbabwe. I Zimbabwe er det estimert at det finnes cirka 20–50 par. Man regner også med minst fire par i Mpumalanga/Limpopo i Sør-Afrika.[3]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Svalefalk regnes normalt som en standfugl med eget territorium, men det er kjent at arten (da helst yngre fugler) sporadisk kan flytte på seg til andre reirplasser. Arten fanger byttet i flukt, typisk mindre fugler på omkring 80–120 g (ofte svaler), men av og til også større fugler (som purpurkroneturako, Tauraco porphyreolophus). Av og til kan den også ta større insekter og små øgler. Par jakter ofte sammen. Når fuglene ikke jakter kan de sitte oppe på et utkikkspunkt i klippene, der de også kan samle litt mat.[3]

Hunnen legger i apriljuli i Øst-Afrika og i augustoktober (hovedsakelig i september) i Sør-Afrika. Hun foretrekker et rede av gamle kvister uten fôring, vanligvis i ei hule med skygge høyt oppe i ei klippe (typisk 75–120 m over bakken, av og til opp mot 300 m over bakken. Arten er svært defensiv i reirområdet og deler mange av de samme behovene som vandrefalken har. I Sør-Afrika er hekketettheten 4,1–7,8 km mellom parene, og 0,8–2,6 km mellom nærmeste par av vandrefalk eller libellefalk. Hunnen legger vanligvis 2–4 egg, som hun i hovedsak ruger ut selv. Inkubasjonstiden er normalt 31–33 dager, og i denne tiden mates hun hovedsakelig av hannen. Ungene har grå dun når de klekker, blek til å begynne med, men mørkere etter hvert. Ungen mates av hunnen, som på sin side mates av hannen. Etter cirka 42 dager får ungene ny fjærdrakt og blir flygedyktige.[3]

Annet[rediger | rediger kilde]

Arten er også oppført på CITES liste II, som omfatter truede arter der den internasjonal handel må begrenses for å sikre artenes overlevelse.[3] Bestanden er pr. 2017 anslått til å være mellom 500 og 1 000 individer, og den er minkende. Dette gjør at den er klassifisert som en sårbar art av Verdens naturvernunion (IUCN).[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b BirdLife International. 2016. Falco fasciinucha. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22696523A93569578. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22696523A93569578.en. Downloaded on 11 January 2018.
  2. ^ White, C.M., Sonsthagen, S.A., Sage, G.K., Anderson, C. & Talbot, S.L. (2013) Genetic relationships among some subspecies of the Peregrine Falcon (Falco peregrinus L.), inferred from mitochondrial DNA control-region sequences. Auk 130(1): 78–87. DOI:10.1525/auk.2012.11173
  3. ^ a b c d e f Kemp, A.C., Kirwan, G.M. & Sharpe, C.J. (2018). Taita Falcon (Falco fasciinucha). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53248 on 10 January 2018).

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]