Stumpneshorn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stumpneshorn
Sørlig stumpneshorn (C. s. simum)
Sørlig stumpneshorn (C. s. simum)
Vitenskapelig(e)
navn: 		Ceratotherium simum
Burchell, 1817
Norsk(e) navn: stumpneshorn,
hvitt neshorn
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: hovdyr
Familie: Neshornfamilien
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet

Habitat: terrestrisk, savanne og krattskog
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Stumpneshorn
Underarter:

Stumpneshorn eller hvitt neshorn (Ceratotherium simum) er én av to afrikanske neshorn (Rhinocerotidae); den andre er spissneshorn. Stumpneshorn er eneste art i slekten Ceratotherium. Arten er den mest tallrike av neshornene, og den består som to taxa; nordlig stumpneshorn og sørlig stumpneshorn. Selv om arten av og til kalles hvitt neshorn er ikke dette enorme pattedyret hvitt, men varierer snarere fra grått til gulbrunt i utfarging.

Stumpneshornet er en enorm planteeter uten naturlige fiender, annet enn mennesket. Neshornet inngår blant Afrikas fem store, sammen med løve, leopard, kafferbøffel og afrikansk savanneelefant, og er viktig element i økoturisme. Stumpneshorn står oppført som nær truet på IUCNs rødliste, men arten er også oppført på CITES liste I.[1] Det innvilges allikevel lisens til troféjakt på et antall dyr årlig, blant annet i Sør-Afrika.[2]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Neshornet Sudan, av arten nordlig stumpneshorn, på vei til Ol Pejeta Conservancy, Kenya (2010)
Sørlig stumpneshorn (2009),
nær Waterberg National Park, Namibia
Stumpneshorn har tre distinkt tær på hver fot
Stumpneshorn elsker sølebad og bryr seg mindre om gnuflokken, Etosha nasjonalpark

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Stumpneshorn er det fysisk største av de nålevende neshornene. Det kan bli cirka 4 meter langt og omkring 190 cm i skulderhøyde. Hannen blir normalt større enn hunnen. Kroppen er tønneformet og massiv. Ekstra store eksemplarer kan veie opp mot 3,5 tonn,[3] selv om 1,7–2,3 tonn er mer typisk (avhengig av kjønn).[4] Et særtrekk er artens godt definerte skulderpukkel.

Det enorme hodet er sadelformet og har normalt to horn ytterst, som begge kjønn bærer. Det fremste hornet blir større enn det bakre, og hannens horn blir gjerne større enn hunnens. Det største av hornene kan i ekstreme tilfeller blir opp mot 150 cm langt, men det normale er cirka 60 cm. Ørene sitter øverst (langt bak) på hodet og er traktformede og oppreiste, og meget bevegelige. Hørselen er svært godt utviklet. Øyene sitter på siden av hodet og er små. Synet er lite utviklet. Neseborene og den brede munnen går nesten i ett, og arten har godt utviklet luktesans.

Den tønneformede kroppen har tykk, grov hud og ender opp i en halvlang hale, med en hårtufs ytterst, og fire kraftige, men relativt korte ekstremiteter, men neshorn er allikevel forbausende hurtige. Hver fot, som er relativt rund og flat, er utrustet med tre distinkte tær.

Atferd og økologi[rediger | rediger kilde]

Neshornene tilhører den resterende megafaunaen på kloden vår og regnes som en svært viktig drivende faktor i økosystemet.[2] Om de skulle forsvinne er forskerne redd for at det kan utløse kaskadende negative følger for økosystemet.[5]

Stumpneshornet er en planteeter som trives i relativt flatt terreng med kort gress- og buskkledd savanne. Arten evner å beite gresset til 25–60 mm fra bakken, noe som gir positiv effekt ved gressbranner og lignende. Det fører blant annet til redusert heterogenitet i landskapet,[2] og kan ifølge Everatt et al. (2016) føre til trofiske kaskader.[6]

Dyra drikker normalt vann to ganger om dagen, men i tørketiden kan de klare seg uten vann i opp mot fem dager. Habitatet der dyrene trives må imidlertid ha tilgang på drikke- og sølevannsområder, for når anledningen byr seg tar neshorn seg gjerne et gjørmebad, for å beskytte den mer eller mindre hårløse huden mot den sterke solen. Arten beiter på ulike planter i grasfamilien på savannen, men foretrekker de korteste frøplantene.

På grunn av størrelsen har ikke neshorn naturlige fiender, om man ser bort i fra mennesket. De kan leve til de blir omkring 40–50 år gamle. Stumpneshornet er normalt lite aggressivt og uredd mennesker, noe som gjør arten svært utsatt for krypskytteri, på grunn av de svært verdifulle hornene (som ikke egentlig er elfenben, men av mange betraktes som noe lignende og like verdifullt). Hornene utgjør nemlig et viktig potensmiddel i tradisjonell østlig medisin.

Stumpneshorn lever i små flokker på opptil 14 individer, for det meste voksne hunner og kalver, men også i noen grad unge hanner. Voksne hanner er som oftest solitære. Dominante hanner markerer gjerne reviret med ekskrementer og urin.[7] Hannenes territorier overlapper ikke og er omkring 0,75–13,9 km² store og ofte avgrenset av naturlige eller unaturlige grenser, som elver, innsjøer og veier.[2] Ekskrementene leveres i kompakte dynger (hauger), og reviret kan ha 20–30 slike dynger som advarer andre neshorn om territoriet.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Reproduksjon blant stumpneshorn er en tung affære, for hunnen

Hunnene når kjønnsmoden alder omkring 6–7 år gamle, mens hannene ikke blir kjønnsmodne før i 10–12 års alderen. Drektighetstiden varer i cirka 16 måneder og hunnen gir liv til kun ett avkom, som kalles kalv. Ved fødselen veier kalven normalt 40–65 kg. De først to–tre dagene er den litt ustødig til bens. Om den føler seg truet tar den tilflukt foran mora, som er svært beskyttende og vil kjempe med alle midler for kalven. Kalven avvennes fra den er to måneder gammel, med den vil fortsette å die mora til den blir omkring 12 måneder gammel.

Underarter[rediger | rediger kilde]

Arten deles vanligvis inn i to underarter, med hvert sitt avgrensede leveområde. Sørlig stumpneshorn finnes i det sørlige Afrika, særlig i Sør-Afrika. Nordlig stumpneshorn har sitt naturlige utbredelsesområde i Riftdalen, i grensetraktene mellom Den sentralafrikanske republikk, Kongo, Sør-Sudan og Uganda.

Hvorvidt denne stammen utgjør en underart eller er en egen art er omstridt. Genetiske undersøkelser antyder at de to gruppene skilte lag for omkring en million år siden, og at de genetiske og morfologiske forskjellene gjør at denne bestanden kan regnes som en egen art.[8] Det er imidlertid ingen enighet om klassifiseringen,[9] og Groves (2010) artsrangering av nordlig stumpneshorn ble nylig utfordret av Harley et al. (2016), av konserveringshensyn, som også hevder at nordlig og sørlig stumpneshorn kan ha splittet så nylig som for omkring 200 000 år siden.[10][2]

Så langt man vet var det kun tre voksne individer av nordlig stumpneshorn igjen i verden ved inngangen til 2018. Én hann og to hunner, som alle var i fangenskap.[11] Nordlig stumpneshorn er derfor funksjonelt utryddet. Hannen, som gikk under kallenavnet «Sudan», var den siste man kjenner til av nordlig stumpneshorn, døde mandag 19. mars (2018) ved Ol Pejeta Conservancy i Kenya, etter lengre tids sykdom.[12] Forsøk er i gang med å prøve å redde det nordlige stumpneshornet fra utryddelse ved prøverørsbefruktning, hvor egg fra de to gjenlevende hunnene Najin og Fatu er blitt befruktet med sæd fra Sudan og forsøkes implantert i sydlige stumpnesehorn som surrogatmødre. [13]

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Stumpneshorn er den mest tallrike av neshornartene. Det var utbredt i to distinkte populasjoner; en i Sentral-Afrika og en i det sørøstlige Afrika, hvorav nesten alle befinner seg i Sør-Afrika, Namibia, Zimbabwe, Kenya og Uganda. Den nordlige populasjonen er i praksis utdødd. Krigshandlinger og krypskyttere hadde tatt ut de siste 30 dyrene.[14] Den sørlige populasjonen teller (2015) imidlertid omkring 19 666–21 085 individer og er en suksesshistorie for moderne konservering av ville dyr,[2] gitt at populasjonen rundt år 1895 var på kun 20–50 individer.[2] Dagens bestand er imidlertid fragmentert og består som mer enn 300 mindre populasjoner. I 2015 talte den største enkeltpopulasjonen 4 952 individer. Omkring 1/3 av totalbestanden (6 140) holder til på privat grunn. Sør-Afrika og Swaziland konserverer cirka 90,7 prosent av totalbestanden, noe som utgjør respektive 18 413 og 76 individer.[2]

Trusler[rediger | rediger kilde]

De største truslene for stumpneshornets framtid kommer fra markedene for horn i Asia og de transnasjonale kriminelle organisasjonenes iver etter å tilfredsstille disse markedene.[2] Siden 2007 har det vært et oppsving i etterspørselen av horn, noe som har før til økt krypskyting noen steder i utbredelsesområdet. I perioden 2003–2005 utgjorde krypskytteri kun 0,2 prosent av den totale populasjonen, men siden har dette økt. I 2015 var krypskytteriet økt til hele 5,3 prosent, noe som trolig har ført til at totalbestanden nå er i tilbakegang etter mange år i framgang.[2]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger IUCN/SSC African Rhino Specialist Group og IUCNs rødliste.[1]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Emslie, R. 2012. Ceratotherium simum. In: IUCN 2013. IUCN Red List of Threatened Species. Version 2013.1. Besøkt 2013-11-18
  2. ^ a b c d e f g h i j Emslie R, Adcock K. 2016. A conservation assessment of Ceratotherium simum simum Arkivert 24. mars 2018 hos Wayback Machine.. In Child MF, Roxburgh L, Do Linh San E, Raimondo D, Davies-Mostert HT, editors. The Red List of Mammals of South Africa, Swaziland and Lesotho. South African National Biodiversity Institute and Endangered Wildlife Trust, South Africa.
  3. ^ Wroe, S.; Crowther, M.; Dortch, J. & Chong, J. (2004). "The size of the largest marsupial and why it matters". Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences. 271: S34–6. doi:10.1098/rsbl.2003.0095. JSTOR 4142550. PMC 1810005 Freely accessible. PMID 15101412.
  4. ^ Macdonald, D. (2001) The New Encyclopedia of Mammals. Oxford University Press, Oxford.
  5. ^ Cromsigt, J. P. G. M.; Te Beest, M. (2014). "Restoration of a megaherbivore: Landscape-level impacts of white rhinoceros in Kruger National Park, South Africa". Journal of Ecology. 102 (3): 566–575. doi:10.1111/1365-2745.12218.
  6. ^ Everatt KT, Andresen L, Ripple WJ, Kerley GI. 2016. Rhino poaching may cause atypical trophic cascades. Frontiers in Ecology and the Environment 14:65–67.
  7. ^ Richard Estes (1991). The Behavior Guide to African Mammals: Including Hoofed Mammals, Carnivores, Primates. University of California Press. pp. 323–. ISBN 978-0-520-08085-0.
  8. ^ Groves, C.P.; Fernando, P; Robovský, J (2010). «The Sixth Rhino: A Taxonomic Re-Assessment of the Critically Endangered Northern White Rhinoceros». PLoS ONE. 5 (4): e9703. Bibcode:2010PLoSO...5.9703G. PMC 2850923 Åpent tilgjengelig. PMID 20383328. doi:10.1371/journal.pone.0009703. 
  9. ^ Emslie, R. (2011). «Ceratotherium simum ssp. cottoni». IUCN Red List of Threatened Species. IUCN. 2011: e.T4183A10575517. Besøkt 21. mars 2018. 
  10. ^ Harley, E. H., de Waal, M., Murray, S. & O'Ryan, C. (2016). Comparison of whole mitochondrial genome sequences of northern and southern white rhinoceroses (Ceratotherium simum): the conservation consequences of species definition. Conservation Genetics 17, 1285–1291. (https://doi.org/10.1007/s10592-016-0861-2)
  11. ^ Gippoliti, S., Cotterill, F. P., Zinner, D., & Groves, C. P. (2018). Impacts of taxonomic inertia for the conservation of African ungulate diversity: an overview. Biological Reviews, 93(1), 115-130. DOI: 10.1111/brv.12335
  12. ^ OPC (2018) Northern White Rhinos. Ol Pejeta Conservancy, March 20th 2018. Besøkt 2018-03-23.
  13. ^ Natural World – Sudan – The Last of the Rhinos, BBC TV2
  14. ^ Ellis-Petersen, Hannah (20 March 2018). Last male northern white rhino is put down. The Guardian. Besøkt 2018-03-23 2018.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stumpneshorn&oldid=21075678»