Slaget ved Passchendaele
| Slaget ved Passchendaele | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: første verdenskrig | |||||
 | |||||
| |||||
| Stridende parter | |||||
| Ententemaktene | Sentralmaktene | ||||
| Vestfronten |
|---|
|
Belgia ( • Liège • Namur) Grensene ( • Mons) • Den store retretten ( • Marne) • Antwerpen • Kappløpet mot havet ( • Ypres1) • Artois1 • Champagne1 • Hartmannswillerkopf • Neuve Chapelle • Ypres2 • Artois2 • Champagne2 • Loos • Artois3 • Verdun • Somme • Arras • Aisne2 • Champagne3 • Messines • Passchendaele • La Malmaison • Slaget ved Cambrai • Våroffensiven • Hundredagers offensiven |
Slaget ved Passchendaele (også kalt det tredje slaget ved Ieper) varte fra 22. juli til 10. oktober 1917 under første verdenskrig. Passchendaele var en liten landsby 10 km fra frontlinjen i Belgia. Slaget viste seg å bli en ren massakre på både alliert og tysk side.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Feltmarskalk og leder av denne offensiven, Douglas Haig[1], var i den tro at verdenskrigen kunne vinnes med et hurtig angrep i Belgia. Slaget om Passchendaele inngikk i en plan om lynraskt å rykke frontlinjen 50 km frem og ta de tyske ubåtbasene i Oostende og Zeebrugge. Storoffensiven gikk ut ifra den britisk-kontrollerte byen Ieper. Douglas Haig fikk tillatelse til å ta over 350 000 britiske, australske, newzealandske og sørafrikanske soldater til Belgia på ett premiss: hvis offensiven ikke umiddelbart lyktes, skulle den avblåses. Slik gikk det ikke.
22. til 30. juli 1917
[rediger | rediger kilde]Før troppene ble sendt mot Passchendaele, pågikk et massivt bombardement fra over 3 000 kanoner. Australske bombe-eksperter gravde lange tunneler under de tyske stillingene og detonerte flere tonn med sprengladninger.
31. juli til 6. november 1917
[rediger | rediger kilde]De tyske soldatene lå i 3 forsvarslinjer beskyttet av bunkere og skyttergraver. Tidlig om morgenen den 31. juli rykket tusener av soldater fra det allierte infanteriet frem over det øde landskapet. Tyskernes første forsvarslinje var tynt bemannet. Det gjorde at britiske, australske og newzealandske troppene løp forbi den første linjen og ble beskutt bakfra. De tyske skyttergravene ble raskt ryddet av infanterister med håndgranater og bajonetter. Etter stormingen av skyttergravene svarte de tyske soldatene i bunkerne med gassgranater. De allierte troppene ble også meid ned av maskingeværstillingene de hadde løpt forbi.
Et kraftig regnvær forverret så situasjonen. Mange av allierte soldatene druknet i vanndammer og fikk soppinfeksjoner på beina. Feltmarskalk Haig ville utmatte tyskerne som lå stille og rolig i bunkere med maskingevær og kanoner, og beskjøt tusener av allierte soldater som slet seg gjennom gjørme, vanndammer, gass og granateksplosjoner. Veiene ble ubrukelige av regnet, og kanonene sank ned i gjørma, slik at de allierte soldatene kjempet uten den livsviktige sperreilden.
20. september innså Haig at det var umulig å rykke lenger frem enn til Passchendaele. Men han nektet å avblåse operasjonen, slik som han hadde lovt. Han var fast bestemt på å fortsette offensiven, og hevdet at det bare var et spørsmål om tid. Nå siktet han seg inn på Passchendaele som et rent taktisk mål.
26. oktober skulle de allierte sette inn sitt siste angrep. De rykket kun 4-500 meter frem. Prisen for denne ynkelige fremrykkingen var livene til 12 000 britiske, newzealandske og australske infanterister, mot kun et mindre antall tyskere.
6. november gikk de allierte til et siste stormangrep. Soldater fra Canada var nettopp ankommet til Haigs utslitte tropper. Denne forsterkningen gjorde at de allierte med canadierne i spissen var i stand til å trenge inn i Passchendaele, som de omdøpte til Passion Dale fordi stedet måtte erobres igjen og igjen. Det eneste problemet med erobringen var at Passchendaele ikke lenger eksisterte. Landsbyen var totalt utradert av granater. Tilbake var kun noen enslige, sønderskutte betongbunkere begravd i gjørme.
7. november til 10. oktober 1917
[rediger | rediger kilde]Etter erobringen av Passchendaele ble de siste tyske soldatene tatt til fange i bunkere og skyttergraver i området rundt Passchendaele. Haig innstilte offensiven 10. oktober 1917. Lederne for den britiske hæren som hadde bodd i et slott i Frankrike under slaget om Passchendaele inspiserte slagmarken noen dager senere. Stabssjef Launcelot Kiggel utbrøt;
«Du godeste, har vi virkelig sendt menn ut for å kjempe i dette?»
Hard kamp for ingenting
[rediger | rediger kilde]300 000 britiske, newzealandske, australske og canadiske soldater døde ved Passchendaele, i tillegg til tusener som led av skader etter tyske gass-angrep. Over 250 000 tyske soldater ble drept. Anslagsvis 60 000 soldater (en fjerdedel av de drepte), druknet i myren som omgav de få husene.[2] De sank i sølen og forsvant i de tusenvis av hull og kratere som granatene hadde lagd. Skjelettene deres ligger fremdeles under jorden i Belgia.
Noen måneder senere, i februar 1918, gjenerobret Tyskland Passchendaele og omegn.
Haig ble sterkt kritisert etter krigen for å ha ofret hundretusener av liv til ingen verdens nytte. Han sto på sitt og mente at han ikke hadde begått noen feil. Eksperter i dag mener at Douglas Haig gjorde to feil: han overså meteorologenes advarsler om et kraftig regnvær, og at han var altfor arrogant til å gi opp da han i september 1917 forsto at ubåthavnene ikke kunne nås.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ http://www.firstworldwar.com/bio/haig.htm
- ^ Geert Mak: Europe (s. 98), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
