Russlands anneksjon av Krim i 2014

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Russlands anneksjon av Krim i 2014
Konflikt: Den russisk-ukrainske krig
Location UK-Crimea-RU.PNG
Krim (mørkegrønt), resten av Ukraina (lysegrønt) og Russland (lyserødt) i Europa
Dato20. februar 2014–19. mars 2014 (24 dager)
StedKrim og Sevastopol, Ukraina
ResultatRussisk annektering av Krim
Stridende parter
Krims flagg Krim

Sevastopols flagg Sevastopol
Russlandds flagg Pro-russiske militanter[1]
Støttende organisasjoner på Krim:

Russland Russland[5][6]

Ukraina Ukraina
  • Jatsenjuks regjering
  • Det ukrainske forsvarets emblem Ukrainas væpnede styrker
  • Parlamentariske partier
  • Krimtatarenes nasjonalforsamling Krimtatarenes nasjonalforsamling[12] Mejlis, krimtatarenes utøvende organ


    Støtte:

    USA USA[13]

    EU EU
    Kommandanter og ledere
    Krims flagg Sergej Aksjonov
    Krims flagg Volodymyr Konstantinov
    Krims flagg Rustam Temirgaliev
    Krims flagg Denis Berezovskyj
    Sevastopols flagg Aleksej Tsjalyj
    Donetsk oblasts flagg Pavel Gubarev
    Russland Vladimir Putin
    Russland Dmitrij Medvedev
    Russland Sergej Sjojgu
    Russland Valerij Gerasimov
    Russland Igor Sergun
    Russland Aleksandr Vitko
    Ukraina Oleksandr Turtsjynov
    Ukraina Arsenij Jatsenjuk
    Ukraina Andrij Parubij
    Ukraina Arsen Avakov
    Ukraina Valentyn Nalivajtsjenko
    Ukraina Serhij Kunitsjin
    Ukraina Igor Teniokh
    Ukraina Mikhajlo Kutsin
    Ukraina Serhij Hajduk
    Ukraina Dmitro Jarosj
    Krimtatarenes nasjonalforsamling Mustafa Dzjemilev
    Krimtatarenes nasjonalforsamling Refat Tsjubarov
    Styrker
    Demonstranter

    Frivillige enheter[17]

    • 5 000 (Sevastopol)
    • 1 700 (Simferopol)

    Frafalne ukrainske forsvarsstyrker

    • 6 000 (anslag fra Krim)[4]

    Russisk infanteri

    • 6 000–28 000

    Bevæpnede opprørere

    • 300
    Demonstranter
  • 4 000–10 000 (Simferopol)[2][16]
  • Ukrainske forsvarsstyrker

    • Om lag 5 000 soldater[18]
    • Rekruttering og mobilisering av reservestyrker ble iverksatt
    Tap
    Ingen1 drept, 2 skadd[19][20][21]
    Om lag 100-200 ukrainske marinesoldater holdes tilbake av russiske styrker, samt angivelig nesten hele den ukrainske flåten
    Crimea republic map.png
    Krim-halvøya, med Den autonome republikken Krim i gult og Sevastopol administrative område i rosa

    Russlands anneksjon av Krim i 2014, også kjent som Krimkrisen 2014, og Krim-konflikten i 2014, er en konflikt om halvøya Krims nasjonale status som eskalerte mot slutten av februar 2014, da den russiskvennlige president Viktor Janukovitsj ble avsatt etter demonstrasjoner og blodige opprør der en rekke mennesker mistet livet i Ukrainas hovedstad Kyiv.[22] Etter at Viktor Janukovitsj ble avsatt som president, iverksatte Vladimir Putin en militærøvelse i det vestlige Russland for å teste beredskapen.[23]

    Det russisktalende befolkningsflertallet på Krim, som i stor grad hadde vært lojale til den daværende avsatte president Viktor Janukovitsj, gjorde deretter politisk opprør og fikk ifølge vestlige kilder militær hjelp fra Russland, som imidlertid tilbakeviste å ha gitt slik støtte.[24]

    Halvøya nord for Svartehavet i Europa ble annektert av den russiske føderasjonen mellom februar og mars 2014 og er siden den gang blitt administrert som to russiske føderale subjekter.

    Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

    Utdypende artikkel: Krim

    Krims tidlige historie[rediger | rediger kilde]

    Krim kom under russisk styre under Katarina den store, da fyrst Grigorij Potemkin erobret området under den russisk-tyrkiske krig i 1768–1774 Området ble da en del av Det russiske keiserrike gjennom Küçük Kaynarca-traktaten og det siste tatarske khanatet, Krim-khanatet, ble knust. Fra 1783 av fant det sted en systematisk innvandring av russere, ukrainere og tyskere på Krim med den hensikt å svekke krimtatarenes stilling i området.

    Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

    Sovjetunionens ledelse, med Nikita Khrusjtsjov i spissen, vedtok i 1954 å overføre Krim oblast fra den russiske sovjetrepublikk til den ukrainske sovjetrepublikk. Hovedstaden Simferopol ligger i det berglendte innlandet, mens Sevastopol har en stor flåtebase og Jalta var et av Sovjetunionens mest populære feriesteder ved Svartehavet. Etniske russere utgjorde flertallet på Krim, og ved oppløsningen av Sovjetunionen krevde de selvstyre eller forening med Russland. Tatarene på Krim støttet Ukraina i striden om Krims status.[25] Overføringen til den ukrainske delrepublikken hadde på den tiden få praktiske konsekvenser for befolkningen og ble stort sett oppfattet som en symbolsk gest. Khrusjtsjov argumenterte med at transportavstanden var mye kortere til Kyiv enn til Moskva. Etter oppløsningen av Sovjetunionen forble Krim en del av Ukraina, og fikk da en særegen status som autonom republikk. Russland og Ukraina anerkjente gjensidig hverandres grenser i 1990-årene, blant annet gjennom vennskapsavtalen av 1997; dette innbefattet Krim. I Russland pågikk en kampanje, blant annet i parlamentet, for å oppheve overføringen fra 1954.[26][27]

    Etter Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

    Fra 1995 til 2014 ble Krim styrt politisk av en representasjon som var blitt oppnevnt direkte fra Kyiv. Den 27. februar 2014 ble det etablert en utbryterregjering i Krimrepublikken, i protest mot motstanderens maktovertakelse på nasjonalt nivå.

    «Euromajdan» (ukrainsk: Jevromajdan, «Europaplassen») var en bølge av demonstrasjoner og sivil uro som begynte natt til 21. november 2013 med offentlige protester i Majdan Nezalezjnosti i Kyiv. Protesten var opprinnelig studentledet og skjedde på bakgrunn av Viktor Janukovitsjs og hans regjerings beslutning om å utsette signeringen av en tilknytningsavtale med Den europeiske union og i stedet velge tettere bånd til Russland og Den eurasiske økonomiske union. Janukovitsjs beslutning kom trolig etter press fra Russland og demonstrantene ble forsøkt delegitimert av russiske myndigheter og medier (omkring 30 % av ukrainerne følger russiske medier). EU-landene og USA forsøkt å påvirke begivenhetene blant annet ved å innføre sanksjoner mot personer i den daværende ukrainske toppledelsen.[28][29][30] Russland hadde fått et gradvis dårligere forhold til vesten særlig etter Kosovokrigen i 1999 og utvidelsen av NATO østover. En del vestlige politikere støttet demonstrantene. Lederne i Moskva oppfattet dette som et forsøk på kontroll over Ukraina.[27][31]

    Forberedelser[rediger | rediger kilde]

    Viktor Janukovitsj forlot presidentpalasset i Kyiv den 22. februar 2014. Janukovitsjs fall var bakgrunn for at Vladimir Putin, Russlands president bestemte seg for å annektere Krim. Pervyj kanal fremstilte Janukovitsjs fall som at det hadde bragt Ukraina nær politisk sammenbrudd og at befolkningen på Krim måtte reddes å innlemme halvøya i Russland. Putin fremsto dermed som en redningsmann.[27][26]

    Før Viktor Janukovitsjs avgang i forbindelse med Euromajdan innledet den russiske regjeringen kontakt med prorussiske politikere på Krim. Putin annonserte 26. februar 2014 militærøvelser ved grensen til Ukraina og et par dager senere dukket flere tusen maskerte russiske soldater (uten militære insignier) opp på Krim. Spesialstyrker tok 27. februar kontroll over regjeringsbyggene, og etterhvert flyplassene, kringkasting og militære anlegg. De russiske styrkene møtte ikke motstand.[27][30] Føderasjonsrådet, overhuset i Russlands parlament, ga i et ekstraordinært møte 1. mars Putin fullmakt til å sende militære styrker til Ukraina for å normalisere og den sosiale og politiske situasjonen. Innbyggerne på Krim stemte ved folkeavstemningen 16. mars for løsrivelse og overgang til Russland. Putin anerkjente 17. mars Krims suverenitet og signerte senere samme dag et dekret som forberedte innlemmelse i Russland (dekretet ble ratifisert av Føderasjonsrådet 21. mars).[26]

    Fra russisk perspektivet handler det om gjenforening av Krim med Russland, at Krim hadde vært del av Russland i flere hundre år og korreksjon av tabben det var å oveføre Krim til Ukraina i 1954. Fra ukrainsk perspektiv handler det om mangel på respekt for Ukrainas suverenitet og at Russland ikke holdt avtalen fra Budapest i 1994 der Ukraina ga fra seg atomvåpen mot respekt for landets territorielle integritet.[32]

    Tidslinje over hendelser[rediger | rediger kilde]

    Februar[rediger | rediger kilde]

    27. februar okkuperte et antall maskerte menn en rekke viktige bygninger i Krim, inkludert parlamentsbygningen og flyplassene i Simferopol og Sevastopol. De ødela nesten alt telekommunikasjonsutstyr og internettforbindelser mellom Krim og resten av Ukraina.

    Mens parlamentsbygningen var under beleiring, avviste parlamentet de lokale myndighetene og erstattet den lokale ministerråden, også kjent som Krims statsminister, Anatolyi Mohyljov med Sergej Aksjonov. De russiske troppene som er stasjonert på Krim under en bilateral avtale ble forsterket, og to skip av den russiske svartehavsflåten krenket ukrainske farvann.[trenger referanse]

    Mars[rediger | rediger kilde]

    1.–10. mars[rediger | rediger kilde]

    1. mars ba den nyinnsatte lederen Sergej Aksjonov om hjelp fra president Vladimir Putin, Moskva svarte at de ikke ville følge et slikt ønske.[33] Samme dag fikk Vladimir Putin godkjennelse av den russiske nasjonalforsamlingen til å bruke landets militære styrker i Ukraina. Putin viser til at livet til russiske statsborgere som tjenestegjør i russiske styrker på Ukraina, er truet. Samtidig vedtok Føderasjonsrådet å be Vladimir Putin om å kalle hjem den russiske ambassadøren til Washington.[34]

    Sjefen for den ukrainske marine, Denis Beresowski, meddelte 2. mars at han gikk over til de russiske styrkene på Krim.[35]

    Russlands president Vladimir Putin uttalte 4. mars at maktbruk i Ukraina kun var siste utvei.[36] Ifølge Putin var de uniformerte og bevæpnete mennene på Krim ikke russiske tropper, men lokale, prorussiske selvforsvarsgrupper. Flere uavhengige journalister rapporterte imidlertid at det dreide seg om russiske spesialstyrker.[trenger referanse]

    USAs utenriksminister John Kerry besøkte 4. mars Uavhengighetsplassen i Kyiv og lovet den midlertidige regjering en milliard dollar i kredittgarantier.[37] President Obama overtalte G7-landene samme dag til å stanse forberedelsene til G8-møtet planlagt i Sotsji i juni 2014. Det ble avgjort at presidentens delegasjon til de Paralympiske vinterlekene i Sotsji ikke skulle reise.

    Tyrkiske myndigheter ga 5. mars amerikanske krigsskip tillatelse til å gå gjennom Bosporosstredet med kurs for Svartehavet.[38]

    OSSE sendte 5. mars militære observatører til Ukraina.[39] Observatørene kom fra Canada, Tsjekkia, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Tyskland, Ungarn, Irland, Latvia, Litauen, Norge, Polen, Slovakia, Sverige, Tyrkia, Storbritannia og USA. EU stilte 5. mars elleve milliarder euro i finansiell bistand til rådighet for Ukraina.[40]

    Russlands utenriksminister Sergej Lavrov var i Madrid for møter møtte samme dag, med Spanias konge Juan Carlos, statsminister Mariano Rajoy og utenriksminister José Manuel García-Margallo, samt EUs utenrikspolitiske leder Catherine Ashton.[41] Utenriksminister Lavrov møtte senere samme dag i Paris USAs utenriksminister John Kerry.[42]

    FNs utsending til Krim Robert Serry, forlot Simferopol 5. mars og reiste til Kyiv, etter å ha blitt truet av væpnede, uidentifiserte personer.[43]

    Tysklands nærings- og energiminister og visekansler Sigmar Gabriel møtte Russlands president Vladimir Putin og statsminister Dmitrij Medvedev 6. mars .[44]

    USAs utenriksdepartement offentliggjorde samme dag en artikkel om ti angivelig uriktige påstander om Ukraina fra Russlands president.[45] Det ble også kjent at det amerikanske krigsskipet USS «Truxtun» (DDG-103) gikk med kurs for Svartehavet for å holde øvelser med den rumenske og bulgarske flåte.[46]

    Representanter fra OSSE ble 6. mars avvist ved grensen til Krim.[47]

    Julia Timosjenko og Vitalij Klitsjko deltok 6. mars i Europeisk Folkepartis møte i Dublin. Klitsjko ønsker EU-medlemskap for Ukraina og samtaler med NATO.[48]

    Krims parlament vedtok 6. mars å innkalle til folkeavstemning 16. mars om sammenslåing med Russland.[49][50]

    USS «Truxtun» (DDG-103) passerte 7. mars Bosporusstredet med kurs for Svartehavet.[51] Representanter for OSSE ble samme dag nektet adgang til Krim av væpnete styrker for andre gang på to dager.[52]

    I en telefonsamtale 7. mars oppfordret president Barack Obama den russiske president Putin om trekke de russiske styrkene tilbake fra Krim.[53] President Putin ga uttrykk for at hendelsene i Ukraina ikke burde få betydning for forholdet mellom USA og Russland.

    President Obama og Tysklands kansler Angela Merkel avholdt 8. mars en telefonsamtale i forbindelse med krisen. De var enige om å kreve tilbaketrekning av russiske tropper på Krim.[54] De var også enige om at representantene for OSSE måtte få adgang til Krim, og at Russland måtte inngå i en internasjonal kontaktgruppe hvor landet kunne føre en direkte dialog med Ukraina.

    Fordelingen av de største etniske gruppene på Krim basert på folketellingen i 2001

    Søndag 9. mars ble 20 mennesker som bevoktet en markering av 200-årsdagen til poeten og nasjonalhelten Taras Sjevtsjenko i Sevastopol angrepet av hundre Russland-sympatisører med køller.[55] Samme dag ble det formidlet observasjoner av kolonner med opptil 50–60 militære kjøretøy med russiske soldater. Ytterligere en grensepost ble overtatt av russiske styrker kl 06.00 lokal tid, slik at de på dette tidspunktet kontrollerte 11 grenseoverganger, samtidig som internasjonale observatører holdes ute med makt.[55]

    USA utplasserte 10. mars AWACS-fly i Polen og Romania for å følge utviklingen i Ukraina.[56] Tolv F-16 jagerfly ble også varslet utplassert i Polen og 300 amerikanske soldater skulle delta i øvelser i landet. Seks F-15 jagerfly var allerede blitt utplassert i nabolandet Litauen.

    Verdensbanken lovet samme dag tre milliarder dollar i finansiell støtte til Ukraina.[56] Tidligere hadde både EU og Det internasjonale pengefondet lovet støtte til ukrainerne.

    11.–20. mars[rediger | rediger kilde]

    Parlamentet på Krim erklærte 11. mars uavhengighet fra Ukraina, allerede før den tillyste folkeavstemningen 16. mars.[57][58] Uavhengighetserklæringen gjaldt republikken Krim og byen Sevastopol. Krimregjeringen kunngjorde videre at den ville beslaglegge den ukrainske flåten på halvøya.

    Ukrainas midlertidige statsminister Jatsenjuk besøker president Obama 12. mars 2014

    Ukrainas midlertidige president Oleksandr Turtsjynov meddelte 12. mars at landet ikke ville bruke militærmakt for å hindre at Krim løsrev seg.[59] Isteden ville Ukraina sikre sin østgrense mot Russland. Senatet i USA ga samme dag uttrykk for at Russland måtte ekskluderes fra G8 og oppfordret FIFA om å revurdere sin beslutning om å legge fotball-VM 2018 til Russland.[60]

    G7-landene oppfordret i en felles erklæring Russland om å bidra til endring av den aktuelle situasjon i Ukraina som ifølge landene var i strid med Ukrainas lovgivning og internasjonal lov.[61] Det ble særlig vist til at Russland måtte stanse all bistand til å avholde folkeavstemning om Krims selvstendighet som nasjon. En slik folkeavstemning ville være i strid med Ukrainas grunnlov. G7-landene understrekte at folkeavstemningen ikke ville ha noen juridisk virkning. Tilstedeværelsen av russiske tropper i landet under avstemningen ville også berøve den for enhver moralsk betydning. En russisk annektering av Krim ville bli møtt med mottiltak fra G7-landene, kollektivt og individuelt. Russland ble oppfordret til å trekke sine soldater på Krim tilbake til forlegningene. Inntil videre ville G7-landene stanse alle forberedelser til G8-møtet i Sotsji i juni 2014.

    OECD meddelte 13. mars at den ville stanse sine forhandlinger med Russland med sikte på en innlemmelse i organisasjonen.[62] Isteden ville organisasjonen styrke sine forbindelser med Ukraina.

    Russland og USAs utenriksminstre holdt 14. mars et seks timer langt møte i London, uten deretter å meddele at man var kommet frem til noen løsning på krisen.[63]

    Krims lokale parlament inviterte 15. mars OSSE til å sende observatører til den kommende folkeavstemningen.[64] OSSE avslo invitasjon med begrunnelsen at folkeavstemningen var i strid med Ukrainas statsforfatning.[65]

    Det synes ikke at uavhengighetserklæringen eller den påfølgende innlemmelsen i Russland strider mot folkeretten, som imidertid ikke har formulert spesifikke betingelser eller fremgangsmåter for sesesjoner.[66]

    To personer ble drept da ukrainske nasjonalister 15. mars åpnet ild mot en gruppe demonstranter som forsøkte å trenge seg inn i nasjonalistenes hovedkvarter i Kharkiv.[67] Ukraina anklaget Russland for å stå bak urolighetene.

    16. mars avholdt de lokale myndighetene en folkeavstemning om Krimhalvøyas statlige tilhørighet. Befolkningen fikk valget mellom to alternativer som var angitt på russisk, ukrainsk og krimtatarisk.[68] De stemmeberettigete kunne markere sitt valg med et kryss på stemmeseddelen som ble lagt i valgurner. Alternativene var

    1. Er du for en gjenforening mellom Krim og Russland som en del av Den russiske føderasjon?
    2. Er du for en gjeninnføring av Republikken Krims forfatning fra 1992 og for en status for Krim som del av Ukraina?

    I motsetning til den aktuelle ukrainske forfatning sto det i grunnloven fra 1992 ikke at Krim er en uatskillelig del av Ukraina og at Ukrainas forfatning har forrang fremfor Krims egen forfatning.[68] Etter 1992-grunnloven var Krim et selvstendig folkerettslig subjekt som hadde overført noe av sin overhøyhet til Ukraina. En videreføring av Krims stilling under den aktuelle ukrainske grunnlov var intet alternativ.[69]

    Det offisielle sluttresultatet av folkeavstemningen viste 17. mars et stemmeflertall på 96,6 % for en tilslutning av republikken Krim til Den russiske føderasjon.[70] Det oppsto internasjonal kritikk om lovmessigheten til folkeavstemningen.[71] Regionalforsamlingen på Krim erklærte seg løsrevet fra Ukraina og kunngjorde at man vil søke om å bli innlemmet som en del av Russland, nasjonaliserte samtidig all statlig ukrainsk eiendom på halvøyen, og løste opp alle ukrainske militærenheter i området.[72] Russlands president Vladimir Putin anerkjente Krim som en suveren, uavhengig stat [73].

    Russlands president Putin signerte 18. mars avtalen om at Krim-halvøya skal annekteres som russisk territorium i Moskva.[74] Norge fordømte Russlands annektering av Krim, og utenriksminister Børge Brende sa i en uttalelse: «Norge fordømmer Russlands folkerettsstridige annektering av den ukrainske autonome republikken Krim. Russlands bruk av militærmakt for å endre landegrenser er uakseptabel».[75] Den ukrainske militære flybasen Novofedorovka på Krim ble stormet av ukjente styrker, noe som førte til at en ukrainsk offiser ble skadet og en soldat døde.[19] Ukrainas statsminister Arsenij Jatsenjuk uttalte etter episoden at «Konflikten på Krim har gått fra et politisk til et militært stadium».[20]

    Russiske soldater bordet og tok 20. mars kontroll over ukrainske krigsskip, korvettene «Ternopol», «Lutsk», «Pridniprovya» og «Khmelnitsky», i havnebyen Sevastopol.[76]

    President Barack Obama kunngjorde 20. mars nye sanksjoner mot Russland som var rettet mot enkeltpersoner knyttet til Russlands handlinger på Krim, samt en russisk bank som skal ha vært innblandet i anneksjonen av Krim. Obama truet også russerne med mer alvorlige økonomiske sanksjoner mot sektorer av den russiske økonomien, som finans, energisektoren, gruvedrift, forsvarsindustrien og maskinindustrien.[77]

    21.–31. mars[rediger | rediger kilde]

    21. mars ble det kjent at kredittselskapene Visa og MasterCard innstilte alle sine tjenester for den russiske banken Bank Rossija.[78]

    Ukraina og EU signerte 21. mars avtalen om det østlige partnerskap, som opprinnelig hadde forårsaket opprøret mot den tidligere presidenten.[79][80]

    Det russiske føderasjonsrådet godkjente traktaten som formelt gjorde Krim og Sevastopol til to nye, administrative distrikter i Den russiske føderasjon, og president Putin signerte senere loven.[79]

    22. mars angrep russiske styrker flere ukrainske militærleirer på Krim, og overtok dem.[21] En ukrainsk soldat ble såret under stormingen av basen Belbek.[21]

    23. mars tok russiske tropper kontroll over marinebasen Feodosia på Krim.[81]

    G7-landene vedtok samme dag å stenge Russland ute fra G8.

    27. mars vedtok FNs hovedforsamling en resolusjon som fordømte folkeavstemningen på Krim. 100 land stemte for resolusjonen, elleve stemte imot og 58 avsto fra å stemme.[82]

    April[rediger | rediger kilde]

    1.–10. april[rediger | rediger kilde]

    Kongressen i USA vedtok 2. april med stort flertall en hjelpepakke til Ukraina, samt ytterligere sanksjoner mot Russland etter okkupasjonen av Krim.[83][ikke i angitt kilde]

    3. april varslet Russland at en økning i gassprisen til Ukraina med 80 prosent.[83][ikke i angitt kilde] Burgerkjeden McDonald's varsler 5. april at de stenge sine gatekjøkken på Krim-halvøya, på grunn av vansker med banktransaksjoner og leveranser av råvarer.[83][ikke i angitt kilde]

    6. april stormet pro-russiske ukrainske demonstranter en offentlig bygning i byen Donetsk.[83][ikke i angitt kilde]

    7. april meldte det ukrainske forsvarsdepartementet at en russisk soldat skal ha drept en ukrainsk marineoffiser på Krimhalvøya.[83][ikke i angitt kilde]

    NATOs avtroppende generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, hevdet 10. april at Russland har store kampklare styrker på grensen til Ukraina.[84] NATO offentliggjorde også flere satellittbilder som angivelig viste de russiske styrkene.[83].[84] Russland svarte på anklagene fra NATO ved å uttale at «de gjentatte beskyldningene mot oss fra generalsekretær Fogh Rasmussen har overbevist oss om at forsvarsalliansen bruker krisen i Ukraina til å samle sine tropper for en imaginær trussel utenfra mot NATOs medlemmer og dermed styrke etterspørselen etter alliansen i det 21. århundret».[84]

    Russiske parlamentarikere ble 10. april fratatt stemmeretten i Europarådet, på grunn av Russlands annektering av Krim-halvøya.[83][ikke i angitt kilde][85]

    I et åpent brev til flere europeiske ledere advarte Vladimir Putin 10. april om at Russland kunne komme til å stanse leveransene av gass til Ukraina dersom landet ikke betaler regningen fra det russiske energiselskapet Gazprom.[86]

    11.–20. april[rediger | rediger kilde]

    Utenriksminister i Russland, Sergej Lavrov, krevde 11. april klare juridiske garantier for at Ukraina fortsatte å være et nøytralt land, og understreket Russlands bekymring for at Ukraina kan bli medlem av NATO.[83] Samme dag uttalte russiske myndigheter også at de ikke vil utlevere den avsatte ukrainske presidentent Viktor Janukovitsj.[83]
    12. april tok væpna menn i kamuflasjeuniform kontroll over først en ukrainsk politistasjon i byen Slavjansk i det østlige delen av landet, så hovedkontoret til den ukrainske sikkerhetstjenesten SBU. Militærkledde folk med automatvåpen satte opp kontrollposter langs veiene inn til byene Slavjansk og Donetsk, og begynte å kontrollere kjøretøy før de får passere kontrollpostene. De heiste også russiske flagg. Pro-russiske aktivister tok etter hvert over offentlige bygninger og/eller politistasjoner i ni ulike byer; Donetsk, Mariupol, Khartsysk, Horlivka, Makiivka, Jenakijevo, Druzjkivka, Kramatorsk og Slavjansk. Dagen etter bestemte den ukrainske innenriksministeren at en antiterroroperasjon var underveis i den østlige byen Slavjansk, som en reaksjon på handlingene dagen før. Etter operasjonen var i gang, ble det 13. april meldt om drepte og sårede på begge sider. Senere 13. april ble det kjent at Ukraina planla å sette inn regulære militære styrker i en fullskala antiterroroperasjon mot det den ukrainske presidenten kalte for «russisk krigføring øst i landet».[87]
    Som et resultat av kampene ble FNs sikkerhetsråd kalt inn til hastemøte om Ukraina-krisen, der de vestlige landene og Russland gjensidig beskyldte hverandre for å forverre situasjonen i Ukraina. USAs FN-ambassadør Samatha Power uttalte i sikkerhetsrådet at USA mener uroen er skrevet og koreografert av Russland og at «Ingen andre enn Russland står bak uroen».[83][88] De ukrainske myndighetene ga de prorussiske separatistene frist til klokken 08.00 14. april med å legge ned våpnene og forlate bygningene, ellers ville det bli satt inn ukrainske antiterrorsoldater.[88] 14. april stormet pro-russiske aktivister også en politistasjon i byen Horlivkam.[89]
    14. april utvidet EU sanksjonslisten over personer som får innreiseforbud og sperrede kontoer i Europa til å omfatte 33 russere og ukrainere.[83]

    15. april brøt det ut regulære kamper mellom pro-russiske demonstranter og ukrainske myndighetsstyrker i Slavjansk.[90] Senere på dagen ble det meldt om at en ukrainsk militærstyrke på bl.a 10 tanks og 10 pansrede kjøretøy dro østover mot Slavjansk, og disste styrkene tok tilbake politihuset i Kramatorsk uten stridigheter.[90] Styrkene gjenerobret også den militære flyplassen i byen.[91] Ubekreftede påstander hevdet at så mange som fire ble drept.[92] USA ga sin støtte til miltæraksjonen, mens Russland fordømte den.[91] Ukrainske myndigheter hevdet 16. april at det befant seg regulære russiske styrker inne på ukrainsk område. Men det var ukrainske soldater som har byttet side og kjørte sine pansrede kjøretøy med russiske flagg mot byen Slavjansk.[93]

    17. april innrømmet den russiske presidenten Putin at det hadde vært regulære russiske styrker på Krim før og under folkeavstemningen, noe som tidligere har vært avvist av russiske myndigheter.[94]

    20. april ble fem personer drept i en skuddveksling ved byen Slavjansk øst i Ukraina. Tre av de døde var prorussiske separatister, mens de to andre tilhørte en gruppe som angrep en kontrollpost bemannet av separatister.[83]

    21.–30. april[rediger | rediger kilde]

    Et fly fra det ukrainske forsvaret ble beskutt da det fløy et rekognoseringsoppdrag over den prorussisk-kontrollerte byen Slavjansk 22. april.[95] Samme dag ga Ukrainas president ordren om å starte militære operasjoner øst i landet på nytt.[95] 22. april ble det også kjent at flere brutalt torturerte mennesker funnet drept nær Slavjansk, deriblant Volodimir Rybak, som var medlem av president Turtsjynovs politiske parti Fedrelandsforbundet.[95]

    Kertsjbroen ble bygget etter annekteringen.

    24. april satte ukrainske styrker i gang en militær aksjon mot den prorussisk-kontrollerte byen Slavjansk.[96] Det ble meldt om drepte, og Russland reagerte skarpt og anklaget Ukraina for å «begått en alvorlig kriminell handling», og at dette ville få konsekvenser.[96] Samme dag tok også ukrainske styrker over stillinger i Mariupol.[97]

    Etterspill[rediger | rediger kilde]

    Den annektere Krim har ikke direkte landfast forbindelse til Russland. Etter annekteringen ble Kertsjbroen over Kertsjstredet åpnet for biltrafikk i 2018. I 2019 ble det lagt jernbane over stredet.[98][99][100][101]

    Etter annekteringen ble skilt på ukrainsk og krimtatarisk fjernet innen noen uker, og russisk valuta ble innført. Det russisktalende flertallet på halvøya var bekvemme med den nye situasjonen, mens krimtatarene (tyrkisktalende muslimer) har av historiske grunner et vanskelig forhold til Russland.[102]

    Bakgrunn for krigen i Donbass var at Russland okkuperte Krim raskt og uten væpnet motstand februar-mars 2014. Den russiske ledelsen bestemte seg da for støtte russisk-talende separatister i området. Da ukrainske styrker fikk overtaket sommeren 2014 satte Russland inn egne styrker.[27]

    Se også[rediger | rediger kilde]

    Referanser[rediger | rediger kilde]

    1. ^ «Gunmen seize government buildings in Ukraine's Crimea, raise Russian flag». CNN. 27. februar 2014. Besøkt 27. februar 2014. 
    2. ^ a b «Crimean Tatars, pro-Russia supporters approach Crimean parliament building». En.interfax.com.ua. 20. oktober 2012. Besøkt 1. mars 2014. 
    3. ^ «Москаль: админздания Крыма захватил озлобленный расформированием подразделения "Беркут" | Новости на». Gazeta.ua. 5. februar 2014. Besøkt 1. mars 2014. 
    4. ^ a b «ARC Government: three anti-aircraft missile regiment of the Armed Forces of Ukraine join Crimean side». The Voice of Russia. 5. mars 2014. Besøkt 5. mars 2014. 
    5. ^ Avakov named seizure of airports in Crimea armed invasion and occupation Arkivert 10. september 2015 hos Wayback Machine.. Ukrinform. 28. februar 2014.
    6. ^ «Ukraine crisis live: President Barack Obama warns of 'costs' for any violation of Ukraine». Telegraph. Besøkt 1. mars 2014.  Arkivert 13. april 2020 hos Wayback Machine.
    7. ^ a b c d «Ukraina: Krimmis on Tšetšeeniast ja Uljanovskist pärit Vene sõdurid», Postimees (EE), 5. mars 2014, http://www.postimees.ee/2718018/ukraina-krimmis-on-tsetseeniast-ja-uljanovskist-parit-vene-sodurid .
    8. ^ http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/ukraine/10672417/Ukraine-live.html Arkivert 3. mars 2014 hos Wayback Machine. Daily Telegraph Ukraine Live (3. mars 2014)
    9. ^ «Ukraine Crisis: On Crimea's new border the Russian Army waits». Daily Telegraph. 3. mars 2014. Besøkt 4. mars 2014. 
    10. ^ Shuster, Simon (8. februar 2014). «Ukraine: Russia Ups the Ante in Crimea | TIME.com». World.time.com. Besøkt 1. mars 2014.  Arkivert 6. mars 2014 hos Wayback Machine.
    11. ^ Ukraine navy officers reject plea to defect to Russian-backed Crimea The Guardian 3. mars 2014
    12. ^ «BBC News – Ukraine Crimea: Rival rallies confront one another». Bbc.com. 1. januar 1970. Besøkt 1. mars 2014. 
    13. ^ http://news.yahoo.com/us-destroyer-en-route-black-sea-routine-drills-160237512.html
    14. ^ «Russian Citizen Elected Sevastopol Mayor Amid Pro-Moscow Protests in Crimea». The Moscow Times. 25. februar 2014. Besøkt 27. februar 2014. 
    15. ^ «Ukraine leader Turchynov warns of ‘danger of separatism’», Euronews, 25. februar 2014, http://www.euronews.com/2014/02/25/ukraine-leader-turchynov-warns-of-danger-of-separatism/  Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine..
    16. ^ a b «Russia puts military on high alert as Crimea protests leave one man dead». The Guardian. 26. februar 2014. Besøkt 27. februar 2014. 
    17. ^ «Pro-Russian rally in Crimea decries Kyiv 'bandits'», The Washington Post, 25. februar 2014, arkivert fra originalen on 2014-02-27, https://archive.is/20140227011509/http://www.washingtonpost.com/world/europe/ukraine-no-new-government-before-thursday/2014/02/25/44355d1e-9e00-11e3-878c-65222df220eb_story.html .
    18. ^ Ewen MacAskill, defence correspondent. «Ukraine military still a formidable force despite being dwarfed by neighbour | World news». theguardian.com. Besøkt 3. mars 2014. 
    19. ^ a b NRK:– Ukrainsk soldat skutt og drept på Krim besøkt 18. mars 2014
    20. ^ a b Dagbladet:- Russiske militære har avfyrt skudd mot base på Krim besøkt 18. mars 2014
    21. ^ a b c Russiske styrker tar kontrollen på Krim, NRK, 22. mars 2014, http://www.nrk.no/verden/russland-tar-kontrollen-pa-krim-1.11623329, besøkt 24. mars 2014 .
    22. ^ Dagbladet.no: Arsenij Jatsenjuk utpekt som Ukrainas nye statsminister.
    23. ^ NRK.no: Putin beordrer øyeblikkelig militærøvelse
    24. ^ heb/AFP/Reuters/dpa (29. desember 2014). «Poroschenko kündigt Vierertreffen mit Merkel, Putin und Hollande an» (tysk). Der Spiegel. Besøkt 29. desember 2014. «Die Ukraine wirft Russland vor, die prorussischen Kämpfer im Osten des Landes mit Kämpfern und Waffen zu unterstützen. Moskau weist dies zurück. (Ukraina beskylder Russland for å støtte de prorussiske stridende i landets østlige del med stridende og våpen. Moskva tilbakeviser dette.)» 
    25. ^ Leitzinger, Antero (1996). Finskebukta til Beringstredet: Russland, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan. [Oslo]: Det Beste. ISBN 8270102555. 
    26. ^ a b c Flemming Splidsboel Hansen (7. oktober 2015). «Italesættelsen af en annektering: Rusland og Krim». Nordisk Østforum (norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2015-03-02. Besøkt 21. februar 2022. 
    27. ^ a b c d e Tor Bukkvoll (10. januar 2022). «Hva er greia med Ukraina?». NUPI (norsk). Besøkt 22. februar 2022. 
    28. ^ «Huge demonstration in Kyiv in support of EU pact». EurActiv. 25. november 2013. 
    29. ^ «John Færseth: Ukraina: Landet på grensen». Nordisk Østforum (norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2015-02-09. Besøkt 21. februar 2022. 
    30. ^ a b Jakob Tolstrup (7. oktober 2015). «Ukraines turbulente år: Fra folkeligt oprør til frossen konflikt». Nordisk Østforum (norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2015-03-03. Besøkt 21. februar 2022. 
    31. ^ NUPI. «Når alt er krig: Konfliktdynamikk og russisk utenrikspolitikk etter krisen i Ukraina». NUPI (norsk). Besøkt 22. februar 2022. 
    32. ^ Kristian Lundby Gjerde og Natalia Moen-Larsen (26. juni 2014). «Historier». Nordisk Østforum (norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2014-02-01. Besøkt 21. februar 2022. 
    33. ^ NRK.no: Ukrainsk regional leder ber om russisk hjelp
    34. ^ NRK.no: Godkjente bruk av russiske soldater i Ukraina
    35. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung: Ukrainischer Marine-Kommandeur läuft über besøkt 2. mars 2014
    36. ^ BBC, nettutgaven: Putin: Russia force only 'last resort' in Ukraine besøkt 4. mars 2014
    37. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven: Strafen nur in kleinen Dosen besøkt 4. mars 2014
    38. ^ Daily News, nettutgaven:US warship given permission to traverse Bosphorus en route to Black Sea besøkt 5. mars 2014
    39. ^ OSSEs internettside:OSCE to send military personnel to Ukraine besøkt 5. mars 2014
    40. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven, klokken 12.29:EU stellt elf Milliarden Euro Hilfe für Ukraine in Aussicht lest 5. mars 2014
    41. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven klokken 10.32:Lawrow spricht mit Juan Carlos, Rajoy und Ashton besøkt 5. mars 2014
    42. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven: Krise in der Ukraine, blog klokken 22.25 lest 6. mars 2014
    43. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven: UN-Sondergesandter Serry verlässt die Krim lest 6. mars 2014
    44. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven, blogg klokken 13.27:Gabriel trifft Putin und Medwedew besøkt 6. mars 2013
    45. ^ US Departement of State, internettside:President Putin's Fiction: 10 False Claims About Ukraine besøkt 6. mars 2013
    46. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, blogg, 6. mars 2014 klokken 14.13 besøkt 6. mars 2014
    47. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven, blogg klokken 14.23: F.A.Z.-Korrespondent Stephan Löwenstein zu dem Vorfall mit den OSZE-Beobachtern lest 7. mars 2014
    48. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven, blogg klokken 20.09:Klitschko für EU-Beitritt der Ukraine und Gespräche besøkt 7. mars 2014
    49. ^ Internettsiden til Krims parlament: Crimean Parliament has adopted a resolution on holding of all Crimean referendum Arkivert 6. mars 2014 hos Wayback Machine. besøkt 7. mars 2014
    50. ^ BBC World Europe:Ukraine crisis: Crimea parliament asks to join Russia besøkt 7. mars 2014
    51. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven, blogg klokken 1703:US-Zerstörer passiert auf dem Weg ins Schwarze Meer den Bosporus lest 7. mars 2014
    52. ^ Die Zeit, nettutgaven:Bewaffnete verweigern OSZE-Beobachtern Zugang zur Krim lest 7. mars 2014
    53. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven, blogg kl 3.00:Krisendiplomatie am Telefon besøkt 7. mars 2014
    54. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven, blokk klokken 9.39:Telefonat zwischen Obama und Merkel besøkt 8. mars 2014
    55. ^ a b Sammenstøt i Krim-demonstrasjon, nrk.no 9. mars 2014, besøkt 9. mars 2014
    56. ^ a b Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven besøkt 10. mars 2014
    57. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven:Krim-Parlament erklärt Unabhängigkeit besøkt 11. mars 2014
    58. ^ Aftenposten, nettutgaven:Krim erklærer uavhengighet fra Ukraina besøkt 11. mars 2014
    59. ^ Aftenposten, nettutgaven, Ukraina vil ikke gripe inn militært på Krim Besøkt 12. mars 2014
    60. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, nettutgaven:Ukraine will Ostgrenze nicht preisgeben Besøkt 12. mars 2014
    61. ^ Erklæring fra G7-landene, hentet fra internettsiden til Canadas statsminister Arkivert 12. mars 2014 hos Wayback Machine. besøkt 12. mars 2014
    62. ^ OECDs internettside: Statement by the OECD regarding the status of the accession process with Russia & co-operation with Ukraine Besøkt 13. mars 2014
    63. ^ rte:No progress in US-Russian talks on Ukraine besøkt 15. mars 2014
    64. ^ Radio Free Europe:Crimean Parliament Sends OSCE Invitation To Monitor Referendum besøkt 15. mars 2014
    65. ^ OSSEs internettside:OSCE Chair says Crimean referendum in its current form is illegal and calls for alternative ways to address the Crimean issue besøkt 15. mars 2014
    66. ^ Reinhard Merkel (1. april 2014). «Die Krim und das Völkerrecht: Kühle Ironie der Geschichte» (tysk). Frankfurter Allgemeine Zeitung. Besøkt 30. mars 2016. 
    67. ^ NRK:To drept i sammenstøt i Ukraina besøkt 21. mars 2014
    68. ^ a b Der Stimmzettel für das Krim-Referendum DPA ifølge Wiener Zeitung. Besøkt 16. mars 2014
    69. ^ Aftenposten:Kan si ja til Russland, men ikke nei besøkt 16. mars 2014
    70. ^ Frankfurter Allgemeine Zeitung, blogg klokken 07.49:96,6 Prozent stimmen für Beitritt der Krim zu Russland besøkt 17. mars 2014
    71. ^ http://www.nrk.no/verden/russere-strommer-til-krim-1.11608055
    72. ^ NRK:Krim erklærte seg selvstendig besøkt 17. mars 2014
    73. ^ NRK:Putin anerkjenner Krim besøkt 17. mars 2014
    74. ^ NRK:– Dette er en ren annektering besøkt 21. mars 2014
    75. ^ Utenriksdepartementet:Norge fordømmer Russlands annektering av Krim Pressemelding 18. mars 2014
    76. ^ NRK: Russiske soldater bordet ukrainske skip besøkt 21. mars 2014
    77. ^ NRK: USA truer med sanksjoner mot russisk økonomi besøkt 21. mars 2014
    78. ^ E24:«Visa og Mastercard innstiller tjenester i Russland» besøkt 21. mars 2014
    79. ^ a b «Krim er nå et russisk distrikt». 21. mars 2014. Besøkt 21. mars 2014. 
    80. ^ EUs internettside, External Action besøkt 30. mars 2014
    81. ^ BBC: Russiske tropper har overtatt ny marinebase, VG, 24. mars 2014, http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10129856, besøkt 24. mars 2014 .
    82. ^ FN fordømmer folkeavstemningen på Krim. NRK (27. mars 2014)
    83. ^ a b c d e f g h i j k l Ukraina og Russland. NRK Nyheter
    84. ^ a b c ««NATO viser satellittbilder av russiske styrker»». VG. 10. april 2014. Besøkt 22. april 2014. 
    85. ^ NTB (10. april 2014). Klassekampen http://klassekampen.no/article/20140410/NTBU/1755427893. Besøkt 21. desember 2014. 
    86. ^ ««Putin truer med gasstans - Obama truer med tøffere sanksjoner»». VG. 11. april 2014. Besøkt 22. april 2014. 
    87. ^ ««Skal ha satt i gang en antiterror-aksjon i Donetsk»». NRK. 14. april 2014. Besøkt 22. april 2014. 
    88. ^ a b ««Demonstrantene ga ikke etter for Ukrainas tidsfrist»». NRK. 14. april 2014. Besøkt 22. april 2014. 
    89. ^ ««100 seperatister skal ha stormet politihovedkvarter»». NRK. 14. april 2014. Besøkt 22. april 2014. 
    90. ^ a b ««Skal ha tatt kontroll over politihuset i Kramatorsk»». NRK. 15. april 2014. Besøkt 22. april 2014. 
    91. ^ a b ««Ukraina slår tilbake: Sender stridsvogner og pansrede kjøretøyer»». NRK. 15. april 2014. Besøkt 22. april 2014. 
    92. ^ ««Ukrainske regjeringsstyrker tok over flyplass med makt»». Dagbladet. 15. april 2014. Besøkt 22. april 2014. 
    93. ^ ««– Russland sender soldater inn i Ukraina og advarer mot borgerkrig»». NRK. 16. april 2014. Besøkt 22. april 2014. 
    94. ^ ««Putin innrømmer at russiske tropper var på Krim»». NRK. 17. april 2014. Besøkt 22. april 2014. 
    95. ^ a b c ««Ukrainsk militærfly beskutt»». NRK. 22. april 2014. Besøkt 24. april 2014. 
    96. ^ a b ««Putin advarer Ukraina, og Frankrikes president frykter krig »». Tv2. 24. april 2014. Besøkt 24. april 2014. 
    97. ^ ««Ukrainske styrker tar tilbake rådhus øst i landet»». VG. 24. april 2014. Besøkt 24. april 2014. 
    98. ^ «Putin's new Crimea rail link condemned by EU». BBC News (engelsk). 23. desember 2019. Besøkt 17. februar 2022. 
    99. ^ «Controversial Russia-Crimea bridge opens». BBC News (engelsk). Besøkt 17. februar 2022. 
    100. ^ «Putin opens 12-mile bridge between Crimea and Russian mainland». the Guardian (engelsk). 15. mai 2018. Besøkt 17. februar 2022. «Russian state media hail bridge across Kerch strait as ‘construction of the century’.» 
    101. ^ Simmons, Ann M. (26. desember 2019). «New Rail Bridge to Crimea Strengthens Russia’s Hand Against Ukraine». Wall Street Journal (engelsk). ISSN 0099-9660. Besøkt 17. februar 2022. 
    102. ^ Solveig Avelsgaard Lien (16. desember 2015). «Kalle Kniivilä: Krim tillhör oss: imperiets återkomst». Nordisk Østforum (norsk). doi:10.18261/issn1891-1773-2015-04-10. Besøkt 21. februar 2022. 

    Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]