Küçük Kaynarca-traktaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Moderne gravering knyttet til Küçük Kaynarca-traktaten
Ahmed Resmî Efendi, den osmanske forhandler av traktaten[1]

Küçük Kaynarca-traktaten (tyrkisk: Küçük Kaynarca Antlaşması, også stavet Kuchuk Kainarjæ) var en fredsavtale underskrevet 10. julijul./ 21. juli 1774greg. og avsluttet Den russisk-tyrkiske krig (1768-1774). Traktaten la noe av grunnlaget for Russlands sterke stilling i det sørøstre Europa.

Den 20. juni 1774 fikk den russiske hær under Aleksandr Suvorovs kommando tilføyd osmanerne et avgjørende nederlag i slaget ved Kozludzha. Den totale seieren gjorde at Russland så å si kunne påtvinge sine betingelser under fredsforhandlingene.[2] Dette markerte også nederlaget for osmanerne i deres kamp mot Russland.[3] Russerne var representert av feltmarskalk Peter Rumjantsev mens den osmanske siden var representert ved Musul Zade Mehmed Pasja[3]

Ahmed Resmi Efendi (1700–1783) var et tidlig eksempel på denne nye generasjon. Etter klassisk litterær utdannelse ble Ahmed Resmi ambassadør i Wien (1757–1758) og Berlin (1763–1764). I tillegg fikk han viktige administrative oppgaver i forkant av den katastrofale Den russisk-tyrkiske krig (1768–1774) og han var den viktigste osmanske forhandleren ved inngåelsen av Küçük Kaynarca-traktaten. Takket være denne sjeldne kombinasjonen av erfaringer, var han i stand til å forholde seg til deres store strukturelle vanskeligheter og var kjent med deres militære svakheter.

Russland ga tilbake Valakia og Moldavia til Det osmanske riket, men fikk rett til å beskytte kristne i Det osmanske riket,[4] og til å gripe inn i Valakia og Moldavia i tilfelle av osmansk vanstyre. Bukovina ble avstått til Østerrike i 1775.[5] Krim ble erklært selvstendig, men sultanen forble den religiøse lederen av tatarer som den muslimske kalifen. Dette var første gang at den osmanske kalifen fikk utøve makt utenfor grensene av Det osmanske rike og dette ble vedtatt av en europeisk makt. Russland fikk Kabardia i Kaukasus, med ubegrenset suverenitet over havnene i Kertsj og Enikale på Kertsj-halvøya i Svartehavet og en del av Jedisan-regionen mellom Søndre Bug og Dnestr-elvene ved munningen av Dnestr.[5] Dette siste territorium inkluderte havnen i Kherson. Russland fikk  dermed fått to utganger til Svartehavet, som ikke lenger var et osmansk innhav. Restriksjoner som var blitt pålagt 1739 - ved Niš-traktaten over russiske tilgang til Azovhavet og forsterke områdene ble fjernet. Russiske handelsskip kunne nå passerer Dardanellene. Traktaten ga også den Den ortodokse kirke rett til å seile under russisk flagg og fikk lov å bygge en russisk-ortodok kirke i Konstantinopel (som aldri ble bygget).

Traktaten var et av de mest ydmykende nederlag for den den gang så mektige osmanske riket. Det ville også stå som en skygge over flere fremtidige forsøk av Russland for å få kontroll med tyrkisk territorium.

Minneplakett på stedet der avtalen ble signert

Mens Krim-khanatet var nominelt uavhengige, var var det avhengig av Russland og ble formelt annektert av det russiske keiserdømmet i 1783. Russland tolket avtalen som ga dem rett til å beskytte de ortodokse kristne i Det osmanske riket, særlig ved hjelp av denne retten grep de inn i Donau-fyrstedømmene Moldova og Valakia) under den siste Fanarioter hersker og etter den greske frigjøringskrigen. I 1787 økte den russiske motstand, Abdul Hamid I erklærte på nytt krig mot Russland.[5]

Den russisk-tyrkiske krig (1768–1774) hadde åpnet for europeiske interesse for hva som ville bli følgende av osmansk sammenbrudd. Traktaten av Küçük Kaynarca ville gi noen svar. Etter fredsavtalen i Karlowitz i 1699, hadde Det osmanske riket sluttet å være en aggressiv makt; det var livredd for kristenheten for over tre hundre år. Fra da av, har det i hovedsak kjempet mot den overveldende makt i det kristne Europa, hvor Habsburgerne var Det osmanske rikets viktigste fiende i Europa, men på midten av århundret hadde den russiske tsaren  tatt over Habsburgernes kampe mot tyrkerne. De russiske tsarene så på svartehavet som et bolverk for den osmanske hovedstaden Istanbul. Til slutt hadde den russiske flåten, etter to århundrer med konflikter, delagt den osmanske marinen og den russiske hæren hadde møtt tunge nederlag fra de osmanske landstyrker. Den påfølgende Küçük Kaynarcatraktaten tvang Høyporten til å anerkjenne  tatarer på Krim som politisk uavhengige. Katarina den stores annektering av Krim i 1783 økte Russlands makt i Svartehavetsområdet. Krim var det første muslimske territoriet som sultanen mistet. Det osmanske rikets grenser ble gradvis innsnevret i to århundrer, og Russland ville fortsette å presse dets grense vestover mot Dniester.[6]

Etterspill[rediger | rediger kilde]

I 1853, da Krimkrigen brøt hevdet russerne sin rett til å beskytte ortodokse kristne i Tyrkia og da tyrkerne nektet dette forsøkte Russland å hevde sin rett til å bygge en kirke i Konstantinopel for å beskytte alle de gresk-ortodokse i Det osmanske riket.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ A military history of the Ottomans: from Osman to Atatürk. ABC-CLIO. ISBN 9780275988760. 
  2. ^ Martin Sicker: The Islamic World in Decline, Westport, Connecticut London: Praeger, s. 73ff
  3. ^ a b Ord. Prof. Ömer Lütfi Barkan'a armağan. Istanbul University. 
  4. ^ Hurewitz, J.C. The Middle East and North Africa in World Politics: A Documentary Record. Yale University Press. 
  5. ^ a b c Abdulhamid I. Encyclopedia Britannica Inc. ISBN 978-1-59339-837-8. 
  6. ^ The Cambridge History of Islam I: The Central Islamic Lands. Cambridge University Press. 
  7. ^ Martens, G. F. De, and Karl Friedrich Lucian Samwer.