Den russisk-ukrainske krigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Den russisk-ukrainske krigen
2022 Russian invasion of Ukraine.svg
Dato20. februar 2014–
StedUkraina
StatusPågående
Stridende parter
Russland Russland
Folkerepublikken Donetsk Folkerepublikken Donetsk
Folkerepublikken Lugansk Folkerepublikken Lugansk
Støttet av:
Belarus Belarus
Sør-Ossetia Sør-Ossetia
Ukraina Ukraina
Støttet av:
NATO NATO
EU EU
Australia Australia
New Zealand New Zealand
Japan Japan
Sør-Korea Sør-Korea
Belarus Den belarusiske opposisjon
Kommandanter og ledere
Russland Vladimir Putin
Russland Aleksander Dvornikov
Folkerepublikken Donetsk Pavel Gubarev (2014)
Folkerepublikken Donetsk Aleksandr Zakharsjenko (2014–18)
Folkerepublikken Donetsk Dmitrij Trapeznikov (fung. 2018)
Folkerepublikken Donetsk Denis Pusjilin (2018–)
Folkerepublikken Lugansk Valerij Bolotov (2014)
Folkerepublikken Lugansk Igor Plotnitskij (2014–17)
Folkerepublikken Lugansk Leonid Pasetjnik (2018–)
Ukraina Oleksandr Turtsjynov (fung. 2014)
Ukraina Petro Porosjenko (2014–19)
Ukraina Volodymyr Zelenskyj (2019–)
Ukraina Valerij Zaluzjnyj
Styrker
Russlands væpnede styrker
Wagnergruppen
Ukrainas forsvar

Den russisk-ukrainske krig,[1] også kjent som krigen i Ukraina, er en langvarig væpnet konflikt mellom Russland og Ukraina. Den begynte med at Russland invaderte og deretter annekterte Krim i februar–mars 2014, og var deretter en konflikt om statusen til de ukrainske regionene Krim og Donbas, krigen i Donbas. Den blusset opp på ny våren 2021 i den russisk-ukrainske krisen 2021–2022 og 24. februar 2022 invaderte Russland Ukraina.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den 21. november 2013 utløste daværende president Viktor Janukovitsj en politisk krise i Ukraina da han avsluttet forberedelsene å inngå til en assosieringsavtale mellom Ukraina og EU. En slik assosieringsavtale skulle gjøre Ukraina mindre avhengig av Russland. Janukovitsj' avgjørelse resulterte i masseprotester i Kyiv, og folk samlet seg særlig rundt Majdanplassen i Kyiv. Denne massebevegelsen ble derfor fort kjent som Euromajdan,[2] og ble også en protest mot korrupsjon i Ukrainas statsapparat. Presidenten sluttet etter hvert en handelsavtale med Russland i stedet for EU, og dette førte til enda mer støtte til Euromajdanbevegelsen.

Janukovitsjs fall[rediger | rediger kilde]

Etter noen måneder med gateslag der mange ble drept,[3] ble Janukovitsj formelt, men ulovlig avsatt av Verkhova Rada – det ukrainske parlamentet – den 22. februar 2014, og måtte rømme hovedstaden. Dette førte til at motstandere av Euromajdan fikk økt oppslutning, og det ble borgerkrigligslignende tilstander i Ukraina, med beskyldninger om statskupp. De folkevalgte hadde ikke hatt ¾ flertall for å avsette en president,[4] noe Ukrainas grunnlov krever, men bare alminnelig flertall. Parlamentet hadde heller ikke fulgt de prosedyrer som krevdes for avsetting av presidenten, og støtten til motbevegelsen økte – hovedsakelig i de russisktalende områdene i landet, som den autonome republikken Krim, områdene øst for elven Dnepr og i sør, rundt Odessa.

Etter den politiske krisen fulgte væpnet opprør på Krim som fikk militær støtte fra Russland og en omstridt folkeavstemning som resulterte i en tilslutning til Russland. Prosessen endte med full russisk annektering av halvøya den 18. mars 2014. Lignende opprør fant også sted i Luhansk oblast og i Donetsk oblast, og dette ble senere kjent som Krigen i Donbass.

Internasjonale reaksjoner og støtte[rediger | rediger kilde]

Den daværende amerikanske presidenten Barack Obama avviste å ruste opp Ukraina, med bakgrunn i at han anså Ukraina viktigere for Russland enn landet var for USA.[5]

Invasjon[rediger | rediger kilde]

De russiske styrkene invaderte Ukraina fra Krim, Lugansk, Donetsk, og Belarus tidlig om morgenen 24. februar 2022. Senere samme dag sa Russlands president Vladimir Putin i en tale at målet med angrepet, som han omtalte som en «militær spesialoperasjon,» var å «demilitarisere» og «avnazifisere» nabolandet. Invasjonen er blitt fordømt internasjonalt, og store deler av den vestlige verden har innført sanksjoner mot Russland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Snyder, Timothy (2018). The Road to Unfreedom: Russia, Europe, America (engelsk). New York: Tim Duggan Books. s. 197. ISBN 9780525574477. «Almost everyone lost the Russo-Ukrainian war: Russia, Ukraine, the EU, the United States. The only winner was China.» ; Mulford, Joshua P. (2016). «Non-State Actors in the Russo-Ukrainian War». Connections. 15 (2): 89–107. JSTOR 26326442. doi:10.11610/Connections.15.2.07. ; Shevko, Demian; Khrul, Kristina (2017). «Why the Conflict Between Russia and Ukraine Is a Hybrid Aggression Against the West and Nothing Else». Multicultural Societies and their Threats: Real, Hybrid and Media Wars in Eastern and South-Eastern Europe (engelsk). Zürich: LIT Verlag Münster. s. 100. ISBN 9783643908254. 
  2. ^ Ukraine’s Euromaidan: What’s in a name? - The Washington Post, 2013-12-02, arkivert fra originalen on 2013-12-02, https://archive.ph/20131202183315/http://www.washingtonpost.com/world/europe/ukraines-euromaidan-whats-in-a-name/2013/12/02/707851c2-5b31-11e3-801f-1f90bf692c9b_story.html, besøkt 2019-08-19 
  3. ^ «Станом на 18.00 год. 27 лютого 2014 року з 10 години 20 хвилин 18 лютого з місця загострення сутичок у центрі міста Києва до бригад екстреної медичної допомоги та закладів охорони здоров’я міста Києва за медичною допомогою звернулося 855 постраждалих, 570 з них госпіталізовано. (Arkivert kopi)». 27. februar 2014. Arkivert fra originalen 4. mars 2014. Besøkt 26. januar 2020. 
  4. ^ «Ukraina». www.fn.no (norsk). FN-sambandet i Norge. Besøkt 6. mars 2022. 
  5. ^ «Ukraine, Russia and Nuclear weapons». The Economist. 445 (9315): 52. 1. oktober 2022. «All of which raises the question: would America really run such risks for the sake of Ukraine, which is not a formal military ally? Barack Obama, who as president refused to arm Ukraine, argued that Russia, in the end, cared more about Ukraine than America did, saying "we have to be very clear about what our core interests are and what we are willing to go to war for."» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]