Stabbursdalen nasjonalpark

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Stabbursdalen nasjonalpark
Furu Stabbursdalen.JPG
Her finnes opptil 500 år gamle furutrær.
Land Norge Norge
Område Finnmark
Nærmeste by Lakselv
Areal 747 km²
Opprettet 1970, utvidet 2002

Hengebru over ei av sideelvene til Stabburselva.

Stabbursdalen nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ligger i et variert skogs-, elve- og viddeområde i Stabbursdalen i Finnmark; langs Stabburselva. Parken ble opprettet i 1970, for å «bevare et stort naturområde tilnærmet fri for tekniske inngrep, for å sikre biologisk mangfold med økosystemer, arter og bestander. I dette inngår blant annet å bevare en del av verdens nordligste furuskog, variert vassdragsnatur og gáisáene med et karakteristisk preg, samt geologiske forekomster og kulturminner.»[1] og den dekker, etter en utvidelse i 2002, et område på 747 km².

Nasjonalparken ligger i kommunene Porsanger og Kvalsund; og den grenser opp til Stabbursdalen landskapsvernområde. Stabbursnes naturreservat ligger i nærheten.

Geografi, landskap, geologi[rediger | rediger kilde]

Sentralt i nasjonalparken ligger det høyeste fjellet i denne delen av Finnmark, Čohkarášša, 1139 moh. Det ligger også fire andre av fylkets 25 høyeste fjell i eller på grensen av parken. Disse inngår i fjellgruppen gaissene.

Nasjonalparken har en meget interessant kvartærgeologi som viser innlandsisens bevegelser og arbeid under siste istid. Stabburselva ble i sin tid skapt av smeltevann fra isbreer fra siste istid. Den nedre delen av dalen er et platå som ligger 60 – 70 moh. Under nedsmeltingen av innlandsisen over Skandinavia ble store masser av sand og grus forflyttet med elver av smeltevann. Etter istiden lå landet mye lavere, og gjennom noen tusen år har det da hevet seg slik at det blir slik et karakteristisk platå.

Stabburselva renner igjennom Stabbursdalen i vestre og nordre del av nasjonalparken. Elva er drygt 60 km lang og få større vassdrag i Norge har et så uberørt preg som denne elva. Elva har atlanterhavslaks, sjørøye, sjøørret, brunørret og gjedde, og den er kjent for sine mange fiskeplasser. Innenfor furuskogen snevrer dalen seg sammen til et juv med fossefall. Her er det mange stryk og store blankskurte overløp fra den gangen elva tok smeltevann fra hele indre Finnmark.

Flora og fauna[rediger | rediger kilde]

Nasjonalparken har verdens nordligste furuskog og ble først og fremst opprettet for å ta vare på denne skogen, områdets øvrige flora, og mange av Finnmarks karakteristiske landskapsformer: karrige høyfjell (Gaissa), åpne vidder, trange elvegjel, fjellbjørkeskog og furumoer.

Furua bredte seg ut over store områder for 7500-5000 år siden, i overgangen mellom eldre og yngre steinalder. Det kom som et resultat av bl.a. en klimaforandring. Den årlige gjennomsnittstemperaturen økte med 2 – 3˚C. Rundt 450 f.Kr. sank temperaturen til omtrent dagens nivå, og skogen trakk seg igjen tilbake. Etter hvert var den bare å finne i de indre deler av fylket og innerst i Altafjorden og Porsangerfjorden. At skogen ble gjenværende i Stabbursdalen, kan nok forklares med dalførets topografi. Porsangerfjorden ligger bortimot rett nord – sør, og Stabbursdalen nesten vinkelrett på, skjermet mot den kalde vinden fra havet av fjell i nord. Skogen ligger omkring et våtmarksområde, Lompola, der elva er stilleflytende og danner en serie av krokete sjøer. Dette flommarkspartiet er det rikeste området i hele stabbursdalen. De frodige våtmarkene i står i sterk kontrast til de ellers karrige fjellområdene rundt.

Området har et rikt fugleliv, blant annet hekker kvinand og laksand. Bjørkefinken er typisk, likeså dvergspurv som har sin hovedutbredelse i Sibir. Fiskeørn og dvergfalk er vanlige, og verdens nordligste bestand av storfugl finnes i parken. Elg, tamrein og jerv er vanlige. Stabbursdalen er nordligste leveområde for flere dyre- og fuglearter.

Stabburselva er en av de 10 viktigste lakseelvene i Finnmark.

Kulturminner[rediger | rediger kilde]

Fangstgraver er spor etter eldre tiders villreinfangst, som på 1600-tallet ble avløst av tamreindrift. Reinen har i dag vår-, sommer- og høstbeite i området. I samenes før-kristne religion hadde landskapet en sentral plass i det religiøse livet. Enkelte fjell, innsjøer og offersteiner ble ansett som hellige. Stabbursdalen har vært en viktig del av næringsgrunnlaget for den sjøsamiske befolkningen. Her er lange tradisjoner for jakt og fiske så vel som fôrsanking. Starrbeltene i Lompola ble før i tiden slått til vinterfôr, og tømmer til båt- og husbygging hentet lokalbefolkningen fra Stabbursdalen ved å fløtet tømmer ned Stabburselva. Den forsiktige, høstingsrettede bruken har satt små spor i landskapet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Fotnoter
Litteratur

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]