Grønlendingenes saga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Grønlendingenes saga er en islendingsaga. Sagaen handler om hvordan Eirik Raude og de som fulgte ham bosatte seg på Grønland. Den forteller deretter om flere ekspedisjoner vest for Grønland, utført av Eirik Raudes barn og av Thorfinn Karlsefni. Handlingen i sagaen foregår fra ca. 870 og fram til 1030. Deler av den har fantastiske trekk, som omtalen av Torsteins spådom, men det er antatt at den inneholder en stor kjerne av faktisk historiske hendelser.

Denne sagaen og Eirik Raudes saga er de to eneste skriftlige kildene som forteller om den norrøne ekspedisjonen til Nord-Amerika. Sagaen er antagelig skrevet en gang på 1200-talletIsland og er blitt bevart i Flateyboka som ble nedskrevet en gang på slutten av 1300-tallet. De første ni kapitlene av sagaen er antagelig en senere tilføyelse fra Landnåmabok, men bortsett fra dette må sagaen være eldre enn Eirik Raudes saga og utgjør en av kildene for denne.[1]

Sammendrag av handlingen[rediger | rediger kilde]

Bosetningen av Grønland[rediger | rediger kilde]

Eirik Raude utvandret fra Norge og til Island sammen med sin far på grunn av noen drap han har begått. På Island finner Eirik seg en hustru, Tjodhild. Igjen blir han involvert i stridigheter, slår i hjel en mann og blir utropt som fredløs på Alltinget. Han beslutter å seile vestover og søke etter det land som en mann ved navn Gunnbjørn har sett da han kom ut av kurs.

Eirik setter seil fra et sted i nærheten av Snæfjellsjøkelen og når kysten av et snøbredekket land. Han seiler sørover langs kysten på søk etter et område som ville kunne beboes. Etter to års utforskning av landet drar han tilbake til Island og forteller om sine oppdagelser. Han har navngitt det land han har utforsket. Han kaller det for Grønland fordi han sier at folk vil bli tiltrukket av landet om det har et godt navn.

Etter å ha tilbrakt en vinter på Island satte Eirik seil igjen med den hensikt å bosette Grønland. Han fikk med seg hele 30 skip, men kun fjorten nådde fram. Eirik grunnla sin gård Brattalid helt sørvest på Grønland og ble selv en respektabel leder for det nye landet. Med hustruen Tjodhild fikk han sønnene Leiv Eiriksson, Torvald Eiriksson, og Torstein Eiriksson foruten den viljesterke datteren Frøydis Eiriksdatter.[2]

Bjarnes reise[rediger | rediger kilde]

En mann ved navn Bjarne Herjolvsson hadde den vanen at han tilbrakte vintrene vekselvis i Norge og på Island hos sin far. Da han en sommer kom tilbake til Island oppdaget han at hans far hadde emigrert til Grønland. Han beslutter å følge etter ham dit selv om han innser at seilasen ikke er uten farer ettersom verken han selv eller noen i mannskapet hans har tidligere vært så langt vest.

Etter å ha seilt i tre dager fra Island kommer Bjarne ut for dårlig vær med nordlige vinder og tåke, og han mister retningen. Etter flere dager med ruskevær skinner sola igjen og Bjarne når et skogkledd land. Når han forstår at dette ikke er Grønland gjør han ikke landgang, og seiler videre. Han finner to andre landområder, men heller ikke disse passer beskrivelsen av Grønland slik at han, trass i mannskapets nysgjerrighet, ikke går i land. Til slutt når skipet Grønland og Bjarne bosetter seg der.

Beskrivelsen av Bjarnes seilas er unik for Grønlendingenes saga.[3] Bjarne blir ikke nevnt i det hele tatt i Eirik Raudes saga som gir all ære til Leiv Eiriksson for oppdagelsen av nytt land.

Leivs ekspedisjon[rediger | rediger kilde]

Kart som viser om lag sjøvegen til Vinland.

Leiv Eiriksson ble interessert i Bjarnes oppdagelser og kjøpte et skip fra ham. Han hyret et mannskap på 35 menn og ber Eirik om å lede ekspedisjonen mot vest. Eirik er motvillig og mener at han er blitt for gammel, men blir etter hvert overtalt. Når han rir ned til skipet snubler hesten og Eirik faller av og skader foten sin. Han betraktet dette som et dårlig varsel, sier: «Det er vel ikke så at jeg skal finne flere land enn det vi nå bor i.» Således ble det til at det er Leiv Eiriksson som leder ekspedisjonen.

Etter at de seilte ut fra Brattalid finner Leiv og mannskapet de samme landområdene som Bjarne hadde oppdaget tidligere, men i motsatt rekkefølge. Først kom de til et islagt land. De går på land og finner lite av interesse. Leiv navngir området for «Helleland» ettersom det er dekket med flate steinheller. De seiler videre og finner et skogkledd land med hvite strender. Leiv kaller det for «Markland», og de seiler videre.

Deretter seiler Leiv i to dager med en nordøstlig vind og kommer til et nytt land som synes lovende. De beslutter å bli der over vinteren. Landets natur var slik, mente de, at krøtter ikke ville trenge en låve om vinteren, for det kom ingen vinterfrost, og gresset falmet lite der. Dag og natt var mer likeverdig enn på Grønland eller Island.

Ettersom Leiv og folkene hans utforsket landet fant de vinbær (vínber) og Leiv ga navn til stedet som han kalte for «Vinland». Sagaen nevner at det er Leivs tyske fosterfar Tyrke som finner druene og som sydlending gjenkjenner ham dem. Det virker som en litterær forklaring. Navnets betydning har nok endret seg i etterleveringen. Mer sannsynlig kom navnet fra det norrøne ordet «vin» for «åpne gressmarker» slik de norske stedsnavnene Bjørgvin (Bergen) og Granvin.[4]

Om våren satte ekspedisjonen seil for Grønland lastet med tømmer og vinranker. På reisen kom de over et skipsbrudd og berget en gruppe nordmenn. Etter dette ble Leiv betraktet som en mann med lykke og ble kalt for «Leiv den hepne».

Torvalds ekspedisjon[rediger | rediger kilde]

Leivs reiste ble diskutert stort og lenge på Brattalid og Leivs bror Torvald mente at Vinland ikke var nok utforsket. Leiv tilbyr ham skipet sitt for en ny sjøreise dit. Med et mannskap på tretti mann seiler Torvald til det sted hvor Leiv hadde overvintret. De blir der vinteren over og lever av fiske.

Om våren utforsker Torvald landet og seiler mot vest. De finner ikke tegn etter mennesker bortsett fra en kornåker. De drar så tilbake til leiren for vinteren. Den neste sommeren utforsker Torvald øst og nord for leiren. Et sted kommer de over et bra skogkledd område.

Torvald gikk i land der med hele mannskapet. Da sa han: «Her er det fint, her skulle jeg gjerne bygge meg en gård.» Så gikk de ned til skipet igjen. Men da fikk de se liksom tre hauger på sandstranden innenfor hovden; de gikk dit bort, og da så de at det var tre skinnbåter og tre menn under hver båt. Torvald og hans menn delte seg i tre flokker og tok dem til fange alle sammen uten én, han kom seg vekk med båten sin. De drepte de andre åtte, og så gikk de tilbake til hovden og så seg om. Og nå så de noen små hauger inne i fjorden og mente det var bygder der.

De innfødte som de kalte for skrælinger kom tilbake med en større styrke og angrep Torvald og mennene hans. De skjøt med piler på dem for en stund og deretter trakk de seg tilbake. Torvald fikk et dødelig sår og ble begravd på Vinland. Deretter dro mannskapet tilbake til Grønland.

Torsteins ekspedisjon[rediger | rediger kilde]

Torstein Eiriksson besluttet da å dra til Vinland for brorens lik. Det samme skipet ble klargjort igjen og Torstein satte seil med et mannskap på 25 mann og hans hustru Gudrid.

Ekspedisjonen nådde aldri fram til Vinland og etter å ha drevet rundt hele sommeren på havet snudde skipet og seilte tilbake til Grønland. I løpet av vinteren ble Torstein syk og døde, men talte fra sin døde kropp og fortalte da om framtiden til sin hustru Gudrid. Han forutså et langt og framgangsrikt liv for henne.

Torfinns ekspedisjon[rediger | rediger kilde]

Det kom et skip til Grønland fra Norge som var eid av en rik mann ved navn Torfinn Karlsevne. Han ble glad i enken Gudrid og de giftet seg. Av sin nye hustru blir Torfinn oppildnet til en ny ekspedisjon til Vinland. Han besluttet å gjøre som hun forslo og hyrte et mannskap på 60 mann og 5 kvinner.

Ekspedisjonen kom fram til Leivs og Torvalds gamle vinterleir og de ble over for vinteren der. Den neste sommeren kom en gruppe skrællinger på besøk med skinn som de vil handle med. Skrællingene vil ha våpen tilbake, men Torfinn nektet sine folk å bytte våpen med dem. Isteden tilbyr han skrællingene melk og handelen går bra.

På slutten av sommeren kommer skrællingene igjen tilbake for å handle. Når en av skrællingene strekker seg etter et norrønt våpen slår de ham i hjel. De andre skrællingene løper av gårde.

Torfinn fryktet at de innfødte vil komme tilbake, sinte og i større antall. Han la en plan for det kommende slaget. Skrællingene kom tilbake, men nordmennene klarte å slå dem. De blir der resten av vinteren før de seiler tilbake til Grønland om våren. I løpet av deres opphold fødte Gudrid deres sønn som de kaller for Snorre.

Frøydis’ ekspedisjon[rediger | rediger kilde]

Eiriks datter Frøydis ønsket også æren og rikdommen som Vinlandsfarne hadde fått. Hun gjør en avtale med to islendere, Helge og Finnboge, at de skal seile sammen til Vinland og dele inntektene i to like halvdeler, den ene til dem og den andre til henne. De enes om ta med det samme antallet menn, men i all hemmelighet tar Frøydis med flere.

På Vinland forråder Frøydis islenderne, overfaller dem og mennene deres når de sover og dreper dem. Sagaen forteller så:

Nå var alle menn drept, men kvinnene var igjen, og ingen ville drepe dem. Da sa Frøydis: «Gi meg en øks!» De gav henne en. Siden hogg hun de fem kvinnene som var der, og de var døde da hun gikk fra dem.

Hun ønsker å dekke over sitt forræderi og truer med å drepe enhver som forteller om drapene. Etter et års tid drar hun tilbake til Grønland og der forteller hun at Helge og Finnboge valgte å bli igjen på Vinland.

Men ikke alle fra seilasen holder munn og etter hvert kommer det ord om drapene til Leiv Eiriksson. Han får tre av mennene pint og torturert inn de tilstår ugjerningene. Selv om han tenker ondt om sin søster orker han ikke «å gjøre det med Frøydis, søsteren min, som hun fortjener...»

Torfinn Karlsevne fikk god fortjeneste for sine seilaser mot vest. Han slo seg senere ned på Island med Gudrun og sin sønn. Etter ham stammer blant flere av de første biskopene på Island. Sagaen ender med en setning som synes som et forsøk på å etablere dens troverdighet: «Og Karlsevne har først av alle sagt hvordan det gikk for seg på de ferder det er fortalt om her.»

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Björn Sigfusson. «Grænlendinga saga» i KLNM. Gyldendal, 1956-78
  2. ^ I henhold til Eirik Raudes saga er Frøydis født av en annen kvinne enn hustruen Tjodhild, men det nevnes ikke Grønlendingenes saga.
  3. ^ Det første kapittelet er tatt fra Landnåmabok og var sannsynligvis ikke opprinnelige en del av sagaen og blir derfor ofte utelatt fra nyere utgivelser og oversettelser.
  4. ^ Det har vært mange spekulasjoner om vinrankene på Vinland. Det synes urimelig at de norrøne sjøreisene faktisk gikk langt nok syd til at de virkelig fant ville vinranker i store nok antall. Arkeologisk sett har man kun funnet spor av Leiv Eirikssons ferd på Newfoundland. Den kritiske norske historikeren Claus Krag mener at vinrankene er en idyllisk referanse til nyoppdagede «lykkelandet», og sier seg således enig med Helge Ingstad og andre norske historikere som mener at «vin» her betyr «naturlige åpne gressmarker», altså områder som ikke trenger å ryddes for skog. I utlandet, spesielt i USA synes det som om den gamle misforståelsen om vinranker er fortsatt gjeldende, men misforståelsen går faktisk langt tilbake i tid. Adam av Bremen, som skrev på 1000-tallet og sannsynligvis forsto til dels hva dansker sa ettersom han intervjuet danskekongen, har heller ikke forstått bakgrunnen for det vestnorrøne navnet «Vinland».

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]