Islendingesaga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Flere av håndskriftene kan sees i en permanent utstilling i Reykjavík kulturhus

Islendingesagaer, eller de islandske ættesagaer (norrønt Íslendingasǫgur), er skrevet av ukjente opphavsmenn, og handler om ulike slekter i landnåmstiden, fra ca. 930 da Island ble befolket fra Norge. Sagaene ble nedskrevet på 1200- og 1300-tallet. Avhengig av hvor en trekker grensen mot kortere, sagaliknende fortellinger (tætter), er mellom 30 og 45 sagaer bevart. Det er sannsynlig at mange sagaer i tillegg til disse er gått tapt. Islendingesagaene er, ifølge Peter Hallberg, Nordens eneste samlede, originale bidrag til verdenslitteraturen.

I vid forstand omfatter de islandske sagaene også andre fortellinger enn de egentlige ættesagaene, som befatter seg med tidsrommet mellom landnåmet og innføringen av kristendommen på Island. En gruppe sagaer handler om mytiske helter fra forhistoria; disse kalles fornaldersagaer. En tredje gruppe – samtidssagaene – skildrer begivenheter nær opp til nedskrivningstidsrommet 1200-1350.

Kjennetegn ved sjangeren[rediger | rediger kilde]

«Saga» har sammenheng med verbet segja, og kan oversettes med fortelling. Sagaene er sannsynligvis basert på en rik muntlig tradisjon, og det er omdiskutert om sagaene skal ses på som historie eller diktning. Begivenhetene fortelles i strengt kronologisk orden.

Sagaene har en relativt standardisert komposisjon. I innledningen blir handlingen plassert i tid og sted, og det blir gjort rede for personenes slektskapsforhold. Deretter presenteres hovedkonflikten, som kan bunne i erotiske forhold, i fornærmelser eller i strid om eiendom. Konflikten mellom de stridende partene trappes opp – ofte i form av en spiral av drap og hevndrap – mot et klimaks som ofte innebærer at helten lider en skjebnebestemt død. Noen sagaer kan ha en kort epilog som oppsummerer hva som videre skjedde med personene rundt helten.

Bilde fra et bind av Egils saga fra 1700-tallet

De ulike emnene blir behandlet i saklig, realistisk ånd, uten indre grublerier av metafysisk eller moralsk art. Sagaene har en streng episk objektivitet hvor fortellerens jeg er totalt fraværende. Synsvinkelen ligger alltid utenfor personene, men deres indre liv kan komme til uttrykk ved at de forteller om drømmer de har hatt eller kveder strofer med følelsesladd innhold. Stilen er knapp og uten utsmykning, påpeker den norske litteraten Edvard Beyer, ofte preget av underdrivelser (litotes – ‘understatement’) og med en djerv humoristisk virkning, skjønt heller ikke fremmed for dramatiske overdrivelser.

Framstillingen veksler mellom referat og scene på den måten at lange tidsrom som er uten betydning for hovedkonflikten komprimeres i én eller noen få setninger, mens det dveles ved avgjørende situasjoner der replikkvekslinger får stor vekt.

Ideologien avtegnes i personenes tale og handlinger og gjenspeiler en norrøn, hedensk opprinnelse hvor sporene av kristen etikk sjelden trenger under overflaten. De er preget av ubetinget lagnadstro (skjebne), selvhevdelse, stolthet, manndom (det motsatt av ergi, umandighet), løftetro, men også rettsbevisthet.

Trekk fra sagaene[rediger | rediger kilde]

Stofflig eller innholdsmessig nærmer eller overlapper islendigesagaene seg kongesagaene, spesielt Egils saga som har sterk tilknytning til norsk, nasjonal historie, men de fleste forholder seg vesentlig til Island i sǫguǫld, det vil si tiden mellom landnåm og ca. 1030. Til tross for bestemte fellestrekk er de innbyrdes svært ulike med tanke på omfang, oppbygging og kunstnerisk kvalitet.

Den største og kanskje rikeste av alle islandske ættesagaer er Njåls saga (Brennu-Njáls saga eller Njála), trolig skrevet på 1270-tallet. Det rike tradisjonsstoffet er samlet og behandlet med nøysomhet, behendighet og med klare dramatiske høydepunkt, som Gunnars død og brenningen av den kloke og skjeggløse Njål.

I motsetning til Egils saga handler Njåls saga kun om forhold på Island, helt fra første strofe: «Det var en mann som het Mård, Mård Gigja de kalte. Han var sønn til Sigvat Røde og bodde på Voll på Rangåvollene.» Nøyaktigheten i navn og steder er et typisk sjangertrekk, og levende den dag i dag, i den forstand at det lever folk på de samme stedene med et fortsatt nært forhold til de islandske sagaene.[trenger referanse]

I Egils saga, som er en av de eldste og største, er hovedskikkelsen Egil Skallagrimson alt annet enn enkel. Han er en stridbar voldsmann og einstøing, men mildnes og til dels forsones av sine dikterevner.

Kormarks saga rommer sterk lidenskap og stor tragedie. Hovedpersonen, med det irske navnet Kormark, svikter sin kjæreste Steingerd, men opprettholder kontakten med henne lenge etter at hun er gift, ut ifra grunner som kan virke fremmed for dagens lesere. Over seksti av Kormarks lidenskapelige, tildels også kryptiske skaldekvad (kalt lausavisur) blir gjengitt, tilsynelatende diktet av Kormark selv, men integrert i fortellingens gang.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]