Hopp til innhold

Kongesagaer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Artikkelen inngår i serien om

Sagalitteratur

Utsnitt fra Njåls saga i Möðruvallabók (AM 132 fol.13r) omtrent år 1350.
Sagatyper

Islendingesagaer, Tått, Kongesagaer, Fornaldersaga, Biskopsaga, Samtidssaga, Apostelsaga, Skaldekvad

Lister

Liste over islendingesagaene, Liste over fornaldersagaer

Viktige manuskript

Fagrskinna, Flatøybok, Morkinskinna, Möðruvallabók, Codex Regius

Noen kongesagaer

Den eldste saga om Olav den hellige, Ågrip, Fagrskinna, Snorre Sturlasons Heimskringla, Den større saga om Olav Tryggvason, Sverres saga, Sturla Tordssons Håkon Håkonssons saga

Se også

Norrøn litteratur, Landnåmabok, Árni Magnússon, Árni Magnússon-instituttet

En kongesaga er en norrøn saga som tjener som en konges biografi. De aller fleste handler om norske konger, men Skjoldungesagaen (ca 1200) og Knytlinga saga (fra 1260–tallet) omhandler danske konger. Sjangeren omfatter islandske bispesagaer og sagaer om jarleætter, som Orknøyingenes saga og en saga om ladejarlene som nå er tapt, men antas å ha eksistert.[1]

På 1300-tallet skiftet kildematerialet helt karakter. Den siste kongesagaen i Norge handler om Magnus Lagabøte (død 1280) og er bare bevart i bruddstykker. Fra omkring 1300 kom dokumenter om lokale, retslige forhold i stedet - dvs. rettarbøter for lovbrudd og presiseringer av Magnus Lagabøtes landslov, samt diplomer. Kongesagaene var fortellinger om konger, skrevet på oppdrag af de samme konger som ønsket å bli husket på fordelaktig vis. Snorre skriver i innledningen til Heimskringla at en skald ikke skal lyge om sin oppdragsgiver – det ville tjent begge til vanære. Men oppdragsgiveren kan gjerne stilles i et smigrende lys. Rettarbøtene og diplomene gjaldt derimot konkrete problemer, og gir bare glimt av indsikt, der kongesagaene hadde gjengitt et helt handlingsforløp. Vi vet derfor langt mer om Skule Bårdssons opprør mot Håkon Håkonsson i 1239–40 enn om de tre opprørene mot kong Magnus Eriksson i 1332, 1338 og 1343, da disse bare får kort omtale i kildene. 1300-tallet er dermed mye dårligere klarlagt for ettertiden enn de forutgående århundrer som blir belyst i sagaene.[2]

Oversettelsen av de norske kongesagaene ble påbegynt etter tilskyndelse av de to danske humanistene Hans Svaning, (1500-84), fra 1541 prins Frederiks «tuktemester»[3] (lærer), og rektor ved Københavns universitet, medisinprofessoren Christiern Torkelsen Morsing[4] (født 1485 på Mors - 1560) som var til stede da prins Frederik ble hyllet i Oslo.[5] Laurens Hansson oversatte rundt en tredjedel av Heimskringla i 1548–51. Arbeidet hans var bestilt av Morsing og Svaning. Sistnevnte ville nok bruke oversettelsen, som fremdeles oppbevares i København, i sin undervisning. I 1899 ble manuskriptet utgitt av Gustav Storm.[6]

Kongesagaene er listet under i antatt kronologisk rekkefølge, som også inkluderer skrifter skrevet på latin.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://snl.no/kongesaga
  2. ^ a b https://www.bokselskap.no/boker/kransen/den-historisk-politiske-rammen
  3. ^ Ilsøe, Harald: «Hans Svaning» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 28. september 2023 fra [1]
  4. ^ Rektorer ved Københavns universitet
  5. ^ [2] Nils Gilje og Tarald Rasmussen: Tankeliv i den lutherske stat (s. 93), Oslo 2002, ISBN 9788203224829
  6. ^ [3] Jon Gunnar Jørgensen: «Oversettelse av norrøn litteratur»
  7. ^ Kari Ellen Gade: Hulda and Hrokkinskinna, 2009

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]