Krim
| Krim | |||
|---|---|---|---|
| (uk) Крим (ru) Крым (crh) Qırım | |||
 | |||
| Geografi | |||
| Plassering | Øst-Europa | ||
| Areal | 27 000 km² | ||
| Lengde | 200 km | ||
| Bredde | 325 km | ||
| Høyeste punkt | Roman-Kosj (1545 moh.) | ||
| Administrasjon | |||
| Land | Ukraina[a] | ||
| Autonom republikk | Den autonome republikken Krim | ||
| Største bosetning | Sevastopol | ||
| Land | Russland[b] | ||
| Republikk | Republikken Krim | ||
| Største bosetning | Sevastopol | ||
| Demografi | |||
| Befolkning | 2 284 000 (2014) | ||
| Posisjon | |||
 Krim 45°21′00″N 34°19′00″Ø | |||
Krim, eller Krym (ukrainsk: Крим og russisk: Крым[c]), er en halvøy i Svartehavet. Halvøya ligger rett sør for resten av den ukrainske kysten, og vest for den russiske regionen rundt Kuban. Den er omgitt av to hav, Azovhavet og Svartehavet, og har bare én naturlig landbro over til det øvrige fastlandet, Perekopeidet.
Politisk og administrativt tilhører halvøya de jure den ukrainske Autonome republikken Krim, med byen Sevastopol som har spesiell status. De facto har hele Krim, med Sevastopol, vært kontrollert av separatister og russiske militære siden slutten av februar 2014 og har status i Russland som en av landets republikker (Republikken Krim) og føderal by (Sevastopol).
I 1954 ble Krim overført fra den russiske sovjetrepublikk til den ukrainske sovjetrepublikk. I 1991 ble Krim en del av den selvstendige staten Ukraina, som ble opprettet etter Sovjetunionens oppløsning i 1991. I 2014 invaderte russiske styrker Krim. Området ble deretter ulovlig annektert av Den russiske føderasjon etter en omstridt[1] folkeavstemning 16. mars 2014 der det fremlagte resultatet viste flertall for at Krim skulle forlate Ukraina og bli en del av Russland. De fleste andre land i verden anerkjenner ikke Krim som del av Russland.[2]
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Navnet på halvøya kommer fra krimtatarisk Qırım, «åsen min», navnet på den gamle hovedstaden øst på halvøya, Staryj Krym («Gamle Krim»). Antikkens grekere kalte Krim «Tauris» (senere Taurica, Ταυρική på Gammelgresk), etter innbyggerne, tauri. Den greske historikeren Herodot forklarte navnet ved at Herakles skal ha pløyd landet ved hjelp av en stor okse («Taurus»). Herodot viser også til et nærliggende område kalt Cremni («Klippene»), som også kan vise til Krim-halvøya, som er kjent for sine klipper på en ellers en flat nordlig kyst ved Svartehavet.
Geografi og klima
[rediger | rediger kilde]
Krim er en 26 000 km² stor halvøy som ligger nord i Svartehavet, og eneste landforbindelse er over Perekopeidet i nord. Mot øst strekker den lange Kertsjhalvøya seg mot Kertsjstredet, som skiller Asovhavet fra Svartehavet.
Landskapet i nord består av stepper, og i sør hever Krimfjellene seg opp til 1 545 moh. som beskytter kysten mot nordlige vinder og har rikelig nedbør og frodig skog. Klimaet er mildt i sør og vegetasjonen subtropisk med dyrking av oliven, morbær og sypresser.
I Jalta er middeltemperatur i de kaldeste månedene januar og februar 3,5 ℃, i de varmeste månedene juli og august 24 ℃.
Byen Sevastopol har om lag 510 000 innbyggere (2020), og tilhører ikke den omkringliggende autonome republikken Krim, men utgjør en egen provins. Den er direkte underlagt myndighetene i Kiev. Etter Russlands annektering har Sevastopol fått en autonom bystatus i Den russiske føderasjon. Sevastopol er også en populær turistby.
Viktige byer
[rediger | rediger kilde]
|
|
Demografi
[rediger | rediger kilde]I 2014 hadde Krim rundt 2,3 millioner innbyggere inklusive Sevastopols 395 000 beboere.[3] Ifølge folketellingen i 2001 hadde Krim oblast 2,024 millioner og byen Sevastopol 377 000 innbyggere. Ifølge folketellingen i 2001 var 58 % etniske russere, 24 % ukrainere og 12 % krimtatarer.[4]
| Etnisk gruppe |
Folketellingen i 1897 | Folketellingen i 1939 | Folketellingen i 1959 | Folketellingen i 1979 | Folketellingen i 1989 | Folketellingen i 2001 | ||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Antall | % | Antall | % | Antall | % | Antall | % | Antall | % | Antall | % | |
| Russere | 180 963 | 33,11% | 49,6% | 71,4% | 68,4% | 67,1% | 1 180 441 | 58,32% | ||||
| Ukrainere | 64 703 | 11,84% | 13,7% | 22,3% | 25,6% | 25,8% | 492 227 | 24,32% | ||||
| Krim-tatarer | 194 294 | 35,55% | 19,4% | 0% | 0,7% | 1,6% | 243 433 | 12,03% | ||||
Andre minoriteter er krimtyskere, romfolk, bulgarere, polakker, aserbajdsjanere, koreanere, grekere, krimitalienere. Den siste gruppen består av rundt 300 mennesker, hovedsakelig i Kertsj.[5][6] Antallet Krimtyskere var 45 000 i 1941.[7] I 1944 ble 70 000 grekere og 14 000 bulgarere deportert fra Krim og til Sentral-Asia og Sibir av de sovjetiske myndighetene,[8] sammen med 200 000 Krim-tararer og andre nasjonaliteter.[9]
De største byene er Simferopol (ukr. Сімферополь , tat. Aqmescit , russ. Симферополь ) og Sevastopol (ukr. og russ. Севастополь, tat. Aqyar, base både for den ukrainske og russiske Svartehavsflåten — Чорноморський флот / Чёрноморский флот).
Historie
[rediger | rediger kilde]Antikken
[rediger | rediger kilde]Krims store arealer med dyrket mark var viktig og gjorde Krim attraktivt for andre, slik det fungerte som et europeisk «kornkammer».
Krim har derfor vært en viktig del av europeisk historie siden antikken og har skiftet eier flere ganger, fra å være gresk koloni til romersk og bysantinsk og senere underlagt den italienske bystaten Genova. Grekerne kom allerede på 600-tallet f.Kr. og anla flere bykolonier. Den greske statsdannelsen Det bosporanske rike besto her fra 400-tallet til det kom i avhengighet av kong Mitridates VI av Pontos rundt 110 f.Kr. og av romerne i 63 f.Kr..
I folkevandringstiden ble Krim invadert av både gotere og khazarer, mens sørkysten var under kontroll av Det bysantinske rike.
Krim-khanatet
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Krim-khanatet
Senere ble noen av byene kontrollert av Republikken Genova, før en tyrkisk folkegruppe, senere kjent som krimtatarene invaderte området på 1200-tallet, og dannet Krim-khanatet i det indre av Krim i 1441 med hovedstad i Bakhtsjysaraj.
Tatarene stoppet Genovas forsøk på å skaffe seg herredømme i 1475 ved hjelp av Det osmanske rike og ble etter dette en vasallstat mot å få frigitt khanen Meñli I Giray som hadde blitt tatt til fange av osmanene. Khanatet hadde imidlertid en ganske utstrakt grad av selvstyre under osmanene, mens osmanene kontrollerte sørkysten.
Under russisk styre
[rediger | rediger kilde]
Krim kom under russisk styre under Katarina den store, da fyrst Grigorij Potemkin erobret området under den russisk-tyrkiske krig i 1768–1774 Området ble da en del av Det russiske keiserrike gjennom Küçük Kaynarca-traktaten og det siste tatarske khanatet, Krim-khanatet, ble knust. Fra 1783 av fant det sted en systematisk innvandring av russere, ukrainere og tyskere på Krim med den hensikt å svekke krimtatarernes stilling i området.
Krim-krigen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikler: Krimkrigen og Beleiringen av Sevastopol
Krimkrigen (1853–1856) var en krig mellom Russland på den ene siden og «Europas syke mann», Det osmanske riket med forbundsfellene Frankrike, Storbritannia, Sardinia på den andre. Store deler av halvøyas infrastruktur og næringsveier ble ødelagt under Krimkrigen.
Krigen startet som den tiende russisk-tyrkiske krig, men den økende russiske innflytelsen på Balkan, og Russlands ønske om tilgang til Middelhavet via Dardanellene på bekostning av det vaklende osmanske riket, førte til at de allierte grep inn i konflikten. Også religiøse motiver spilte inn. Tsar Nikolaj I av Russland mente at den ortodokse kirke var blitt ydmyket da osmanene hadde gitt den katolske kirke adgang til Det hellige land.
Krigen utspilte seg hovedsakelig på Krim-halvøya, men også i Azovhavet (beleiringen av Taganrog) og Østersjøen (beleiring av Sveaborg og Bomarsund). Britene angrep også Finland (som lå under den russiske kronen).
Kamphandlingene var preget av nyvinninger innen våpenteknologi og nye hjelpemidler for hæren, blant annet telegraf og jernbane. Som den første moderne stillingskrigen hadde Krimkrigen svært høye tapstall, men de fleste tapene kom som følge av epidemier (kolera, dysenteri og «krimsjuke», en form for influensa), kulde og feilaktig sårbehandling. Den elendige pasientbehandlingen ble åpenbar for samtiden, og erfaringene under Krimkrigen førte til en reform av det britiske militære sanitetsvesenet. Sentral i dette arbeidet var Florence Nightingale, som i sterk grad bidro til å utvikle den moderne sykepleien.
Byen Sevastopol ble nesten totalt ødelagt under beleiringen av byen i løpet av Krimkrigen, herunder slaget ved Balaklava i oktober 1854.
Krigens mest intense fase var over etter at franske styrker erobret Fort Malakov ved Sevastopol 8. september 1855. I fredstraktaten som ble underskrevet ved Paris-kongressen 30. mars 1856, måtte Russland som tapende part godta tunge betingelser, men de ble ikke varige. De fleste territorier begge parter hadde okkupert, ble tilbakeført til sine opprinnelig overherredømmer.
Den russiske borgerkrigen
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Den russiske borgerkrigen
Området var også krigsskueplass under den russiske borgerkrigen, hvor kontrollen over halvøya vekslet flere ganger mellom Den røde armé og Den hvite armé. Halvøya var general Pjotr Wrangels siste skanse mot bolsjevikene ledet av Nestor Makhno i 1920.
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Slaget om Sevastopol
Krim ble for alvor dratt inn i krigen mot slutten av september 1941 da Wehrmachts Armégruppe Sør under ledelse av general Erich von Mansteins nådde fram til Krim. 24. september gikk de tyske styrkene inn på halvøya over Perekopeidet, den smale landtungen som forbinder Krim med fastlandet. Etter fem dager hadde tyskerne sikret forbindelsen og et brohode på halvøya. 18. oktober rykket de videre og etter ti dager med bitre kamper falt den sovjetiske motstanden sammen, og tyskerne kunne rykke fram mot Sevastopol. 16. november hadde de tyske styrkene inntatt hele halvøya bortsett fra Sevastopol og byens nærmeste omgivelser.
I begynnelsen av desember gikk Den røde armé til motoffensiv, med et amfibieangrep over Kertsjsundet 30. desember. Kertsj ble gjenerobret, men i januar var Kertsj igjen på tyske hender. Tyskerne innledet da en beleiring av Sevastopol og satte byen under kraftig bombardement, blant annet ved bruk av jernbanekanoner. De sovjetiske styrkene holdt stand helt fram til 4. juli 1942 da de gjenværende sovjetiske styrkene kapitulerte, etter at en del hadde blitt evakuert sjøveien. Sevastopol var okkupert av tyskerne til 1944.
Deportasjoner
[rediger | rediger kilde]I 1944 – under Josef Stalin – ble krimtatarene deportert fra Krim til Sibir og Sentral-Asia, de fleste til Usbekistan.[10][11] Fra 1988 fikk de som følge av Perestrojka lov til å flytte tilbake. I 2008 bodde det over 240 000 krimtatarer på Krim. Opp gjennom de seneste århundrer har Krim vært befolket av flere ulike etniske grupper. Krimtyskerne ble deportert til Sibir i august 1941 med den øvrige etniske tyske befolkningen i Sovjetunionen som følge av den tyske invasjonen av Sovjetunionen i juni samme år. På dette tidspunktet bodde det rundt 60 000 personer av tysk herkomst på Krim. Også disse fikk lov til å vende tilbake etter Perestrojka.
Fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikk
[rediger | rediger kilde]19. februar 1954 vedtok det øverste sovjet å overføre Krim oblast fra den russiske sovjetrepublikk til den ukrainske sovjetrepublikk.[12]
Sevastopol og nærmeste omegn, som inkluderer både den russiske og ukrainske flåtebasene er et eget administrativt område og ikke en del av det selvstyrte området Den autonome republikk Krim.[13]
Ukrainas selvstendighet, Krims autonomi
[rediger | rediger kilde]Etter oppløsningen av Sovjetunionen forble Krim en del av Ukraina. Russisk språk og kultur var dominerende på Krim. To tredjedeler av innbyggerne ble regnet som etniske russere og etniske ukrainere var påvirket av russisk etter mange tiår med bare russiskspråklige skoler. Etter oppløsningen av Sovjetunionen var det sterke politiske krefter som arbeidet for tilslutning til Russland. Andre arbeidet for en egen republikk i forbund med Ukraina eller helt utenfor Ukraina. Ukrainske myndigheter ga i februar 1991, før oppløsningen av Sovjetunionen, Krim autonom status.
I folkeavstemningen over Ukrainas selvstendighet i 1991 gikk 54 prosent av velgerne på Krim inn for at Ukraina skulle være selvstendig.
Krims parlament vedtok 6. mai 1992 en uavhengighetserklæring (med en presisering at Krim fortsatt skulle være del av Ukraina). De ukrainske politikeren i Kyiv truet med krig for å hindre at Krim løsrev seg.[trenger referanse] Politikerne på Krim satte deretter uavhengighetskravet på pause. Jurij Mesjkov ble valgt til president for Krim i 1994 og gjorde små markering som stille klokker etter Moskvas tidssone (ikke Kyivs). Mesjkov ble i september 1994 uenig med sine tidligere støttespillere i Krim-parlamentet som ville begrense presidentens fullmakter. Under den tilspissede konflikten som oppsto havnet Mesjkov syk av kolera på sykehus og uavhengigshetarbeidet stanset opp. Inntil den første Tsjestjenia-krigen i desember 1994 støttet Russland separatistene på Krim. Ukrainas sentralmyndighet opphevet Krims gunnlov og avskaffet presidentembetet i mars 1995.[14]
Russlands anneksjon i 2014
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Russlands anneksjon av Krim i 2014
Det kom til uroligheter og en spent situasjon i mars 2014 da russiske styrker invaderte halvøya. Russland-lojale soldater og russiske styrker overtok flere sentrale funksjoner på halvøya. Bakgrunnen var de politiske omveltningene i Ukraina.[15] I 2014 ble Krim annektert av Den russiske føderasjon etter en lokal avstemning 16. mars som gikk inn for at Krim skulle forlate Ukraina og bli en del av Den russiske føderasjon. De fleste andre land i verden anerkjenner verken avstemningen eller at Krim er en del av Russland. Russlands annektering anses som et brudd på folkeretten [16]
Kertsjbroen
[rediger | rediger kilde]I mai 2018 åpnet president Putin en nybygget veibro, Kertsjbroen, fra Russland til Krim, over Kertsjstredet. Krim hadde tidligere ingen direkte veiforbindelse til Russland, halvøya er over land bare forbundet med Ukraina.[17][18]
Politikk og administrasjon
[rediger | rediger kilde]Politisk og administrativt er halvøya delt mellom Den autonome republikken Krim (Автономна Республіка Крим – Avtonomna Respublika Krym, krimtatarisk: Qırım Muhtar Cumhuriyeti, russisk: Автономная Республика Крым – Avtonomnaja Respublika Krym) og Sevastopol.
Statsminister i Den autonome republikken Krim er fra 27. februar 2014 Sergej Aksjonov. Aksjonov ble valgt av republikkens parlament etter at den sittende regjering var avsatt.[19] Den avsatte regjering var på det aktuelle tidspunkt innesperret i regjeringskontorene.[20]
11. mars 2014 erklærte parlamentet i Den autonome republikken Krim selvstendighet fra Ukraina.[21][22]
Næringsliv
[rediger | rediger kilde]På steppen nord for Krimfjellene dyrkes det hvete og bomull og langs kysten i sør dyrkes det frukt, vindruer og tobakk. Det er derfor en omfattende vinproduksjon langs sørkysten. Ved kysten drives også fiske.
Industriproduksjonen er hovedsakelig foredling av jordbruksvarer, mens det ved Kertsj også er tungindustri hvor det utvinnes jernmalm og olje på Kertsjhalvøya. I lagunesjøen Syvasj i nordøst utvinnes det salt.
Turismen er en viktig næringsvei og på sørkysten finnes en rekke bade- og kursteder, blant annet i Jalta og Feodosija. På Krim arrangeres årlig dance-musikk-festivalen Kazantip.[23]
Fotnoter
[rediger | rediger kilde]- ^ De jure. Krim er anerkjent av nær alle FN-land som en del av Ukraina. Russland er det eneste unntaket.
- ^ De facto. Hele Krim ble énsidig annektert av Russland i 2014.
- ^ Krym eller Кримський півострів – Krymskyj pivostriv; russisk: Крым – Krym eller Крымский полуостров – Krymskij poluostrov; krimtatarisk: Qırım eller Qırım yarımadası
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Somin, Ilya (6. mai 2014). «Opinion: Russian government agency reveals fraudulent nature of the Crimean referendum results». Washington Post. «The Russian government’s claims that the March 16 referendum in Crimea resulted in a 96.7% vote in favor of annexation were always extremely dubious. But now, as Paul Roderick Gregory of Forbes points out, a report by Russia’s official Presidential Council on Civil Society and Human Rights suggests that the real numbers were far different from those previously claimed:»
- ^ «Tema-side: Ukraina (www.fn.no)». FN-sambandet. Besøkt 16. mars 2022.
- ^ IA Krym Media (16. desember 2014). «Results of Census: Population of Crimea is 2.284 Million People (arkivert kopi)» (på engelsk). Krym Media. Arkivert fra originalen 4. november 2015. Besøkt 9. januar 2017.
- ^ About number and composition population of UKRAINE by data All-Ukrainian population census'2001 dataArkivert 17. desember 2011 hos Wayback Machine.. http://2001.ukrcensus.gov.ua Besøkt 3. mars 2014
- ^ Italiani perseguitati da Stalin e poi dimenticati, Il Giornale, 23. januar 2011
- ^ Lorenzo Bordoni, Stefano Vergine, La tragedia dimenticata degli italiani di Crimea - Come vivono i 300 tra deportati e loro discendenti, Corriere della Sera, 27. januar 2012
- ^ A People on the Move: Germans in Russia and in the Former Soviet Union: 1763 – 1997 Arkivert 20. januar 2013 hos Wayback Machine.. North Dakota State University Libraries.
- ^ The Persecution of Pontic Greeks in the Soviet Union (PDF)
- ^ Crimean Tatars Divide Ukraine and Russia, The Jamestown Foundation, 24. juni 2009.
- ^ Rekkedal, s. 35.
- ^ Subtelny, Orest (2000). Ukraine: A History. University of Toronto Press. ISBN 0-8020-8390-0.
- ^ «"Подарунок Хрущова". Як Україна відбудувала Крим». Istpravda.com.ua. Besøkt 28. februar 2014.
- ^ Fakta om Krim NTB, gjengitt på nrk.no 28. februar 2014
- ^ Kolstø, Pål (1999). Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200129187.
- ^ Dagbladet - Må bare se på at Krim blir annektert (1.3.2014)
- ^ Putin signerte avtalen som gjør Krim til en del av Russland. aftenposten.no (19. mars 2014)
- ^ «Putin Opens Bridge to Crimea, Cementing Russia’s Hold on Neighbor». The New York Times (på engelsk). 15. mai 2018. ISSN 0362-4331. Besøkt 19. mai 2018.
- ^ «Først kom Putin i lastebilen sin. Så kom oligarken og judovennen. Europas lengste bro gjør at Russland fester grepet om Krim.». Aftenposten. Besøkt 19. mai 2018.
- ^ Moscow Times: Crimean Parliament Dismisses Cabinet and Sets Date for Autonomy Referendum besøkt 2. mars 2014
- ^ New York Times: Gunmen Seize Government Buildings in Crimea besøkt 2. mars 2014
- ^ «Crimea parliament declares independence from Ukraine ahead of referendum». RT.com. 11. mars 2014. Besøkt 13. mars 2014. «The parliament of the Autonomous Republic of Crimea has adopted an independence declaration from Ukraine which is necessary for holding a March 16 referendum.»
- ^ «How the separatists delivered Crimea to Moscow». Reuters. 12. mars 2014. Arkivert fra originalen 17. mars 2014. Besøkt 18. mars 2014.
- ^ Kazantip: The Party Land, euronews.com. Besøkt 2. april 2014
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Nils Marius Rekkedal (1995). Ukraina : I klemme mellom Russland og Vesten. Forsvarets forskningsinstitutt. ISBN 8246400452.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Crimea – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Crimea – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Tatar.Net
- (no) «Krim» i Store norske leksikon
| Oblaster | Dnipropetrovsk · Donetsk2 · Ivano-Frankivsk · Kharkiv · Kherson · Khmelnytskyj · Kirovohrad · Kyiv · Luhansk2 · Lviv · Mykolajiv · Odesa · Poltava · Rivne · Sumy · Ternopil · Tsjerkasy · Tsjernihiv · Tsjernivtsi · Vinnytsia · Volyn · Zakarpatska · Zaporizjzja · Zjytomyr |  |
|---|---|---|
| Byer med spesiell status | Kyiv (hovedstad) · Sevastopol1 | |
| Autonom republikk | Krim1 | |
| Administrative sentre | Dnipro · Donetsk2 · Ivano-Frankivsk · Kharkiv · Kherson · Khmelnytskyj · Kropyvnytskyj · Kyiv · Luhansk2 · Lviv · Mykolajiv · Odesa · Poltava · Rivne · Sumy · Ternopil · Tsjerkasy · Tsjernihiv · Tsjernivtsi · Vinnytsia · Lutsk · Uzjhorod · Zaporizjzja · Zjytomyr | |
1Krevd og de facto kontrollert av Russland som Republikken Krim og den føderale byen Sevastopol. 2Regionene er delvis kontrollert av de prorussiske separatist-statene Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk. ISO 3166-2:UA | ||