Meisefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Meisefamilien
Meisefamilien
Vitenskapelig(e)
navn
:
Paridae
Vigors, 1827
Norsk(e) navn: meisefamilien,
meiser
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Overfamilie: Paroidea
Antall arter: 63
Habitat: krattland og skog
Utbredelse: den nordlige halvkule og Afrika
Delgrupper:

Meisefamilien (Paridae) er én av fire familier i gruppen Paroidea. Familien teller 63 arter i 13 slekter.[1] Artene er utbredt i busk og skogkledde habitater i Nearktis, den palearktiske sone, Afrotropis og Orienten.[2] Sju av artene er representert i Norge; blåmeis, granmeis, kjøttmeis, lappmeis, løvmeis, svartmeis og toppmeis.

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Meisefamilien utbredelse

Meisefamilien ble inkludert i overfamilien Sylvioidea av Alström, Olsson & Lei (2013),[3] men det har hele tiden knyttet seg stor usikkerhet til denne plasseringen. De fire familiene hyliotafamilien (Hyliotidae), kvisthopperfamilien (Stenostiridae), meisefamilien (Paridae) og pungmeisfamilien (Remizidae) utgjør muligvis en egen klade, men bevisene er ikke sterke. Det har ført til at noen har plassert disse familiene i sin egen overfamilie – Paroidea. Plasseringen er imidlertid langt fra avklart. En studie av Alström et al. (2014) fant Stenostiridae og Hyliotidae i polytomi med Paridae og Remizidae.[4]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Kjøttmeis er kanskje mest ikonisk for oss skandinaver.
Størst av alle meisene, og klart mest karismatisk, er nok sultanmeisen, men særlig typisk for familien er den ikke.

Meisefamilien består av små til mellomstore fugler, typisk 9–21 cm lange, med korte, rette og vanligvis koniske nebb og små, fjærkledde nesebor. Fjærdrakten er ofte rikt mønstret, ofte dominert av sort, grått og hvitt, men noen arter har også innslag av gult, grønt, blått og brunt. Vingene er ganske runde og stjerten middels lang til semi-lang.[1] Hodet varierer fra ganske lite til ganske stort, mens nakken er kort og tykk. De undre ekstremitetene er typisk ganske korte og ganske kraftige.[1] Kjønnene er ofte ganske like.[1]

Disse ofte godt kjente fuglene, som for det meste lever i skogene på den nordlige halvkule, er utrustet med et røft nebb og spiser mer frø i de tøffe vintermånedene enn mange andre små spurvefugler som ligner på dem. Størst biologisk mangfold har familien i Himalaya, hvor artene viser hele spekteret av topper, masker, mønstre og farger i fjærdrakten artene i denne familien har. De er sosiale og ofte aktive medlemmer av blandede artsflokker utenfor hekketiden. Artene er for det meste monogame hullrugere, og i disse rekkene finner man arter med de største kullstørrelsene av alle spurvefugler. Og fordi disse fuglene villig hekker i fuglekasser satt opp av forskere, så har meisene i denne familien blitt noen av de mest studerte av alle spurvefugler.[1]

Habitatet består som oftest av skog, fra boreal barskog i nord til fuktig regnskog i sør. Noen få arter okkuperer imidlertid også ørken med krattskog og andre tørre habitater. Uansett habitat så må det inneholde egnede hulrom i trær, siden alle artene er hullrugere. Et fåtall arter kan imidlertid klare seg med hulrom i bakken.[1]

Meiser lever i hovedsak av insekter, men de som lever i kalde regioner vil også spise frø, nøtter, skudd, frukt og bær når tilgangen på insekter er dårlig. Arter som lever på steder der vintrene kan bli tøffe kan også hamstre mat for den kalde perioden.[1]

Meisene er i hovedsak monogame og parene bygger stort sett redene i hulrom i trærne. Mange bruker kun hulrom etter andre fugler, som hakkespetter, men noen vil også hakke ut sitt eget hulrom, såfremt treet alt er myknet opp av forråtnelse. Et fåtall arter bygger også redet i forlatte hulrom etter gnagere. Begge kjønn bidrar til redet, men kun hunnen innreder hulen. Hulen blir som regel fôret med mose og hår. Hunnen legger normalt 2–13 egg, og de nordligst utbredte artene legger normalt mange flere egg enn de sørlige. Inkubasjonstiden varer normalt i cirka 12–14 dager, og bare sjelden opp mot 18 dager lengst mot nord. I nord skjer gjerne klekkingen da insektsesongen er på høyden, tilgangen på larver er størst. Begge foreldrene mater og steller avkommet. Flyvedyktig fjærdrakt oppstår etter cirka 16–22 dager, men når avkommet har forlatt redet varierer det ganske mye hvor lenge (6–80 dager) foreldrene (og eventuelle hjelpere) vil mate dem.[1]

Det er også noen andre fuglearter som benevnes med meis i navnet, men disse tilhører ikke meisefamilien. For eksempel stjertmeis, som tilhører stjertmeisfamilien (Aegithalidae), og spettmeis, som tilhører spettmeisfamilien.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen og rekkefølge følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman Lovette (2020).[1] Norske navn på arter og grupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[5][6] Eventuelle norske navn i parentes er ikke offisielle, men kun midlertidige beskrivelser.

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Tits, Chickadees, and Titmice (Paridae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.parida1.01
  2. ^ Gosler, A., Clement, P. & Bonan, A. (2017). Tits and Chickadees (Paridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52340 on 27 December 2017).
  3. ^ Alström, P., Olsson, U. & Lei, F. (2013). A review of the recent advances in the systematics of the avian superfamily Sylvioidea. Chinese Birds 4(2): 99–131.
  4. ^ Alström, P., Hooper, D.M., Liu, Y., Olsson, U., Mohan, D., Gelang, M., Le Manh, H., Zhao, J., Lei, F. & Price, T.D. (2014). Discovery of a relict lineage and monotypic family of passerine birds. Biology Letters 10(3): 20131067.
  5. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  6. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]