Isauriske dynasti

Gull-solidus (mynt) med bilde av keiser Leo III, grunnlegger av det isauriske dynasti

Det isauriske dynasti eller det syriske dynasti var et familiedynasti i Østromerriket (Det bysantinske rike) i det 8. og 9. århundre og som keiserne i perioden fra 717 til 802 tilhørte. Keiser Leo III anses som dynastiets grunnlegger.

Opprinnelse

Navnet isauriske stammer fra provinsen Isauria i Lilleasia, men det er sterkt omdiskutert om Leo III kom herfra eller fra byen Kahramanmaraş lenger øst i Lilleasia. Den noenlunde samtidige krønikeskriveren Theophanes skriver om Leo: «He derived from Germanikeia, but actually from Isauria.» .Historikeren John Julius Norwich skriver om ham at han var «kjent som «isaurieren», selv om han sannsynligvis slett ikke var noe slikt.»

Leo III gjorde karriere i militæret på grunn av egen dyktighet. Han ble av keiser Anastasios II utnevnt til general og øverstkommanderende for den østlige del av hæren. I 717 tok han makten ved et statskupp mot Theodosius III og fikk avsluttet en tjue års periode med ustabilitet, statskupp og svake keisere i imperiet.

Fire generasjoner som tilhørte dynastiet satt med keisermakten i Østromerriket i 85 år.

Keisere fra det isauriske dynasti

• Leo III (717-741)
• Konstantin V (741-775), sønn av Leo III
• Leo IV (775-780), sønn av Konstantin V
• Konstantin VI (780-797 med sin mor Irene som regent), sønn av Leo IV
• Irene av Aten (797-802), enke etter Leo IV

Irene ble avsatt av Nikeforos I ved et statskupp i 802 og forvist til Lésvos hvor hun døde året etter. Hun hadde ingen etterkommere etter at hennes eneste sønn Konstantin VI døde i 797.

Litteratur

• John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag AS, 1997
• Leslie Brubaker, John F. Haldon: Byzantium in the Iconoclast era. c. 680–850. A History. Cambridge University Press, Cambridge u. a. 2011, ISBN 978-0-521-43093-7.
• John F. Haldon: The Empire That Would Not Die. The Paradox of Eastern Roman Survival, 640–740. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts) 2016.