Helmuth Groscurth

Helmuth Groscurth
Født	16. des. 1898; Lüdenscheid
Død	7. apr. 1943 (44 år); Frolovo
Beskjeftigelse	Offiser, motstandskjemper
Nasjonalitet	Det tyske keiserrike; Weimarrepublikken; Nazi-Tyskland
	Helmuth Groscurth på Commons

Helmuth Groscurth (født 16. desember 1898 i Lüdenscheid i Westfalen i Tyskland, død 7. april 1943 i Frolovo, Sovjetunionen) var en tysk offiser under andre verdenskrig. Han var motstander av nasjonalsosialismen. Han døde av sykdom mens han var i sovjetisk fangenskap.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Groscurth var en sønn av den protestantiske pastor Dr. theol. h. c. Reinhard Groscurth (1866–1949), som fra 1902 var Pastor prim. ved Liebfrauenkirche i Bremen. Der vokste gutten opp.

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

Han deltok som frivillig i Første verdenskrig fra 1916 og ble etter krigen tatt inn i Reichswehr.

Fra 1935 til 1938 var Groscurth ved utenlandsetterretningsavdelingen i Oberkommando der Wehrmacht, 1939 og 1940 ajef for avdeling Heerwesen i Oberkommando des Heeres med graden oberstløytnant. I 1940 kommanderte han en infanteribataljon på Vestfronten.

Groscurth var i 1941 første generalstabsoffiser ved 295. infanteridivisjon. I slutten av august nevnte år, to måneder etter start av Operation Barbarossa, Nazitysklands angrep på Sovjetunionen, fikk Sonderkommando 4a innen Einsatzgruppe C ordre om å skyte 90 jødiske barn i Bila Tserkva i Ukraina. Groscurth protesterte med ettertrykk mot dette og tok utenom kommandokjeden kontakt med feltmarskalk Walter von Reichenau,^[1] øverstkommanderende for den tyske 6. armé. Han forlangte at denslags måtte organiseres slik at medlemmer av Wehrmacht slapp å være øyenvitner. For dette ble han ilagt irettesettelse.^[2] Von Reichenau viste seg imidlertid uforstående, og mente at barna måtte ryddes av veien. På ettermiddagen den 22. august ble massemordet så gjennomført under SS-Standartenführer Paul Blobels befal. En av dem som deltok ved massakren var SS-Obersturmführer August Häfner.

I 1942 var Groscurth generalstabssjef for 11. armékorps ved Stalingrad. Etter slaget ved Stalingrad havnet Groscurth i russisk krigsfangenskap, men i april 1943 døde han av flekktyfus.

Etter krigen ble det ved publikasjonen av hans etterlatte papirer klart at han hadde vært en av de medsammensvorne i Septemberverschwörung, et planlagt men aldri forsøkt gjennomført militærkupp mot Hitler.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Helmuth Groscurth: Tagebücher eines Abwehroffiziers, 1938-1940: mit weiteren Dokumenten zur Militäropposition gegen Hitler. Hrsg. von Helmut Krausnick und Harold C. Deutsch. Stuttgart 1970.

Referanser[rediger | rediger kilde]

^ ”Paul Blobel & Babi Yar” Arkivert 6. mars 2016 hos Wayback Machine. — The Nizkor Project
^ Christian Hartmann (utg.): Verbrechen der Wehrmacht. Beck, München 2005, ISBN 3-40652-802-3, s. 64; Hans Mommsen: Alternative zu Hitler. Studien zur Geschichte des deutschen Widerstandes. Beck, München 2000, ISBN 3-40645-913-7, s. 402. Abdruck der Meldung Groscurths an von Reichenau i VEJ 7/62.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Helmuth Groscurth [Jr.]: «Christ, Patriot, Soldat. Aus Herkunft und Leben eines deutschen Offiziers.» I: Militärgeschichte. Neue Folge 1, 1991, s. 15 ff. ISSN 0932-0458, ISSN 0940-4163.
Harald Welzer: Gärningsmän: hur helt vanliga människor blir massmördare. Göteborg: Daidalos 2007. ISBN 978-91-7173-265-1

[1] ”Paul Blobel & Babi Yar” Arkivert 6. mars 2016 hos Wayback Machine. — The Nizkor Project

[2] Christian Hartmann (utg.): Verbrechen der Wehrmacht. Beck, München 2005, ISBN 3-40652-802-3, s. 64; Hans Mommsen: Alternative zu Hitler. Studien zur Geschichte des deutschen Widerstandes. Beck, München 2000, ISBN 3-40645-913-7, s. 402. Abdruck der Meldung Groscurths an von Reichenau i VEJ 7/62.

[1]

[2]