Frankrike i den amerikanske uavhengighetskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gravering basert på maleriet «Action Between the Serapis and Bonhomme Richard» av Richard Paton, publisert 1780.
Franske kolonifelttog
Brasil (1557–60) – Florida (1562–65) – Brasil (1612–15) – Marokko (1629) – Nord-Amerika (1641–1701) – Texas (1685–89) – Siam (1688) – Nord-Amerika (1689–97) – Nord-Amerika (1702–13) – Mississippi (1721–52) – Nord-Amerika (1721–1725) – Burma (1729–56) – Nord-Amerika (1744–48) – India (1746–48) – India (1749–54) – Nord-Amerika (1754–60) – Øst-Asia (1757–63) – Vietnam (1777–1820) – Nord-Amerika (1778–83) – Nord-Amerika og Asia (1778–83) – Haiti (1791–1804) – Santo Domingo (1796–1809) – Egypt-Syria (1798–1801) – Karibia (1804–10) – Indiskehav (1809–11) – Java (1811) – Hellas (1828–33) – Algerie (1830–47) – Mexico (1838–39) – Marokko (1844) – Filippinene (1844–45) – Argentina (1845) – Vietnam (1847) – Senegal (1854) – Cochinchina (1858–62) – Kina (1860) – Syria (1860–61) – Mexico (1861–67) – Japan (1863–64) – Korea (1866) – Nord-Vietnam (1873–74) – Tunisia (1881) – Madagaskar (1883) – Elfenbenskysten (1883–98) – Tonkin (1883–86) – Kina (1884–85) – Nord-Vietnam (1886–96) – Dahomey (1890) – Dahomey (1892–94) – Siam (1893) – Madagaskar (1895) – Tsjad (1898) – Sudan (1898) – Kina (1901) – Sudan (1909–11) – Marokko (1911) – Syria (1919–21) – Kilikia (1920–21) – Marokko (1920–26) – Vest-Afrika (1940) – Indokina (1940–41) – Syria-Libanon (1941) – Madagaskar (1942) – Nord-Afrika (1943) – Indokina (1945) – Sør-Vietnam (1945–46) – Indokina (1946–54) – Tunisia (1952–56) – Algerie (1954–62) – Kamerun (1955-1962) – Egypt (1956) – Marokko (1957–58) – Tunisia (1961)

Frankrike gikk inn i den amerikanske uavhengighetskrigen i 1778 etter Saratogafelttoget og støttet den amerikanske seieren i forsøket på å skaffe seg uavhengighet fra Storbritannia. Krigen sluttet med Parisavtalen (1783). Frankrike hadde gjennom dette sikret sin posisjon som en moderne stormakt og slukket sin hevnlyst, men krigen var skadelig for landets finanser.

Noen historikere hevder at Frankrike gikk inn i krigen for å hevne seg mot britene og Parisavtalen (1763). Men Dull (1975) hevder at Frankrike intervenerte på grunn av kalde kalkulasjoner, ikke på grunn av anglofobi eller et ønske om å hevne tapet av Canada. Fransk deltakelse reflekterte den desperate franske diplomatiske posisjonen på det europeiske kontinentet. Krigen var tragisk mislykket for Frankrike: Amerikansk uavhengighet klarte ikke å svekke Storbritannia. Slaget ved Saratoga gav en mulighet for fransk deltagelse, en politikk som allerede var avgjort. Etter hvert ble den spanske marinen avgjørende for å opprettholde det militære initiativet til de allierte. Frankrike var desperat for å skaffe seg fred, men forsøkte ikke å svikte USA. Den franske regjeringen var overveldet av å klare gjeldsforpliktelsene, men krigen førte til en finansiell krise «som la det umiddelbare grunnlaget for å slippe fri de kreftene som knuste den franske politiske og sosiale ordenen.»

Selv om franske byer unngikk direkte ødeleggelse, hadde seier i en krig mot Storbritannia med slag som den avgjørende beleiringen av Yorktown i 1781 store militære kostnader (en milliard livre tournois) som i alvorlig grad svekket de skjøre finansene og økte renten i Frankrike. Verre var det at Frankrikes håp om å bli den første kommersielle partneren til det nylig etablerte USA ikke ble realisert og Storbritannia umiddelbart ble USAs hovedhandelspartner. Handelsmønstrene før krigen var stort sett holdt mellom USA og Storbritannia, hvor den amerikanske handelen forble innenfor det britiske imperiet. Anerkjennelse av Frankrikes deltagelse i revolusjonen ble hovedsakelig vist i USAs anerkjennelse av franske militærhelter som Jean-Baptiste Donatien de Vimeur og Marquis de La Fayette. Frankrikes håp om å få tilbake sine territorier i USA (Ny-Frankrike), gikk også tapt.

Svekkelsen av den franske stat, eksemplet til den amerikanske revolusjon og den synlige oppkomsten til brukbare alternativer til absolutt monarki var alle faktorer som gav innflytelse til den franske revolusjon.

Fransk diplomatisk situasjon[rediger | rediger kilde]

Ludvig XVI utnevnte Charles Gravier til utenriksembetet. Gravier delte med Étienne François ønsket om å hevne seg på England etter sjuårskrigen. Han ledet først en forsiktig politikk i Europa, opprettholdt status quo mellom Preussen og Østerrike i øst, særlig under den bayerske arvefølgekrigen som han ikke deltok i. Imens gav han Frankrike en marineflåte som skulle måle seg med den britiske marine og fulgte med på spenningene i Amerika.

I 1770 ble den østerriksk-franske alliansen som ble inngått av Ludvig XV i 1756 bekreftet gjennom ekteskapet mellom den fremtidige Ludvig XVI og Marie Antoinette av Østerrike, mens alliansen gjennom familiepakt mellom Frankrike og Spania førte til dominering av det kontinentale Europa. Bryllupet mellom Marie Antoinette og Ludvig XVI markerte slutten på den gamle bourbon-habsburg rivaliseringen.

Den franske viljen[rediger | rediger kilde]

Den franske eliten hadde drømt om hevn siden Parisavtalen i 1763 som mer enn gjerne ble støttet av skotske jakobitter i eksil i koloniene. Avtalen var moderat i sine krav med tanke på nederlaget. Frankrike beholdt sine mest lukrative områder, som den sukker-produserende kolonien Saint Dominique. Selv om den fransk-spansk-østerrikske alliansen kunne ha beseiret den britiske marine til slutt, var utgiftene i krigen overveldende, og alle forsøkte å gjøre slutt på konflikten så raskt som mulig. Parisavtalen ble derfor akseptert, men der forble i Frankrike et sterkt ønske om å utøve hevn på Storbritannia og avslutte denne uavgjorte krigen.

François hadde, selv før 1763, allerede begynt moderniseringen av marinen. Han så for seg en ny type krig hvor hurtighet, antall skip og angrep på fiendens handelsflåte ville bli viktigere. Frankrike «korsariserte» dermed sin flåte ved å legge til raske og manøvrerbare mindre skip. Frankrike moderniserte også utstyret og treningen som ble gitt til militæret ved å øke dets antall betydelig til 300 000 menn. Ludvig XVI klarte denne moderniseringen ved å gi de trengte pengene. Flåten som var ved et minimum i 1762, økte i antall til 67 fartøy og 37 fregatter.

Amerikansk opprinnelse til konflikten[rediger | rediger kilde]

Etter slutten på sjuårskrigen, hadde den økonomiske situasjonen i Storbritannia ført henne til å utøve strengere og strengere kontroll over handelen til hennes kolonier: toll ble hevet, handel ble eksklusiv og koloniene ble bedt om å delta i opprettholdelsen av britiske styrker stasjonert i koloniene gjennom en spesialskatt. Kolonistene svarte med å foreslå en lov om at «ingen befolkning underlagt den britiske krone kan takseres uten enighet i dens folkeforsamling.» Men skatten ble innført og førte til en rekke stigende friksjoner.

Den best kjente episoden var teselskapet i Boston i 1773 hvor kolonistene nektet å akseptere monopolet som ble gitt den britiske regjering til det sviktende British East India Company over te solgt i Amerika og kastet store mengder te overbord i Bostons havn. Storbritannia bestemte seg for å stenge havnen som hevn, og opinionen ble raskt hardere til fordel for folk i Boston. En kongress blant kolonistene ble organisert, og bevæpnede militser og nye institusjoner ble etablert. Den 4. juli 1776 erklært USA sin union og uavhengighet fra Storbritannia, men USA måtte fremdeles gjennomføre den.

Mot britisk makt manglet det unge USA våpen og allierte og vendte seg naturligvis til Frankrike. Etter at Benjamin Franklin hadde sondert terrenget, involverte Frankrike som ikke hadde noen direkte interesser i konflikten, seg likefullt i sin første opprørskrig, så i full krig fra 5. februar 1778, noe som plasserte henne nesten alene mot Royal Navy.

Mottagelse i fransk opinion[rediger | rediger kilde]

Etter uavhengighetserklæringen til de tretten koloniene, ble det amerikanske opprøret godt mottatt i Frankrike, både av befolkningen og eliten. Revolusjonen ble sett på som inkarnasjonen av ånden i opplysningstiden mot det «engelske tyrrani». Benjamin Franklin som var sendt til Frankrike i desember 1776 for å samle støtte, ble entusiastisk mottatt og tallrike franskmenn dro til Amerika for å hjelpe til i opprøret, motivert materielt (leiesoldater) eller drevet av idealet om frihet og modernitet, som Pierre Charles L'Enfant og Marquis de La Fayette som meldte seg i 1776.

Den offisielle reaksjonen var mer dempet. Ludvig XVI ønsket å hjelpe koloniene. Men på grunn av den økonomiske situasjonen i Frankrike, gav han bare hemmelig støtte gjennom Beaumarchais. Gravier ønsket åpen deltagelse og foreslo muligheten for kommersielle og diplomatiske fordeler. Situasjonen var under fransk analyse, og de lette etter allierte, Spania gjennom sin familiepakt og Østerrike, eller i det minste sikre seg nøytralitet fra Østerrike, Nederland og Preussen.

Lederne med ansvar for diplomati, finanser og militæret var nokså nølende. Den franske marinen ble beskrevet som fremdeles for liten og uforberedt for en slik krig, økonomien ville ble påvirket i stor grad. Diplomater var mindre entusiastiske enn Gravier og Ludvig XVI og la vekt på den unike og isolerte posisjonen til Frankrike i Europa i saken. Maktbalansen og økonomisk fremgang på den tiden motsatte seg hevnønsket og de liberale idéene.

Debatt over å hjelpe koloniene eller erklære åpen krig[rediger | rediger kilde]

Gjennom det hemmelige salget av våpen som begynte i 1776, var dermed Frankrike involvert i krigen. Beaumarchais ble i hemmelighet oppsøkt av Ludvig XVI og Gravier og gitt autorisasjon til å selge krutt og ammunisjon for nærmere en million livre under skjul av det portugisiske selskapet Rodrigue Hortalez et Compagnie. Denne hjelpen fra franskmennene ville til slutt bidra til at George Washington klarte å overleve i møte med det britiske angrepet. Frankrike utstyrte amerikanske fregatter som begitt piratvirksomhet mot britiske handelsskip, gav økonomisk hjelp, enten som donasjoner eller lån, og tilbød også teknisk assistanse, gav noen av sine militære strateger «ferier», slik at de kunne støtte amerikanske styrker.

Deane, utnevnt av opprørerne og hjulpet av fransk fiendtlighet mot Storbritannia, skaffet uoffisiell hjelp. Men målet var total involvering fra Frankrike i krigen. En ny delegasjon bestod av Franklin, Deane og Arthur Lee, ble utnevnt for å drive lobbyvirksomhet for involvering fra de europeiske nasjonene. De hevdet at en allianse av de tretten koloniene, Frankrike og Spania ville sikre britenes hurtige nederlag, men Gravier, til tross for hans ønske om saken, nektet. Franklin kan ha foreslått å hjelpe Frankrike i å ta tilbake Ny-Frankrike. 23. juli 1777 krevde Gravier at en måtte velge mellom fullstendig assistanse eller å oppgi koloniene.

Da det internasjonale klimaet på slutten av 1777 var spent, ba Østerrike om støtte fra Frankrike i den bayerske arvefølgekrigen mot Preussen. Frankrike hadde nektet, noe som førte til at forholdet med Østerrike ble surt. I disse forholdene spurte Østerrike om det var mulig med en krig mot britene. Forsøk på å få med seg Spania slo også feil. Spania hadde ingenting å vinne og den revolusjonære stemningen truet arven til den spanske tronen i sine egne kolonier i Latin-Amerika.

Fransk involvering[rediger | rediger kilde]

Etter at Frankrike den 6. februar 1778 gikk inn i den amerikanske uavhengighetskrigen, konfronterte de britiske marinestyrkene og den franske flåten hverandre helt fra begynnelsen av. Først angrep disse styrkene hverandre direkte i Den engelske kanal og så i hele Atlanterhavet i en eskortekrig. Det endelige utfallet ble avgjort i sjøslaget ved Chesapeake og beleiringen av Yorktown.

Britene hadde tatt Philadelphia, men den amerikanske seieren i slaget ved Saratoga gav patriotene håp og franskmennene entusiasme. Hæren til Burgoyne ble beseiret og Frankrike oppdaget at de tretten koloniene kunne seire og bestemte seg derfor til å gi offisiell hjelp til koloniene. De spanske allierte var mer skeptiske. Gravier og Ludvig XVI vurderte forslagene til en amerikansk allianse gjennom de amerikanske diplomatene Franklin, Deane og Lee med økende interesse. Alliansen mellom Storbritannia og Frankrike som ble sammenføyd i 1763, stupte inn i en diplomatisk krise. Krigen trakk nytte av folkelig støtte, La Fayette ble berømt og den hevnende ånden var klar til å uttrykke seg.

6. februar 1778 bestemte Gravier og Ludvig XVI seg for å signere med Franklin en vennskapstraktat og offisiell allianse med de tretten koloniene. Frankrike anerkjente den uavhengige statusen til koloniene, begge parter gikk med på at fred ikke ville avtales separat, og koloniene skulle delta i beskyttelsen av franske eiendeler i Amerika. Kampene ble satt i gang i Amerika i Antillene.

Med Frankrikes ankomst i krigen, forsøkte Storbritannia å holde den franske marinen i sine farvann. Sjøslaget ved Ushant i Den engelske kanal førte ikke til noen avklaring. De to styrkene trakk seg til slutt tilbake. Det ble vurdert å gå i land med 40 000 soldater på de nærliggende engelske øyene, men dette ble oppgitt av logistiske grunner. På kontinentet var Frankrike beskyttet gjennom sin allianse med Østerrike som selv om de ikke deltok i uavhengighetskrigen, bekreftet sin diplomatiske støttet til Frankrike.

Andre nasjoner i Europa, den «den nøytrale liga», nektet å delta. Etter å ha sett at Frankrike klarte seg på egen hånd mot den britiske marine, bestemte Nederland seg for å gå inn på Frankrikes side i 1780. Spanjolene tilbød også sin støtte i 1779. Storbritannia var i en vanskelig situasjon.

Den franske intervensjonen var innledningsvis maritim i natur og ikke avgjørende, men ble absolutt i 1780 da 6000 soldater ble sendt med Rochambeau til Amerika. I 1779 stod allerede 6000 franske soldater ovenfor 3000 briter i beleiringen av Savannah, men det franske angrepet var for forventet og dårlig forberedt, noe som førte til at det til slutt slo feil. Slaget ved Chesapeake (1781) førte til at deler av den britiske flåten flyktet, ødela resten og omringet Charles Cornwallis i Yorktown i Virginia hvor han uten håp ventet på de lovede britiske forsterkningene. Cornwallis var fanget mellom amerikanske og franske styrker på land og den franske flåten til sjøs. Den franske alliansen var livsviktig i den avgjørende seieren til patriotene ved Yorktown 17. oktober 1781 som ikke kunne ha skjedd dersom det ikke var for den franske marinen under admiral François Joseph Paul de Grasse. Etter meningsløse trefninger, overgav Cornwallis seg formelt den 19. oktober 1781. De betydelige kampene var nå over og bare noen små trefninger gjenstod. Storbritannia, derimot, gjorde ikke formelt slutt på krigen før 1783.

Viktige sjøslag mellom Frankrike og britene var spredt over hele jordkloden. I de følgende slagene, konfronterte britene og franskmennene hverandre over herredømme i Antillene som Frankrike mistet til Storbritannia etter slaget ved Saintes i 1782. De kombinerte spanske og franske styrkene klarte å beseire britene og lyktes i å ta Menorca i februar 1782. I India allierte kongedømmet Mysore seg med franskmennene og klarte å overmanne britene. Franskmenne tok tilbake kontrollen over Saint-Pierre og Miquelon fra britene i 1783. Men den store beleiringen av Gibraltar var et mislykket forsøk fra franskmennene og spanjolene på å ta Gibraltar-halvøya fra britene.

På grunn av nærværet i avgjørende slag på amerikansk jord, hadde Frankrike en bedre posisjon for å forhandle i Paris.

Fred og konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Benjamin Franklin informerte aldri Frankrike om de hemmelige forhandlingene som startet direkte mellom London og Washington etter beleiringen av Yorktown. Storbritannia gav fra seg sitt styre over de tretten koloniene og gav dem alt land sør for Great Lakes og øst for Mississippi. Men siden Frankrike ikke var inkludert i de amerikansk-britiske fredsforhandlingene, ble alliansen mellom Frankrike og koloniene brutt. Dermed var innflytelsen til Frankrike og Spania i fremtidige forhandlinger begrenset.

Ratifisering av Parisavtalen, 1783. Den britiske delegasjonen nektet å posere for maleriet.

En begrenset seier ble erklært i september 1783 i Parisavtalen (1783). Frankrike fikk (eller tok tilbake) territorier i Amerika, Afrika og India. Tapene i Parisavtalen (1763) og Utrechttraktaten (1713) ble delvis gitt tilbake: Tobago, St. Lucia, Senegalelveområdet og Dunkerque, i tillegg til fiskerettigheter i Terra Nova. Spania fikk tilbake Florida og Menorca, men Gibraltar forble i britenes hender.

På grunn av den franske involveringer i krigen var fjern og preget av marinen, ble over en milliard livre brukt av den franske regjeringen til å støtte krigsforetaket. Finansene til den franske stat var i katastrofal tilstand og finansielle tilbakeslag kom på grunn av at Jacques Necker som i stedet for å heve skattene, brukte lån til å betale gjeld. Statssekretær Calonnes forsøkte å bedre underskuttet ved å be om skattlegging av adelsmennenes og de geistliges eiendommer, men ble avvist og sendt i eksil for sine idéer. Den franske labiliteten svekket videre reformene som var essentielle i reetableringen av stabile franske finanser. Handelen gikk også nedover i løpet av krigen, men fikk en oppsving i 1783.

Krigen var særlig viktig for prestisjen og æren til Frankrike som ble gjeninnsatt i rollen som den europeiske dommer. Men Frankrike klarte i å bli hovedhandelspartner med USA, til tross for de dyre militære utgiftene. Franske styrker måtte transporteres over store avstander som kostet rundt en milliard livre og som videre bidro til Frankrikes gjeld på litt mindre enn 3 milliarder 315 millioner.

Et annet resultat av den franske involveringen var den nylig skaffede æren i opplysningen som endelig var satt i bevegelse gjennom uavhengighetserklæringen i 1776, gjennom den amerikanske seieren i 1783 og akselerert av USAs grunnlov i 1787: Den liberale eliten var tilfreds. Men der var også noen alvorlige konsekvenser: De europeiske konservative hadde blitt nervøse, og adelen begynte å sette i verk tiltak for å sikre sine posisjoner. 22. mai 1781 stenget Ségurdekretet de militære postkontorene fra offiserer til vanlige personer og reserverte de gradene utelukkende for adelen. Middelklassens bevegelse hadde tatt til.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Engelsk litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bemis, Samuel Flagg. The Diplomacy of the American Revolution (1935).
  • Brown, John L. "Revolution and the Muse: the American War of Independence in Contemporary French Poetry." William and Mary Quarterly 1984 41(4): 592-614. Issn: 0043-5597 Fulltext in : Jstor
  • Frank W. Brecher. Securing American Independence: John Jay and the French Alliance. Praeger Publishers, 2003. Pp. xiv, 327 online
  • Chartrand, René, and Back, Francis. The French Army in the American War of Independence Osprey; 1991.
  • Corwin, Edward S. French Policy and the American Alliance of 1778 Archon Books; 1962.
  • Dull, Jonathan R. A Diplomatic History of the American Revolution; Yale U. Press, 1985.
  • Dull, Jonathan R. The French Navy and American Independence: A Study of Arms and Diplomacy 1774-1787 (1975)
  • Louis Gottschalk; Lafayette Comes to America 1935 online
  • Louis Gottschalk, Lafayette Joins the American Army (1937)
  • Hoffman, Ronald and Albert, Peter J., ed. Peace and the Peacemakers: The Treaty of 1783. U. Press of Virginia, 1986. 263 pp.
  • Hoffman, Ronald and Albert, Peter J., ed. Diplomacy and Revolution: The Franco-American Alliance of 1778. U. Press of Virginia, 1981. 200 pp.
  • Hudson, Ruth Strong. The Minister from France: Conrad-Alexandre Gérard, 1729-1790. Lutz, 1994. 279 pp.
  • James H. Hutson. John Adams and the Diplomacy of the American Revolution (1980)
  • Kaplan, Lawrence S. "The Diplomacy of the American Revolution: the Perspective from France." Reviews in American History 1976 4(3): 385-390. Issn: 0048-7511 Fulltext in Jstor; review of Dull (1975)
  • Kennett, Lee. The French Forces in America, 1780-1783.Greenwood, 1977. 188 pp.
  • Kramer, Lloyd. Lafayette in Two Worlds: Public Cultures and Personal Identities in an Age of Revolutions. (1996). 355 pp.
  • Lafayette, Marquis de. Lafayette in the Age of the American Revolution: Selected Letters and Papers, 1776-1790. Vol. 2: April 10, 1778-March 20, 1780. Cornell U. Press, 1979. 518 pp.
  • James Breck Perkins; France in the American Revolution 1911 online
  • Popofsky, Linda S. and Sheldon, Marianne B. "French and American Women in the Age of Democratic Revolution, 1770-1815: a Comparative Perspective." History of European Ideas1987 8(4-5): 597-609. Issn: 0191-6599
  • Pritchard, James. "French Strategy and the American Revolution: a Reappraisal." Naval War College Review 1994 47(4): 83-108. Issn: 0028-1484
  • Schaeper, Thomas J. France and America in the Revolutionary Era: The Life of Jacques-Donatien Leray de Chaumont, 1725-1803. Berghahn Books, 1995. 384 pp. He provided military supplies.
  • Harlow Giles Unger; Lafayette Wiley, 2002 online

Fransk litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Susan Mary Alsop, Les Américains à la Cour de Louis XVI, 1982. Traduction française : Jean-Claude Lattès (1983).
  • Mourre, Dictionnaire encyclopédique d'histoire, Paris, Éditions Bordas, 1987, en 8 vol.
  • Le petit Mourre : dictionnaire de l'histoire, Paris, Éditions Bordas, 1990.
  • Henri Haeau, Complot pour l'Amérique 1775-1779, Paris, Éditions Robert Laffont, 1990, ISBN 2-221-05364-8
  • J.-M. Bizière et J. Sole, Dictionnaire des Biographies, Paris, Éditions du Seuil, 1993.
  • Olivier Chaline, La France au XVIIIe siècle (1715–1787), Paris, Éditions Belin, 1996.
  • Joël Cornette, Absolutisme et Lumière 1652-1783, collection Carré Histoire, Paris, Éditions Hachette, 2000. ISBN 2-01-145422-0
  • Egret, Jean. Necker, Ministre de Louis XVI, 1776-1790; Honoré Champion; Paris, 1975.
  • André Zysberg, La Monarchie des Lumières (1775–1786), Paris, Éditions du Seuil, 2002.