Charles Cornwallis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Charles Cornwallis
First Marquis of Cornwallis.jpg
Født31. desember 1738
Grosvenor Square
Død5. oktober 1805 (66 år)
Ghazipur
Ektefelle Jemima Cornwallis, Countess Cornwallis
Far Charles Cornwallis, 1st Earl Cornwallis
Søsken James Cornwallis, 4. jarl av Cornwallis
Barn Charles Cornwallis, 2. marki av Cornwallis
Utdannet ved Eton College, Clare College
Beskjeftigelse Diplomat, official, offiser, politiker
Parti Whig
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Signatur
Charles Cornwalliss signatur

CharlesCornwallis.jpeg

Charles Cornwallis, første marki Cornwallis (født 31. desember 1738Grosvenor Square i London, død 5. oktober 1805 i Ghazipur i Uttar Pradesh i India) var en britisk kommandant og koloniguvernør. I USA huskes han mest som general i den amerikanske uavhengighetskrigen. Hans nederlag i 1781 for en samlet amerikansk–fransk styrke i beleiringen av Yorktown regnes vanligvis som slutten på krigen. Han etterfulgte sin far i 1762 som den sjette baron Cornwallis og den andre jarl Cornwallis og ble selv utnevnt til marki i 1792.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Cornwallis var eldste sønn av Charles Cornwallis, 5. Baron Cornwallis. Hans far ble i 1753 elevert til Earl Cornwallis. Moren var niese til den første britiske statsminister, Robert Walpole. Broren var admiral William Cornwallis, onkelen Frederick Cornwallis erkebiskop av Canterbury.

Cornwallis gikk på Eton College, og gikk i 1757 i inn i 1. Foot Guards.

Militær og politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Under syvårskrigen (1756-1763) tjenestegjorde han i Tyskland og steg i gradene til oberstløytnant. Som politiker i whigpartiet motsatte han seg blant annet beskatningen av de amerikanske kolonier.[trenger referanse] Han falt imidlertid aldri i unåde hos George III av Storbritannia, men ble tvert i mot i 1775 utnevnt til generalmajor.

I den amerikanske frihetskrig (1775-1783) forble han også lojal med kongen. I 1777 seiret han i slaget ved Brandywine og ble i 1778 generalløytnant. Han forsøkte nå å vinne britisk støtte i de sørligere deler av koloniene, erobret Charleston og seiret ved Camden (1780) og Guildford (1781), men han måtte ved Yorktown (19. oktober 1781) sammen med 8.000 mann gi seg i fangenskap til George Washington og franskmennene.[trenger referanse] Med ham falt Storbritannias sak i USA.[trenger referanse]

William Pitts innstendige ønske lot Cornwallis seg i 1786 utnevne til generalguvernør i Ostindia,[trenger referanse] der han med hell kjempet mot Tipu Sultan 1790-92 og tvang ham til å avstå en stor del av sitt område.

I 1793 returnerte han til Storbritannia, ble markgreve, i 1795 medlem av kabinettet og 1798 utnevnt til visekonge i Irland, der han undertrykte opprør og slo tilbake franskmennenes landstigningskorps under Humbert.[trenger referanse]

Han medvirket deretter i unionen mellom Storbritannia og Irland i 1800, men la ned sine embeter i Irland i 1801 da kongen nektet å samtykke til en forbedring av katolikkenes stilling på øya. I årene 1801-1802 var Cornwallis britisk fullmektig ved fredsforhandlingene i Amiens, og 1805 ble han for andre gang generalguvernør i Ostindia, men døde der allerede i oktober samme år.

Av hans Correspondence utkom andre opplag i 1859.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]