Slaget ved Kettle Creek

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget ved Kettle Creek
Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen
Dato 14. februar 1779
Sted Nær Washington i Georgia
Little River
Resultat
Patriotisk seier
Parter
USAs flagg Patrioter Grand Union Flag.svg Lojalister
Kommandanter
USAs flagg Andrew Pickens,
USAs flagg John Dooly,
USAs flagg Elijah Clarke
Grand Union Flag.svg James Boyd
Grand Union Flag.svg Major Spurgen
Grand Union Flag.svg John Moore
Styrker
340 600
Tap
7 døde
15 sårede
20 døde
150 tatt til fange
Den amerikanske uavhengighetskrigen
BostonCanadaNew York og New JerseySaratogaPhiladelphiaVestfrontenSullivan-ekspedisjonenSørfrontenMarine
Sørfronten
WilliamsburgGreat BridgeMoore's Creek BridgeRisbåteneAlligator Bridge - BeaufortKettle CreekBriar CreekStono FerrySavannahCharlestonWaxhaw - CamdenKings MountainCowpensGuilford Court HouseHobkirk's HillEutaw SpringsYorktown

Slaget ved Kettle Creek er et av de viktigste slagene i den amerikanske uavhengighetskrigen som ble utkjempet i Georgia. Slaget ble utkjempet 14. februar 1779 i Wilkes County rundt 13 km fra dagens Washington i Georgia. Seieren til de amerikanske opprørerne gjorde i realiteten slutt på bevegelsen til de som fremdeles var lojale til Storbritannia.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

En britisk ekspedisjonsstyrke under generalmajor Henry Clinton tok byen Savannah, Georgia, noe som markerte starten på en endring i britenes strategi under uavhengighetskrigen. Fra nå av skjedde de store slagene sør for Potomac River.

Den britiske motivasjonen for å flyttet krigen sørover var troen på at en stor del av befolkningen i området var lojalister eller torier. En av mennene som ble sendt for å rekruttere til en lojalisthær, var James Boyd fra Raeburn Creek, South Carolina. Boyd ankom Savannah med de første britiske invasjonsstyrkene som oberst for å rekruttere lojalister i kolonien Georgia.

Boyd klarte å rekruttere rundt 350 lojalister i Augusta, Georgia, og marsjerte så mot Savannah. En gang i løpet av marsjen sluttet 250 lojalister fra North Carolina under oberst John Moore seg til Boyds menn. James Boyd tok kommandoen over hele lojaliststyrken med major Spurgen som nestkommanderende.

Det lojalistene ikke visste, var at en patriotisk styrke på 340 militsmenn fra Georgia og South Carolina ventet, ledet av oberstene Andrew Pickens fra South Carolina, John Dooly og oberstløytnant Elijah Clarke fra Georgia.

Slaget[rediger | rediger kilde]

14. februar 1779 lå lojalistene i leir nær Kettle Creek i Georgia. Boyd sendte rundt 150 menn for å samle mat mens resten av hans styrke lå i leiren på en høyde. Høyden var en brukbar forsvarsposisjon med myrer på begge sider. Patriotenes plan var enkel nok. Pickens skulle lede et angrep direkte opp mot høyden mens Dooly og Clarke skulle lede separate, men samtidige angrep på høyre og venstre flanke.

Patriotenes kommandanter håpet å kunne gjennomføre et overaskelsesangrep, men Pickens fremrykning overraasket elementer fra lojalistene. Begge side åpnet ild og overaskelseselementet var borte. Pickens måtte nå angripe og fortsatte å rykke fremover. Boyd samlet sine menn og inntok stillinger bak steiner og falne trær. Fra disse stillingene klarte Boyds menn å forsinke patriotenes angrep. Doolys og Clarkes menn slet i myrene og var forsinket i å nå sine angrepsstillinger.

Slaget raste i rundt tre timer. Oberst Boyds lojalister trakk seg bakover mot sin leir da en avdeling av militsmenn fra Georgia traff dem. Det ble åpnet ild, Boyd falt dødelig såret og major Spurgen overtok kommandoen over lojalistene. Spurgen klarte å få 450 menn over Kettle Creek og førte dem bort fra slagmarken.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Lojalistenes tap var på mellom 19 og 70 døde, inkludert oberst Boyd, mens mellom 22 og 70 ble tatt til fange. Patriotene mistet mellom 7 og 9 menn, mens mellom 14 og 23 ble såret. Resultatet av slaget ved Kettle Creek, var at lojalistbevegelsen i Georgia stort sett var over.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Cobb, Hubbard: American Battlefields, New York: Simon & Schuster Macmillian Company, 1995.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]