Enevelde
Enevelde, eller det absolutte monarki, er en politisk doktrine der ubegrenset, sentralisert makt og absolutt suverenitet er gitt til en monark. Monarkens makt er altså ikke begrenset av noen annen makt, slik filosofen John Locke skulle komme til å gå inn for. Ludvig den 14., som styrte Frankrike fra slutten av 1600-tallet til begynnelsen av 1700-tallet uttrykte det slik: «L'état, c'est moi» («Staten, det er meg»).
Den første eneveldige konge i den vestlige statstradisjon, i juridisk forstand, var kong Frederik III av Danmark og Norge, som innførte eneveldet ved statskupp i 1660; forfatningsendringen ble deretter bekreftet gjennom Enevoldsarveregjeringsakten fra 1661 og i 1665 ytterligere formalisert og presisert i Kongeloven som er uten sidestykke i å gi Kongen ubegrenset makt. Selv under eneveldet, også i Danmark-Norge, var monarken nødt til i en viss grad å samarbeide med ulike grupper i samfunnet.
Bakgrunn og navn
[rediger | rediger kilde]Selve begrepet enevelde ble skapt under den franske revolusjon.[1] Bakgrunnen for utviklingen av tanken om et enevelde var middelalderens maktstruktur, hvor føydalismen var den rådende styreformen, og kongene fortsatt i den juridisk realiteten på relativt likefot med adelen. Kun biskopen av Roma, Paven, var suveren. Med dannelsen av en sentralisert administrasjon og en stående hær, økte monarkens makt i forhold til adelen. Samtidig var byråkratiet lite og stort sett begrenset til hoffet, kongen var nødt til å styre gjennom de privilegerte stendene, adelen og kirken.[2]
Selv under eneveldet og standssamfunnet var kongen avhengig av et samarbeide med adelen, det gjaldt også for det mest typiske eksemplet på enevelde i Europa, kongeriket Danmark-Norge.[3] Det eneste europeiske riket på denne tiden hvor monarken kan beskrives som absolutt eneveldig var Det russiske keiserdømmet.[4]
Guddommelige rettigheter
[rediger | rediger kilde]Tidlige absolutister bygde kongens rett på å styre på guddommelig rett. Dette var tanken om eneveldet av Guds nåde. Blant disse var Jean Bodin. Tanken var at monarken kun sto til ansvar overfor Gud.
Thomas Hobbes
[rediger | rediger kilde]Hobbes hadde et mer verdslig utgangspunkt for sin teori om eneveldet. Han presenterte sine tanker i sitt politisk-filosofiske hovedverk, Leviathan. Her rettferdiggjør han staten generelt og eneveldet spesielt med utgangspunkt i overveielser omkring den såkalte naturtilstanden, det vil si den tilstanden man ville få «uten» noen overordnet myndighet. Mer presist rettferdiggjør han eksistensen av en slik myndighet ved forestillingen om en «frivillig» underordning, gjennom en samfunnskontrakt, med sikte på bedre å ivareta grunnleggende interesser, verdier og plikter.
Hobbes er ikke alene om en slik kontraktteori, men i motsetning til for eksempel John Locke, som ønsker maktdeling, går Hobbes altså inn for et enevelde. Troen på eneveldets fortrinn må imidlertid ikke blandes sammen med hans statsabsolutisme; læren om statens ubegrensede makt knyttes ikke til noen bestemt styreform, den gjelder for demokratiet og aristokratiet like mye som for monarkiet.
Det opplyste enevelde
[rediger | rediger kilde]I opplysningstida oppsto tanken om det opplyste enevelde. Blant franske filosofer ble det argumentert for at bare en opplyst monark kunne gjennomføre progressive reformer for å begrense adelen og et reaksjonært presteskap.[5]
Frem mot, og etter den franske og den amerikanske revolusjon vant gradvis tanken om folkesuverenitet fram på bekostning av eneveldet.[6][trenger referanse]
Eneveldet i Danmark-Norge
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Enevoldsarveregjeringsakten
Eneveldet i Danmark-Norge ble innført under Frederik III i 1660 etter en serie politiske uroligheter i Danmark. Kongen tvang da det danske riksrådet til å gi opp sin rett til å velge konge. Fra kongenes side hadde det lenge vært argumentert med at Norge var deres arverike, og at det danske riksrådet ikke hadde rett til å velge konge for Norges del. Det var imidlertid mange i det danske riksrådet som nektet for dette og tok frem Christian III av Danmark og Norge håndfestning fra 1536 der Norge ble omtalt som en del av det danske riket, men det var ikke uvanlig at dansk-norske konger ikke fulgte sine håndfestninger, og denne håndfestningen var ingen unntak. En av kongens argument for at Norge var hans personlige arvekongedømme var Bergenstraktaten fra 1450.
1660 falt det danske stendermøtet til fote og overlot til kongen å skape en ny konstitusjon. Kongen valgte eneveldet i en erklæring av 10. januar 1661, som de ledende menn Danmark måtte undertegne. Den 7. august 1661 underskrev representantene for de norske stendene en tilsvarende erklæring. Eneveldet besto for Norges vedkommende inntil 17. mai 1814.
I Danmark besto eneveldet inntil det opphørte ved en fredelig revolusjon i 1848 etter Christian VIIIs død.
Referanser
[rediger | rediger kilde]Kilder
[rediger | rediger kilde]- Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
- Allan Tønnesen (redaktør): Magtens besegling. Enevoldsarveregeringsakterne af 1661 og 1662 underskrevet og beseglet af stænderne i Danmark, Norge, Island og Færøerne, utgitt av Heraldisk Selskap på Syddansk Universitetsforlag, Odense 2013, 583 s., ISBN 9788776746612, med segl fra 2.297 personer, bl.a. fra Norge 87 geistlige og 406 bønder.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (no) «Enevelde» i Store norske leksikon
- «Innføringen av eneveldet», artikkel hos Norgeshistorie.no
- «Eneveldet av 1660-1661», artikkel hos Norgeshistorie.no
- «Kongedyrkelsen under eneveldet 1660-1814», artikkel hos Norgeshistorie.no