Den kontinentale kongress

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
John Trumbulls maleri Declaration of Independence viser en fase i arbeidet med å utforme erklæringen.

Den kontinentale kongress er navnet på tre etterfølgende representantsforsamlinger til de tretten koloniene i Britisk Nord-Amerika i det 18. århundre. Den første kontinentale kongressen møttes fra 5. september til 26. oktober 1774. Den andre kontinentale kongress møttes fra 10. mai 1775 til ratifiseringen av konføderasjonsartiklene den 1. mars 1781. Konføderasjonskongressen eller Forente Staters kongressforsamling var aktiv fra 1. mars 1781 til regjeringen ble operativ under grunnloven den 4. mars 1789. Medlemskapene i den andre kontinentalkongressen ble automatisk overført til konføderasjonskongressen.

Den ble opprinnelig dannet som en koordinert amerikansk respons til Intolerable Acts, men ble raskt den styrende forsamlingen for en militærallianse ettersom konflikten med den britiske regjeringen eskalerte til den amerikanske uavhengighetskrigen. Da krigen sluttet, tjente kongressen som fungerende regjering for USA.

Den første kontinentale kongress[rediger | rediger kilde]

Den første kontinentale kongress var en forsamling av 56 representanter utnevnt av de lovgivende forsamlingene i tolv nordamerikanske britiske kolonier i 1774.

Kongressen ble i likhet med Stamp Act Congress som ble dannet av koloniene i respons til den upopulære Stamp Act, dannet hovedsakelig i respons til den såkalte Intolerable Acts. Kongressen ble planlagt gjennom de permanente korrespondenskomitéene som sørget for kommunikasjon mellom de lokale styresmaktene ettersom deres motstand mot britene vokste. De valgte å møtes i Philadelphia i Carpenters Hall som både lå sentralt og var i en av de ledende byene i koloniene.

Kongressen var samlet fra 5. september til 26. oktober 1774. Frem til 21. oktober ledet Peyton Randolph forhandlingene, mens Henry Middleton overtok presidentskapet de siste få dagene.

Kongressen oppnådde primært to ting. For det første laget kongressen et utkast til assosiasjonsartiklene den 20. oktober. Artiklene var en avtale blant koloniene om å boikotte britiske handelsvarer og å slutte å eksportere til Storbritannia dersom «Intolerable Acts» ikke ble forkastet. Boikotten ble gjennomført, men dens potensial til å endre britisk kolonipolitikk ble avskåret av utbruddet av åpen krigføring i 1775.

For det andre ble det avtalt at en ny kongress skulle samles den 10. mai 1775. I tillegg til koloniene som hadde sendt delegater til den første kongressen, ble det sendt invitasjoner til Quebec, Saint John's Island, Nova Scotia, Georgia, East Florida og West Florida. Bare Georgia sendte til slutt delegater.

Kolonier og delegater[rediger | rediger kilde]

Provinsen New Hampshire
Massachusetts Bay-kolonien
Rhode Island og Providence plantasjene
Connecticut-kolonien
New York
Provinsen New Jersey
Provinsen Pennsylvania
New Castle, Kent og Sussex, Delaware
Maryland
Kolonien Virginia
North Carolina
South Carolina

Den andre kontinentale kongress[rediger | rediger kilde]

Innen den andre kontinentale kongressen ble samlet, hadde den amerikanske uavhengighetskrigen allerede startet med slagene ved Lexington og Concord den 19. april 1775. Dermed fant kongressen seg i den utakknemlige posisjonen av å være organet som tok beslutninger over en militærallianse i krig med en langt mektigere fiende.

Den kontinentale armé ble opprettet den 14. juni 1775 for å gjøre motstand mot britene, og general George Washington ble utnvnt til øverstkommanderende dagen etter. 8. juli overrakte de Olive Branch Petition til kronen som et forsøkt på gjenforening. Kong Georg III nektet å ta i mot brevet. Silas Deane ble sendt til Frankrike som kongressens ambassadør. Amerikanske havner ble gjenåpnet i tross mot Navigation Acts. Viktigst av alt erklærte de seg uavhengige i juli 1776. Uavhengigheten ble vedtatt den 2. juli, og USAs uavhengighetserklæring ble adoptert 4. juli og signert 2. august.

Kongressen ble tvunget til å flykte fra Philadelphia på slutten av september 1777 da britiske styrker okkuperte den foreløpige hovedstaden i USA. Kongressen ble rett og slett flyttet til York i Pennsylvania og fortsatte sitt arbeid der.

17. november 1777 vedtok kongressen Konføderasjonsartiklene som forente koloniene i en formell allianse på samme måte som det athenske sjøforbundet, FN eller NATO. Kongressen oppfordret sterkt de individuelle statene til å vedta artiklene så raskt som mulig. Men det tok tre og et halvt år før alle hadde ratifisert artiklene. I mellomtiden forsøkte kongressen å lede det nye landet gjennom en krig med svært lite penger og lite reell makt. Til slutt ble artiklene ratifisert 1. mars 1781. Den andre kontinentale kongressen ble oppløst og samlet seg dagen etter som konføderasjonskongressen. Denne forsamlingen ledet landet gjennom avslutningen av krigen.

Tidspunkt og steder kongressen var samlet[rediger | rediger kilde]

Konføderasjonskongressen[rediger | rediger kilde]

Syv måneder etter at konføderasjonskongressen hadde startet sitt arbeid, 19. oktober 1781, seiret USA i beleiringen av Yorktown som gjorde slutt på de militære operasjonene i koloniene, selv om kamper fortsatte i Ohio Valley og i de britiske koloniene rundt om i verden.

To år senere ble Parisavtalen signert som gjorde slutt på krigen og gav britisk anerkjennelse av USA. Med svært lite makt og uten en ekstern krigstrussel fra britene, ble det vanskeligere å få nok delegater til å møtes til å danne en beslutningsdyktig forsamling. Men selv i dens dysfunksjonelle form, klarte kongressen å vedta viktige avtaler som 'Northwest Ordinance.

Der var så mange problemer at kongressen kalte inn til en konvensjon i 1787 for å anbefale endringer i konføderasjonsartiklene. Denne konvensjonen vedtok i stedet en grunnlov som skulle erstatte artiklene. Kongressen sendte grunnloven til statene, og den ble ratifisert av nok stater til å tre i kraft i september 1788. Kongressen bestemte 12. september 1788 å velge valgmenn 7. januar 1789 og valgmennene skulle samles for å velge USAs president 4. februar 1789. Grunnloven skulle så tre i kraft 4. mars.

Konføderasjonskongressen fortsatte å drive sitt arbeid i en måned etter dette. 10. oktober 1788 samlet kongressen seg for siste gang.

Tider og steder konføderasjonskongressen var samlet[rediger | rediger kilde]

Første konføderasjonskongress
Andre konføderasjonskongress
Tredje konføderasjonskongress
Fjerde konføderasjonskongress
Femte konføderasjonskongress
Sjette konføderasjonskongress
Sjuende konføderasjonskongress
Åttende konføderasjonskongress
Niende konføderasjonskongress
Tiende konføderasjonskongress

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Burnet, Edmund C, The Continental Congress, Greenwood Publishing, 1975, ISBN 0-8371-8386-3.
  • Henderson, H. James, Party Politics in the Continental Congress, 2002, Rowman & Littlefield, ISBN 0-8191-6525-5.
  • Montross, Lynn, The Reluctant Rebels; the Story of the Continental Congress, 1774–1789, 1970, Barnes & Noble, ISBN 0-389-03973-X.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]