Dronning Annes krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Franske kolonifelttog
Brasil (1557–60) – Florida (1562–65) – Brasil (1612–15) – Marokko (1629) – Nord-Amerika (1641–1701) – Texas (1685–89) – Siam (1688) – Nord-Amerika (1689–97) – Nord-Amerika (1702–13) – Mississippi (1721–52) – Nord-Amerika (1721–1725) – Burma (1729–56) – Nord-Amerika (1744–48) – India (1746–48) – India (1749–54) – Nord-Amerika (1754–60) – Øst-Asia (1757–63) – Vietnam (1777–1820) – Nord-Amerika (1778–83) – Nord-Amerika og Asia (1778–83) – Haiti (1791–1804) – Santo Domingo (1796–1809) – Egypt-Syria (1798–1801) – Karibia (1804–10) – Indiskehav (1809–11) – Java (1811) – Hellas (1828–33) – Algerie (1830–47) – Mexico (1838–39) – Marokko (1844) – Filippinene (1844–45) – Argentina (1845) – Vietnam (1847) – Senegal (1854) – Cochinchina (1858–62) – Kina (1860) – Syria (1860–61) – Mexico (1861–67) – Japan (1863–64) – Korea (1866) – Nord-Vietnam (1873–74) – Tunisia (1881) – Madagaskar (1883) – Elfenbenskysten (1883–98) – Tonkin (1883–86) – Kina (1884–85) – Nord-Vietnam (1886–96) – Dahomey (1890) – Dahomey (1892–94) – Siam (1893) – Madagaskar (1895) – Tsjad (1898) – Sudan (1898) – Kina (1901) – Sudan (1909–11) – Marokko (1911) – Syria (1919–21) – Kilikia (1920–21) – Marokko (1920–26) – Vest-Afrika (1940) – Indokina (1940–41) – Syria-Libanon (1941) – Madagaskar (1942) – Nord-Afrika (1943) – Indokina (1945) – Sør-Vietnam (1945–46) – Indokina (1946–54) – Tunisia (1952–56) – Algerie (1954–62) – Kamerun (1955-1962) – Egypt (1956) – Marokko (1957–58) – Tunisia (1961)

Dronning Annes krig varte fra 1702 til 1713, og var den andre av en serie på fire kriger utkjempet mellom Frankrike og England til 1707 Kongeriket Storbritannia etter 1707 i Nord-Amerika for kontroll over kontinentet.

Tidlig i krigen, i 1702, erobret og brente engelskmennene det spanske St. Augustine i Florida. De klarte imidlertid ikke å erobre hovedfortet i byen, noe som resulterte i at felttoget ble sett på som mislykket fra engelskmennene. Spanjolene holdt St. Augustine og Pensacola i over 100 år etter krigen, men deres misjonssystem i Florida ble ødelagt. Engelsk militærhjelp til kolonistene som slåss mot franskmennene, var stort sett ineffektiv i områdene rundt Charleston i Syd-Carolina og New York-New England fronten mot franskekontrollerte kanadiske områder. Franske styrker og deres innfødte allierte angrep New England fra Canada, og de lyktes i å ødelegge Deerfield i Massachusetts i 1704. Tilbake i Florida ble apalacheene desimert i det som senere ble kjent som apalachee-massakren i 1704. De overlevende indianere ble flyttet til Savannah-elven som en slags livegne. De skulle senere delta i Yamaseekrigen i 1715.

I 1707 var det to separate forsøk på beleiring av Pensacola av engelsk-støttede Creek-indianere.

Etter at den franske havnebyen Port-Royal i Nova Scotia ble erobret av Francis Nelson i 1710, ble Acadia den britiske provinsen i Nova Scotia. I 1712 ble en våpenhvile erklært, og Kongeriket Storbritannia fikk Newfoundland, Hudson Bay-regionen og den karibiske øya St. Kitts. Freden varte helt til Kong Georgs krig i 1744.

Den britiske erobringen av Acadia skulle tilslutt føre til alvorlige konsekvenser for de franske innbyggerne. I 1755, under den franske og indianske krig, ble mange forvist fra kolonien. Noen av de forviste endte i Louisiana.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I 1701, etter at kong Karl II av Spania døde i 1700, brøt det ut krig over hvem som skulle overta den spanske trone. Selv om krigen først var avgrenset til noen få stormakter i Europa, ble den han i mai 1702 utvidet da England erklærte krig mot Spania og Frankrike.[1] Fiendskapet i Nord-Amerika ble ytterligere tilskyndet av mindre konflikter som allerede eksisterte i grenseområdene mellom disse makters kolonier. Denne disharmonien var mest merkbar langs de engelske kolonienes nordlige og sørvestlige grenser, som da strakk seg fra provinsen Carolina i sør til provinsen Massachusetts Bay i nord, med kolonibosettinger eller handelsstasjoner på Newfoundland og ved Hudsonbukten.[2]

Den totale befolkning i de engelske kolonier på denne tid er estimert til 250 000, med Virginia og Ny England som de dominerende.[3] De fleste bodde langs kysten, med mindre bosettinger i innlandet, så langt inn som til Appalachene.[4] De fleste europeiske kolonistere kjente lite til det indre av kontinentet vest for Appalachene og sør for De store sjøene. Dette området var dominert av indianere, selv om franske og engelske handelsmenn gikk inn i området. Spanske misjonærer i La Florida hadde opprettet et misjonsnettverk, og omvendte mange av de lokale stammene til kristendom.[5] Den spanske befolkning var relativt liten (omkring 1500), og den indianske de styrte er estimert til å ha vært 20 000.[6] Franske utforskere hadde funnet munningen av Mississippielven, der de i nærheten opprettet en liten bosetning i 1699 ved Fort Maurepas (nær dagens Biloxi).[7] Fra der begynte de å opprette handelsruter inn i innlandet, og opprettet vennskapelige forhold med choctawene, en stor stamme som blant annet hadde de britisk-allierte chickasawfolkene som naturlige fiender.[8] Alle desse populasjonene vart til en viss grad rammet av eurasiatiske infeksjonssykdommer som kopper introdusert av tidlige oppdagere og handelsfolk.[9]

Dronning Anne blir opptatt av konflikten under sin regjeringstid.

Da franskmennene dukket opp i sør, truet dette de eksisterende handelsveier som kolonistene i Carolina hadde opprettet i innlandet, og de spanske territorialkrav, noe som skapte spenninger mellom de tre makter. Frankrike og Spania som var allierte i denne krigen, hadde vært på motsatte sider i den nylig avsluttede niårskrigen.[10] Territorialkrav mellom Carolina og Florida sør for Savannah-elven ble styrket av de religiøse skiller mellom det katolske Spania og det protestantiske England langs kysten.[11]

I nord hadde konflikten en sterk økonomisk side i tillegg til territorialkravene. På Newfoundland lå den britiske koloni St. John's, og den franske kolonien Plaisance. Begge sider hadde i tillegg noen mindre permanente bosettinger. Øya ble også besøkt av fiskere fra Europa til tider av året.[12] Disse kolonistene, som var færre enn 2 000 engelskmenn og 1 000 franskmenn (i tillegg til fiskerne), kjempet mot hverandre om fiskefeltene på Grand Banks, som også ble benyttet av fiskere fra Acadia (som da omfattet hele dagens Nova Scotia og New Brunswick) og Massachusetts.[13][14] Grenseområdet mellom Ny-Frankrike og Massachusetts (som da omfattet provinsen Maine) var også utrygg. Det var en fransk bosetting i Penobscot Bay nær stedet der Castine i Maine ligger i dag, som alt hadde vært i konflikt under niårskrigen, og området mellom elvene Penobscot og Kennebec hadde vært omkjempet i den krigen.[15] Grenseområdene mellom Saint Lawrence-elven og kystbosettingene i Massachusetts og New York ble fortsatt dominert av innfødte (hovedsakelig abenaki og irokesere), og korridoren HudsonelvaChamplainsjøen hadde også vært benyttet for ekspedisjonsoverfall i begge retninger i tidligere konflikter. Selv om den indianske trusselen hadde avtatt noe etter at folkemengden deres ble redusert av sykdommer og den siste krigen, var de fortsatt sett på som en trussel for fjerntliggende bosettinger.[16]

Områdene omkring Hudsonbukten (som engelskmennene kalte Prince Rupert's Land) var ikke viktige nok til at de ble omkjempet i denne krigen. Selv om de hadde vært åsted for mye strid mellom franske og engelske selskaper fra 1680-årene av, gav Ryswick-traktaten fra 1697 Frankrike kontroll over alle utenom, én utpost ved bukten. Den eneste bemerkelsesverdige hendelse et fransk angrep på den utposten, Fort Albany, i 1709.[17][18] Hudson's Bay Company var misfornøyd med at Ryswick ikke hadde gitt dem områdene tilbake, og klarte med politisk påtrykk å få tilbake sine områder i forhandlingene som avsluttet denne krigen.[19]

Teknologi og organisasjon[rediger | rediger kilde]

Den militære teknologi i Nord-Amerika var ikke kommet like langt som i Europa. Bare noen få bosetninger hadde festningsverk i stein (som St. Augustine, Boston, Quebec og St. John's) da krigen startet, skjønt festningsverkene til Port Royal ble ferdige tidlig i krigen.[20] Noen landsbyer nær grensene ble vernet av trepalisader, men mange hadde lite mer enn forsterkede trehus med skyteskår som forsvarerne kunne skyte gjennom, og overhengende andreetasjer hvorfra de kunne skyte ned på angripere som prøvde å trenge inn.[21] Europeerne var som regel utstyrte med glattløpede musketter som hadde en maksimal rekkevidde på ca 100 meter, men som var unøyaktige over halvparten av den avstanden. Noen kolonister hadde spyd, mens indianerkrigerne enten fikk forsyninger av europeerne eller brukte mer primitive våpen som tomahawker og pil og bue. Noen få kolonister hadde trening i å bruke kanoner og andre typer artilleri. Disse var de eneste effektive våpnene mot større forsvarsverk i stein eller tre.[22]

Engelske kolonister var generelt organiserte i militskompanier, og deres kolonier hadde ingen stående styrker[22] utenom noen fåtall soldater i enkelte bosettinger i Newfoundland.[23] De franske kolonistene var også organiserte i militser, men de hadde også en stående styrke kalt troupes de la marine. Denne styrken bestod av noen erfarne offiserer, og ble bemannet av rekrutter sendt over fra Frankrike. De utgjorde mellom 500 og 1200 mann, og var spredt over områdene i Ny-Frankrike med konsentrasjoner i større bosetninger.[24] Spansk Florida var forsvart av noen få hundre stampersonell. Den spanske politikk gikk ut på å pasifisere indianerne i områdene og ikke gi dem våpen. Denne politikken fikk katastrofale følger: før krigen var det estimert kring 8 000 indianere i Florida, men dette ble redusert til 200 etter engelske raid tidlig i krigen.[25]

Krigsforløpet[rediger | rediger kilde]

Florida og Carolina[rediger | rediger kilde]

Viktige franske og engelske kolonister forstod på starten av 1700-tallet at kontroll over Mississippielven kunne bety meget for den framtidige utvikling og handel, og utviklet hver for seg visjonære planer for å hindre hverandres aktiviteter. Den fransk-kanadiske oppdager Pierre Le Moyne d'Iberville hadde etter den siste krigen utviklet et «Project sur la Caroline», som gikk ut på å etablere forhold med de innfødte i Mississippis nedlagsfelt og så påvirke dem til å presse engelskmennene bort fra kontinentet, eller i det minste avgrense den til kystområdene. I sine bestrebelser på å lykkes med denne store strategien, oppdaget han munningen av Mississippi på nytt (som først var funnet av La Salle i 1670), og opprettet Fort Maurepas i 1699. Fra denne base og Fort Louis de la Mobile (grunnlagt i 1702),[26] begynte han å opprette forhold med de lokale choctaw, chickasaw, natchez og andre stammer.[27]

Pierre Le Moyne d'Iberville var viktig i de franske forsøk på å kontrollere Mississippielven og handelen i sør.

Engelske handelsmenn og oppdagere fra Carolina hadde, siden det ble grunnlagt i 1670, allerede opprettet et omfattende handelsnettverk i den sørøstlige del av kontinentet som strakk seg hele veien til Mississippi.[28] Lederne, som hadde lite respekt for spanjolene i Florida, forstod trusselen som franskmennene som var kommet til kysten utgjorde. Både Joseph Blake, guvernøren i Carolina frem til han døde i 1700, og James Moore, som overtok etter Blake i 1702, la fram visjoner om å utvide sørover og vestover på bekostning av franske og spanske interesser.[29]

I januar 1702, før krigen brøt ut i Europa, hadde d'Iberville møtt spanjolene og anbefalt at indianerne i Appalachene måtte utrustes med våpen og sendes mot engelskmennene og deres allierte. Spanjolene organiserte en ekspedisjon under Francisco Romo de Uriza som forlot Pensacola i august for handelssentra i innlandet i Carolina. Engelskmennene, som hadde fått varsel om ekspedisjonen i forkant, organiserte et forsvar øverst ved Flint-elven og utslettet den spanske styrken, og opp mot 500 indianere på den spanske siden ble drept eller fanget.[30]

Da formelle varsel om fiendskapen hadde nådd frem, organiserte guvernør Moore og anførte en styrke mot Spansk Florida.[31] I 1702 omringet de St. Augustine og 500 engelske soldater og militssoldater sammen med 300 indianere erobret og brente ned byen St. Augustine.[32] Engelskmennene klarte ikke å ta hovedfestningen, og trakk seg tilbake da en spansk flåte kom fra Havana.[31] I 1706 slo Carolina tilbake et angrep på Charles Town av en samlet spansk og fransk amfibiestyrke sendt fra Havana.[33]

Apalachee- og timucuafolk fra Spanish Florida ble mer eller mindre utslettet i Moores ekspedisjoner som ble kjent som Apalachee-massakren i 1704.[34] Mange av de overlevende ble flyttet til Savannahelven, der de ble innesperret i reservat.[35] Raidene bestod av store innfødte styrker, av og til med noen fåtall hvite menn, og fortsatte de neste årene,[36] inkludert store ekspedisjoner rettet mot Pensacola i 1707 og Mobile i 1709.[37][38] Muscogee- (creek), yamasee- og chickasawfolk, utrustet og ledet av engelskmenn, dominerte disse konfliktene på kostnad av choctawer, timucuaer og apalacheer. Sistnevnte var noe mer fredelige enn creek- og chickasawfolk.[35]

Ny-England og Acadia[rediger | rediger kilde]

Denne ryttarstatuen i Walpole i Massachusetts viser Løytnant Lewis, en offiser i Dronning Anne-krigen.

I 1703 ledet Alexandre Leneuf de La Vallière de Beaubassin, som kommanderte noeb få franske kanadiere og 500 indianare, et angrep mot Ny-England fra Wells til Falmouth (dagens Portland i Maine).[39] De drepte eller tok til fange mer enn 160 nybyggere. I februar 1704 ledet Jean-Baptiste Hertel de Rouville 250 abenaki- og caughnawagafolk og 50 franske kanadiere i raidet på Deerfield i provinsen Massachusetts Bay, og ødela bosettingen, og drepte eller tok til fange mange kolonister. Mer enn 100 fanger ble tatt på reise over flere hundre kilometer nord til Caughnawaga misjonslandsby nær Montreal, der de fleste barn som overlevde ble adopterte av mohawk-folket. Flere voksne ble senere rettet eller sluppet fri i bytte mot andre fanger.[40]

Ute av stand til å effektivt stå imot desse raidene, tok kolonistene i Ny-England hevn med å sette i gang tokt mot Acadia. Ledet av den kjente indianeren Benjamin Church, plyndret ekspedisjonen Grand Pre, Chignecto og andre bosetninger.[40] Selv om franske skildringer hevder at Church prøvde å angripe hovedstaden i Acadia, Port Royal, skildrer Church et krigsråd som stemte imot å gå til angrep på hovedstaden.[41]

Raidene fortsatte nord i Massachusetts i 1705 og de engelske kolonistene klarte ikke å oppstille noe effektivt forsvar. Raidene skjedde for raskt til at forsvarsstyrkene klarte å organisere seg, og hevntokt fant stort sett sine indianerleirer og bosettinger tomme. Det var en periode med færre raid mens franske og engelske ledere forhandlet—med bare avgrenset suksess—om bytte av fanger.[42]Indianernea plyndringsangrep, av og til med fransk deltakelse fortsatte til slutten av krigen.[43]

I mai 1707 organiserte guvernøren i Massachusetts, Joseph Dudley, et tokt for å innta Port Royal. Ledet av John March klarte ikke 1600 mann å ta festningen med en beleiring; et nytt tokt i august ble også slått tilbake.[44] Som svar utviklet franskmennene en ambisiøs plan om å raide de fleste bosetningene i New Hampshire langs Piscataqua-elven. De fikk derimot ikke den støtte trengte fra indianerne, og Massachusetts-byen Haverhill ble raidet i stedet.[45] I 1709 rapporterte Philippe de Rigaud Vaudreuil, guvernør i Ny-Frankrike, at to tredjedeler av slettene nord for Boston var uten vakthold på grunn av franske og indianske raid. Franskmennene og indianerne kom tilbake uten fanger fordi kolonistene i Ny-England hadde holdt seg inne i fortene sine og ikke komme ut.[46]

I september 1710 klarte 3600 briter og kolonistyrker ledet av Francis Nicholson omsider å erobre Port Royal etter en beleiring som varte en uke. Dette tok offisielt slutt på den franske kontroll over halvøydelen av Acadia (dagens Nova Scotia),[47] selv om motstanden fortsatte frem til slutten av krigen.[48]

Tokt mot Quebec[rediger | rediger kilde]

Franskmennene i det sentrale området av Ny-Frankrike, Canada, motstod angrep fra provinsen New York. Dei var motvillige til å hisse opp irokeserne, som de fryktet mer enn britene, og de hadde sluttet fred med dem i 1701. Handelsmenn fra New York var imot å angripe Ny-Frankrike, fordi det ville forstyrre den lukrative pelshandelen med indianerne, og mye av dette kom via Ny-Frankrike.[49] Trass i forsøk fra Peter Schuyler, Albany-kommissæren til indianerne i området på å få dem med i krigen, klarte irokeserne å holde seg nøytrale gjennom krigen.[50]

Detalj frå eit kart frå 1733 med Walker-ekspedisjonen markert i rødt.

Francis Nicholson og Samuel Vetch fikk noe økonomisk og logistisk støtte fra dronningen og organiserte et ambisiøst angrep mot Ny-Frankrike i 1709. Planen omfattet et angrep over land mot Montreal via Lake Champlain og et sjøbasert angrep med marinestyrker mot Quebec. Landekspedisjonen nådde sørenden av Lake Champlain, men ble tilbakekalt da den lovede marinestøtte for angrepet på Quebec aldri ble noe av[51] (disse styrkene ble omdirigert for å støtte Portugal). Irokeserne hadde gjort svake løfter om å støtte denne handlingen, men tilbakeholdt sin støtte frem til de ble klart at ekspedisjonen kom til å mislykkes. Etter dette nederlaget reiste Nicholson og Schuyler til London sammen med kong Hendrick og andre indianerhøvdinger for å skape interesse i den nordamerikanske grensekrigen. Den indianske delegasjon skapte en sensasjon i London, og dronning Anne gav dem audiens. Nicholson og Schuyler nådde sitt mål, og dronningen gav dem støtte slik at Nicholson klarte å innta Port Royal i 1710.[52] Med denne suksessen under beltet reiste Nicholson igjen tilbake til England, og fikk støtte for et nytt forsøk på å ta Quebec i 1711.[47]

Planen for 1711 gikk igjen ut på angrep på både land og til sjøs, men gjennomføringen var en katastrofe. En flåte på 15 linjeskip og transportskip med 5 000 soldater ledet av admiral Hovenden Walker nådde Boston i juni,[47] og doblet folketallet i byen slik at det ble vanskelig for kolonien og fremskaffe nok forsyninger.[53] De seilte mot Quebec mot slutten av juli, og ekspedisjonen nådde Saint Lawrence-bukten der flere skip gikk på grunn nær munningen av Saint Lawrence i tåken. Mer enn 700 soldater gikk tapt og Walker avlyste ekspedisjonen.[54] Samtidig hadde Nicholson reist mot Montreal over land, men hadde bare nådd Lake George da han fikk høre om Walkers mislykkende og vendte tilbake også han.[55] Til denne ekspedisjonen støttet irokeserne engelskmennene med flere hundre krigere, men de sendte også advarsler om ekspedisjonen til franskmennene.[56]

Newfoundland[rediger | rediger kilde]

Denne detaljen fra et kart faå 1744 viser Avalonhalvøya på Newfoundland, der det meste av konflikten fant sted.

Det lå mange små franske og engelske samfunn langs kysten av Newfoundland, og noen fiskevær tidvis brukte av sesongarbeidende fiskere fra Europa.[57] Begge sider hadde bygd forsvarsverker rundt hovedbyene sine, franskmennene i Plaisance på vestsiden av Avalonhalvøya, engelskmennene på St. John's ved Conception Bay.[58] Under Kong Vilhelm-krigen hadde d'Iberville ødelagt de fleste engelske samfunn i 1696–1697;[59] og øya ble igjen en slagmark i 1702. I august det året seilte en engelsk flåte kommandert av Commodore John Leake mot de fjerntliggende franske samfunnene, men gjorde ingen forsøk mot Plaisance.[60] I løpet av vinteren 1705 tok den franske guvernøren ved Plaisance, Daniel d'Auger de Subercase, hevn, og ledet en samlet fransk og mi'kmaq-ekspedisjon som ødela flere engelske bosetninger og omringet Fort William i St. John's uten å lykkes. Franskmennene og deres indianske allierte fortsatte å plage engelskmennene gjennom sommeren og påførte dem skader som visstnok skal ha blitt beregnet til 188 000 pund på engelske bosetninger.[61] Engelskmennene sendte en flåte i 1706 som ødela franske fiskeutposter på nordkysten av øya.[62] I desember 1708 erobret en samlet styrke av franskmenn, kanadiere og frivillige mi'kmaqfolk St. John's og ødela festningsverkene her. Mangel på ressurser gjorde at de ikke klarte å holde på stedet og St. John's ble gjenerobret og forsvarsverkene ombygd av engelskmennene i 1709.[63]

Den engelske flåten planla angrep mot Plaisance i 1703 og 1711, men gjennomførte dem ikke.[64]

Fred[rediger | rediger kilde]

I 1712 erklærte Storbritannia og Frankrike en våpenhvile og en endelig fredsavtale ble undertegnet året etter. Under vilkårene i Utrecht-traktaten fra 1713 fikk Storbritannia Acadia (som de gav navnet Nova Scotia), suverenitet over øya Newfoundland, området omkring Hudsonbukten og den karibiske øya St. Kitts. Frankrike anerkjente britisk overhøyhet over irokeserne,[65] og gikk med på at handel med indianerene lenger inne i innlandet skulle være åpen for alle nasjoner.[66] De fikk beholde alle øyene i Saint Lawrence-bukten, blant annet Cape Breton Island, og fikk holde på fiskerettighetene i området, inkludert rettane til tørrfiske på nordsiden av Newfoundland.[67]

Konsekvenser[rediger | rediger kilde]

De sørlige kolonier[rediger | rediger kilde]

De europeiske territorier etter krigen

Spansk Florida klarte aldri å komme seg på fote igjen verken økonomisk eller tallmessig etter krigen,[68] og ble avstått til Storbritannia etter syvårskrigen med Paris-traktaten i 1763.[69] Indianerne som hadde slått seg ned gjenlangs Atlanterhavskysten slet under britisk styre, og det samme gjorde de som var allierte med Storbritannia i denne krigen. Denne misnøyen blusset opp til Yamaseekrigen i 1715 som var en stor trussel mot Sør-Carolinas evne til å klare seg.[70] Det store tap av innbyggere i de spanske territoriet medvirket til at provinsen Georgia ble opprettet i 1732, som Carolina ble grunnlagt på områder Spania hadde gjort krav på.[71] Etter en militæraksjon av James Moore mot tuscaroraene i Nord-Carolina (en del av Tuscarorakrigen begynte i 1711), flyktet mange av dem nordover og slo seg sammen med irokeserne.[72]

Krigens økonomiske kostnad var høy i noen av de sørlige engelske kolonier, blent annet de som hadde liten militær aktivitet. Virginia, Maryland og Pennsylvania ble i mindre grad rammet av transportkostnadene for å bringe sine varer (hovedsaklig tobakk) til markedene i Europa, og ble også rammet av særlig dårlige avlinger.[73] Sør-Carolina opparbeidet seg stor gjeld for å finansiere de militære operasjonene.[74]

New England[rediger | rediger kilde]

Selv om Massachusetts og New Hampshire var i frontlinjen, ble Ny-England mindre rammet økonomisk enn andre områder. Boston var viktig som et skipsbyggings- og handelssenter, kombinert med den økonomiske fordel det gav at kronen valgte å bruke midler på Quebec-ekspedisjonen i 1711.[74]

Newfoundland og Acadia[rediger | rediger kilde]

Tapet av Newfoundland og Acadia avgrenset det franske nærvær ved Atlanteren til Cape Breton-øya. De franske nybyggerene fra Newfoundland slo seg ned der, og skapte kolonien Île-Royale, og Frankrike bygde festningen Louisbourg de neste årene.[65] Dette nærværet, sammen med retten til å benytte kysten av Newfoundland, førte til stadig strid mellom franske og britiske fiskeriinteresser, som ikke ble løste før sent på 1700-tallet.[75] De økonomiske følgene av krigen var store i Newfoundland, der fiskeflåtene ble kraftig redusert.[76] Den britiske fiskeflåten begynte å bygge seg opp igjen så snart freden var et faktum.[77] Britene prøvde å hindre spanske skip å fiske i farvannet omkring Newfoundland, som de tidligere hadde. Mange spanske skip ble derimot rett og slett flagget under fiktive engelske eiere for å unngå britiske kontroller.[78]

At britene erobret Acadia fikk langvarige følger for innbyggerene som bodde der. Britene holdt i starten et lett grep om Nova Scotia, en situasjon franskmennene og lederene av mi'kmaqfolket utnyttet.[79] Det britiske forhold til mi'kmaqene etter krigen utviklet seg i takt med den britiske ekspansjonen, som ikke bare foregikk i Nova Scotia,[80] men også langs kysten av Maine, der innbyggerene i Ny-England begynte å flytte inn i landområdene til abenakiene, ofte med å bryte tidligere avtaler. Siden verken abenakiene eller mi'kmaqene var anerkjente i Utrecht-traktaten, gjorde de begge motstand mot disse fiendtlige inntogene i deres landområder. Denne konflikten var franske intrigeskapere som Sébastien Rale delaktig i, og det utviklet seg i Dummer-krigen (1722–1727).[81]

Det britiske forholdet til de nominelt erobrede akadierne var også vanskelig. Flere britiske krav om at akadierne skulle sverge ed til den britiske krone ble motstått og til slutt førte det til en utvandring av akadiere til Île-Royale og Île-Saint-Jean (dagens Prince Edward Island).[82] I 1740-årene hadde franske ledere som fader Jean-Louis Le Loutre satt i gang en geriljakrig med sine mi'kmaq-allierte mot britiske forsøk på å utvide protestantiske bosetninger på halvøydelen av Nova Scotia.[83]

Spenning oppstod også mellom Frankrike og Storbritannia over Acadias grenser. Avtalen var uklar om grensetrekningen, som ikke en gang franskmennene hadde formelt skildret. Frankrike insisterte på at bare den akadiske halvøy (det moderne Nova Scotia utenom Cape Breton Island) var en del av avtalen, og at de hadde rettene til det som i dag er New Brunswick.[84] Striden om Acadia, som førte til åpen krig under Kong George-krigen i 1740-årene, ble ikke løst før britene erobret hele det franske Nord-Amerika i syvårskrigen.[85]

Handel[rediger | rediger kilde]

Franskmennene føyde seg ikke helt etter handelsbestemmelsene i Utrecht-traktaten. De prøvde å hindre engelsk handel med de mer fjerntliggende indianerstammer og reiste Fort Niagara på på irokesernes land. De franske bosettinger langs kysten av Mexicogolfen fortsatte å vokse og New Orleans ble grunnlagt i 1718. I tillegg gjorde de andre forsøk, som til slutt ikke lyktes, på å utvide områdene sine inn i det spanskkontrollerte Texas og Florida. Franske handelsnettverk trengte innover kontinentet langs vannveier som rant ut i Mexicogolfen,[86] og konfliktene med både britene og spanjolene blusset opp igjen.[87] Handelsnettverk opprettet i nedslagsfeltet til Mississippielven, inkludert Ohiodalen, førte også franskmennene i kontakt med britiske handelsnettverk og kolonigosetninger som hadde krysset appalachiaområdet. Motstridende krav om dette territoriet førte til slutt til krig i 1754, da den franske og indianske krig brøt ut.[88]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thomas, s. 405–407
  2. ^ Stone, s. 161, 165
  3. ^ Craven, s. 288
  4. ^ Se f.eks. kart i Winsor, s. 341, med et fra 1687 mes de sørøstlige kolonier
  5. ^ Weber, s. 100–107
  6. ^ Cooper and Terrill, s. 22
  7. ^ Weber, s. 158
  8. ^ Crane, s. 385
  9. ^ Waselkov and Hatley, s. 104
  10. ^ Weber, s. 158–159
  11. ^ Arnade, s. 32
  12. ^ Drake, s. 115
  13. ^ Pope, s. 202–203
  14. ^ Drake, s. 115,203
  15. ^ Drake, s. 36
  16. ^ Drake, s. 150
  17. ^ Newman, s. 87,109–124
  18. ^ Bryce, s. 58
  19. ^ Newman, s. 127–128
  20. ^ Shurtleff, s. 492; MacVicar, s. 45; Arnade, s. 32; Prowse, s. 211,223
  21. ^ Leckie, s. 231
  22. ^ a b Peckham, s. 26
  23. ^ Prowse, s. 223
  24. ^ Peckham, s. 27
  25. ^ Wright, s. 65
  26. ^ Peckham, s. 58
  27. ^ Waselkov and Hatley, s. 105–137
  28. ^ Crane, s. 382
  29. ^ Crane, s. 380
  30. ^ Oatis, s. 49–50
  31. ^ a b Arnade, s. 33
  32. ^ Winsor, s. 318
  33. ^ Winsor, s. 319
  34. ^ Arnade, s. 35–36
  35. ^ a b Covington, s. 340
  36. ^ Arnade, s. 36
  37. ^ Crane, s. 390
  38. ^ Higginbotham, pp. 308–312,383–385
  39. ^ Peckham, s. 62
  40. ^ a b Peckham, s. 64
  41. ^ Drake, s. 202
  42. ^ Peckham, s. 65
  43. ^ See e.g. Drake, s. 286–287
  44. ^ Peckham, s. 67
  45. ^ Drake, s. 238–247
  46. ^ Eccles, s. 139
  47. ^ a b c Peckham, s. 71
  48. ^ Parkman (1892), s. 184
  49. ^ Parkman (1892), s. 8–14
  50. ^ Parkman (1892), s. 14
  51. ^ Peckham, s. 69
  52. ^ Peckham, s. 70
  53. ^ Rodger, s. 129
  54. ^ Peckham, s. 72
  55. ^ Drake, s. 281
  56. ^ Eccles, s. 136
  57. ^ Prowse, s. 277–280
  58. ^ Prowse, s. 223, 276
  59. ^ Prowse, s. 229
  60. ^ Prowse, s. 235
  61. ^ Prowse, s. 242–246
  62. ^ Prowse, s. 246–248
  63. ^ Prowse, p. 249
  64. ^ Prowse, s. 235–236
  65. ^ a b Peckham, s. 74
  66. ^ Marshall, s. 1155
  67. ^ Prowse, s. 258
  68. ^ Weber, s. 144–145
  69. ^ Weber, s. 199
  70. ^ Weber, s. 166
  71. ^ Weber, s. 180
  72. ^ Peckham, s. 75
  73. ^ Craven, s. 301–302
  74. ^ a b Craven, s. 307–309
  75. ^ Prowse, s. 282
  76. ^ Prowse, s. 251
  77. ^ Prowse, s. 274
  78. ^ Prowse, s. 277
  79. ^ Plank, s. 57–61
  80. ^ Griffiths, s. 286
  81. ^ Plank, s. 71–79
  82. ^ Griffiths, s. 267–281, 393
  83. ^ Griffiths, s. 390–393
  84. ^ Peckham, s. 84
  85. ^ Se f.eks. Parkman (1897) den senere del av den britisk-akadiske konflikt.
  86. ^ Weber, s. 184
  87. ^ Peckham, s. 82
  88. ^ Parkman (1897), s. 133–150

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]