Josias von Heeringen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Josias von Heeringen
Josias von Heeringen - Project Gutenberg eText 18334.jpg
Født9. mars 1850
Kassel
Død9. oktober 1926 (76 år)
Charlottenburg
Gravlagt Invalidenfriedhof
Beskjeftigelse Politiker, militær offiser
Nasjonalitet Tyskland
Språk Tysk
Utmerkelser Pour le Mérite, Den sorte ørns orden, Q61440255 (1914)

Josias von Heeringen (født 9. mars 1850 i Kassel, død 9. oktober 1926 i Berlin) var en tysk offiser. Han ble Preussens krigsminister, og senere general på Vestfronten under første verdenskrig.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av den kurhessiske Oberhofmarschall og teaterintendant Josias von Heeringen (1809–1885) og hans hustru Karoline von Starkloff (1817–1871). Hans yngre bror var August von Heeringen (* 26. november 1855 i Kassel; † 29. september 1927 i Berlin) tjenestegjorde senere som høytstående marineoffiser og var sjef dor admiralstabeb.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Josias von Heeringen ble offiser i 1867 og ble hardt skadet i den fransk-prøyssiske krigen 1870-71. Han fikk i 1895 kommandoen over det 117. infanteriregiment, ble generalmajor og avdelingssjef i krigsministeriet i 1898, generalløytnant i 1901, øverstkommanderende for 22. divisjon i 1903 og, med generals grad, øverstkommanderende for 2. armékorps i 1906.

Krigsminister[rediger | rediger kilde]

I 1909-13 var han Preussens krigsminister og lyktes i å gjennomføre den store utvidelsen av arméen.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Da første verdenskrig brøt ut i 1914 fikk Heeringen kommandoen over 7. armé, som fikk i oppgave å forsvare Alsace-Lorraine-grensen. I oktober ble Heeringens armékvarter flyttet til den franske fronten og ble der satt inn mellom 1. og 3. armé.

I august 1916 ble Heeringen forflyttet til kystforsvaret ved Østersjøen. I november 1918 forlot han militæret.

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Karl von Einem 
Preussens krigsminister
Etterfølger:
 Erich von Falkenhayn