Parole

Parole (fransk for «ord», fra middelalderlatin)^[1] betyr vanligvis slagord,^[2] særlig i politiske demonstrasjoner, men kan også brukes om befalinger, oppfordringer til felles holdninger i visse situasjoner og annet.^[1]

Flere betydninger[rediger | rediger kilde]

Ordet «parole» ble opprinnelig brukt om feltrop, det vil si kjenningsord.^[2] Seinere fikk det flere betydninger: dagsbefaling, løsenord, slagord, ordre^[2] og stikkord.^[1] Det ble særlig brukt om påbud eller ordre fra en organisasjon til medlemmene. «Parole» kan også brukes om «orienterings- og instruksjonsmøte ved politiavdeling».^[1]

Paroler under andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under den tyske okkupasjon av Norge og andre land under andre verdenskrig ble parole brukt som betegnelse på oppfordringer og forholdsregler som hjemmefrontens ledelse eller eksilregjeringa ga til den okkuperte befolkninga, blant annet gjennom «frihetssendere» (dvs. illegale radiosendere) og illegale aviser.^[2] Parolene veiledet befolkningen i hvordan de skulle opptre i bestemte situasjoner og overfor tyske provokasjoner.^[2] Den første landsomfattende parolen i det okkuperte Norge gikk ut ved årsskiftet 1941–42.^[2] Én parole som skaffet mange bry under rettsoppgjøret, forbød folk å søke kommunale stillinger i protest mot Nasjonal Samlings maktovertakelse. Men mange hadde ikke kjennskap til parolene, og uansett var de nødt til å ta arbeid for å klare seg. Stillinger ved brannvesenet var unntatt fra parolen, så anmeldelser under rettsoppgjøret av personer som var blitt ansatt ved brannvesenet, ble henlagt.^[3]