Klassisismen (musikk)

Klassisismen (også kjent som Wienerklassisismen) er en epoke innen europeisk klassisk musikk som strekker seg omtrent fra 1750 til 1830. I perioden 1770-1810 især var perioden sterkt dominert av musikken i Wien, der komponister som Joseph Haydn (1732–1809), Wolfgang Amadeus Mozart (1756–1791) og Ludwig van Beethoven (1770–1827) var de viktigste - med Franz Schubert som en overgang fra klassisismen til romantikken. Denne perioden er også kjent i noen sammenhenger som Den første wienerskole, et kallenavn som kom som følge av Den andre wienerskole på tidlig 1900-tall.

Til tross for Wiens dominans under midtperioden og til dels både før (som Christoph Willibald Gluck) og etter (Johann Nepomuk Hummel), var det en rekke komponister som ikke hørte direkte hjemme i Wien, som Carl Philipp Emanuel Bach, Johann Christian Bach, Muzio Clementi og Luigi Boccherini. Områder som Mannheim og Paris var viktige i begynnelsen, mens italienske operakomponister som Gioacchino Rossini og Gaetano Donizetti var med på å dominere slutten på perioden, sammen med virtuoser som Fernando Sor og Niccolo Paganini.

Som perioden var klassisismen særlig formgivende innen opera, symfonier, sonater og strykekvartetter. Klassisismen handlet i stor grad om å bytte ut barokkens polyfoni med homofoni og enklere musikkretninger. Likevel ble ikke barokkens grep helt glemt, og flere komponister benyttet seg av både kontrapunkt og fuger gjennom sin komposisjon. Likevel var klassisismen en bevegelse vekk fra teknikker som generalbass og terrassedynamikk, og hovedmelodien ble langt mer markant i denne perioden.

Den første delen av klassisismen var preget av eksperimentering og en bevegelse ut av den galante periode, den midterste handlet i sær om Haydn og Mozart og en ung Beethoven, mens den siste handlet om Beethoven og en klar retning mot romantikken.

Bakgrunn

Giovanni Battista Pergolesi var viktig i utviklingen vekk fra barokkmusikk både instrumentalt og i operaen.

Klassisismens forgjenger, Barokkmusikken forsvant på midten av 1700-tallet i og med at de store komponistene, François Couperin (1733), Antonio Vivaldi (1741), Johan Sebastian Bach (1750), Domenico Scarlatti (1757), Georg Friedrich Händel (1759) og Georg Philipp Telemann (1767), døde i denne perioden. Klassisismen er gjerne sett på som et motsvar til den tyngre og mer komplekse barokkmusikken, der enklere musikkuttrykk tok over. Nye komponister valgte bort musikkstiler som fuge og toccata, og erstattet ofte kontrapunkt med harmonier.

Likevel skjedde det ikke i løpet av kort tid, og den galante stilen var en mellomperiode der Couperin, Scarlatti og Telemann i tillegg til nyere komponister som Giovanni Battista Pergolesi og Jean-Philippe Rameau innførte en stilart som brøt med det overveldende og kontrapunktiske og valgte heller korte, repetitive deler med enkel harmonisering. Galant stil er ofte også knyttet til rokokko-stilen innen arkitektur og møbeldesign, og alle tre kjennetegnes ved enklere og mindre forseggjorte versjoner av tidligere tider uten prangende bygninger, overdådige møbler og tung musikk. Mannheimerskolen, som blant annet erstattet generalbass med melodisk bass, ble et viktig bindeledd mellom barokk og klassisme.

Historisk var det også vesentlig at barokkens religiøsitet og kirkens politiske og kulturelle maktposisjon ble utfordret av Opplysningstiden, og at et borgerskap vokste frem som et alternativ til fyrstehus og kirke. Dette var med på å «verdsliggjøre» musikken i større grad.

Musikalsk utvikling i tidlig klassisisme (1740-1780)

Hammerflygel av Conrad Graf. Hammerklaveret gjorde det mulig å moderere lyden på tonen man spilte mye bedre enn en cembalo, slik at man gikk vekk fra terrassedynamikk.

Med et framvoksende borgerskap som hadde opplysningstidens idealer og ønsker om å kunne knytte seg til historiefortellingen, ble musikken mer tilgjengelig. Den ble renere, mer balansert og klarere, med stadardisering av flere musikkformer, som at:

• Melodien ble mer homofon (altså mer én lyd, og ikke Barokkens forskjellige melodier i kontrast og kontrapunkt med hverandre)
• Musikken ble bygget opp rundt to temaer, slik at enkelte satser kunne ha markant forskjellig stil i forskjellige deler
• Den harmoniske rytmen, altså akkordvekslingene, ble langsommere i klassisismen enn i Barokken, og akkordprogresjonene ble enklere
• Man droppet generalbassen, en melodisk og improvisert basslinje spilt av akkordinstrumenter som cembalo og viola da gamba ble erstattet av en egen basslinje som ikke var tilknyttet akkompagnering.

Utviklingen av instrumenter

I klassisismen var det en utvikling av besetningen i et orkester. Instrumenter som klarinett, fløyte, waldhorn, fagott, obo med flere fant plassen til orkestre, og etter hvert ble både treblåserinstrumenter og messingblåsere del av orkesteret - i tillegg til den uvanlige zinkfamilien. Enda trompet ble brukt til tider, ble ikke kromatiske ventiltrompeter introdusert før mot slutten av klassismen. Trombonen ble tatt mer i bruk, men var i hovedsak forbeholdt kirkemusikk fram til romantikken.

Hammerklaveret, en tidlig utgave av pianoet, ble raskt populært. Allerede tidlig på 1700-tallet hadde Bartolomeo Cristofori eksperimentert med et «fortepiano», et instrument lik cembalo, men der strengene ble slått på. I begynnelsen var instrumentet dyrt og klønete, men det ble senere utviklet, og på 1770-tallet begynte hammerklaveret å ta over for cembaloen, og i 1795 var cembaloen så godt som utdatert.

En av grunnene til at hammerklaveret ble populært, var at det hadde større variasjon i dynamikken. Man kunne gå fra veldig svakt til veldig sterkt avhengig av hvordan man slo på tangentene. Dermed kunne også tangentmusikken bruke crescendo (gradvis sterkere) og diminuendo (gradvis svakere) melodier, i stedet for terrassedynamikken med enten sterkt eller svakt som kjennetegnet cembalo.

Med utviklingen vekk fra generalbass og over til en egen basslinje, ble alberti-bass mye brukt i klassisimen. Dette hjalp til med å få et homofont lydbilde der bassen bare hadde enkle oppgaver, og ikke var del av melodi eller kontrapunkt. Hammerklaveret utviklet seg også til å bli et soloinstrument i denne tiden, i stedet for et akkompagnementsinstrument. Dette gjaldt særlig i sonater.

Stor innvirkning for klavermusikk fikk også Carl Philipp Emanuel Bach (1714-1788). Han var den tredje sønnen til Johan Sebastian Bach, men den andre som overlevde. Bach var lært opp av sin far, og var alltid opptatt av musikk. Han valgte i utgangspunktet en juskarriere som blant annet fikk ham til Frankfurt ved Oder, men konsentrerte seg deretter om musikk, og senere ble han ansatt ved hoffet til Fredrik den Store.

I tillegg til at han skrev musikk for klaver, var hans verk «Versuch über die wahre Art das Clavier zu spielen» («Forsøk på kunsten å spille klaver riktig») ble banebrytende for all form for tangentspill, men særlig pianospill, i det 18. århundre, og mange ledende klaverlærere fulgte prinsippene i hans verk. Det var særlig da Fredrik den Store ble opptatt av Syvårskrigen at Bach fikk prøve seg som klaverkomponist.

Opera i klassisismen

Christoph Willibald Gluck forandret operaen stort på 1760-tallet.

Opera hadde foregått siden tidlig 1600-tall, men fikk en stor forandring under 1700-tallet. Under den galante perioden hadde opéra comique (med samtaler uten sang imellom sangene) og tyske syngespill (en blanding mellom opera buffa og opéra comique) blitt stadig mer populære. Disse operaene hadde som oftest ikke-adelige historier som det framvoksende borgerskapet kunne assosiere seg med. I tillegg fikk opera buffa et oppsving særlig med La serva padrona et operastykke av Pergolesi om en tjenestejente som lurer sin herre og gifter seg med ham. Dette styrket den komiske operaen og fikk den alvorlige operaen (Opera seria) til å framstå som noe gammeldags.

Christoph Willibald Gluck ønsket å forandre operaen, og la vekt på å droppe arier som repeterte seg så ofte og hadde så mye virutuoso at det ødela flyten, et for stort brudd mellom resitativ og arie og overtyrer som ikke gir noen antydning om hvordan handlingen kommer til å være. Kort fortalt ville Gluck vektlegge handling over overdådige sanger og ofte unødvendige danser og korstykker. Det var særlig hans operaer Orfeo ed Euridice (1761) og Alceste (1767), begge fra hans opphold i Wien, som demonstrerte den nye operaen.

Wolfgang Amadeus Mozart lånte både av Gluck og Pergolesi - og syngespill - da han lagde sine operaer, og blant hans mest kjente operaer var det som oftest humoristiske librettoer, for eksempel i Figaros bryllup, Tryllefløyten og Cosi fan tutte. Tryllefløyten foregikk også på tysk, et av få tilfeller av operaer ikke sunget på italiensk.

Sonatens utvikling

Sonaten ble også stort forandret fra barokken til klassisismen. I barokken besto en sonate av flere varierte stykker, gjerne med soloinstrumenter, og grupper av instrumenter, for eksempel et kammerorkester. I klassisismen ble sonate stort sett skrevet for ett hovedinstrument, gjerne piano med kammerorkester eller violin med piano.

En typisk sonate i klassismen hadde fire satser:

1. Allegro i sonateform
2. Sakte (Largo eller andante)
3. Menuett og trio (3/4-takt) eller Scherzo
4. Allegro

Med sonateform menes en formell oppbygning av en eller flere satser i en sonate - som oftest altså i første sats, som har tre deler: Eksposisjon, gjennomføring og reprise. Eksposisjonen består av hovedtema som går i hovedtonearten (altså vil en førstesats som er en Allegro i D-dur ha en eksposisjon i D-dur), et sidetema i dominant (i denne sammenhengen A-dur) eller parallelltonearten (H-moll) og sluttgruppe. Gjennomføringen er en bearbeiding av melodi,rytme, harmoni og eventuelt kontrapunkt fra eksposisjonsdelen. Reprise er en gjentakelse av eksposisjonen, da ofte med sidetemaet i hovedtonearten (altså D-dur igjen). Etter hvert ble det lagt på en koda.

Symfoniens utvikling

Carl Philipp Emanuel Bach ved hammerklaveret i Potsdam med Fredrik den Store på fløyte. De var særlig etter at han dro til Hamburg at han utvillet symfonien.

Symfoni var opprinnelig en utarbeiding av den neapolitanske operasinfonia, men den utviklet seg sterkt i klassisismen ettersom instrumenteringen økte. Det var under Mannheimerskolen, særlig under Johann Stamitz, Franz Xaver Richter og Ignaz Holzbauer at symfonien utviklet seg særlig, med bruk av nye instrumenter, crescendo og diminuendo og fokus på et større publikum, det sistnevnte medførte at man fikk symfoniorkestre, som hadde flere musikere enn vanlige orkestre. Da Stamnitz og hans stjerneelev Franz Ignaz Beck tilbrakte tid i Frankrike, spredte symfonoen seg dit, og særlig til Paris.

CPE Bach var også en viktig komponist innen utviklingen av symfonien. Da han var ansatt hos Fredrik den Store, spilte fløytekonsertene til Johann Joachim Quantz, som i motsetning til CPE Bach selv var tilbakeskuende. Bach ønsket derfor å komme seg vekk, og han greide det til slutt. I 1768 tok Carl Philipp Emanuel Bach over som kapellmester i Hamburg etter at Telemann døde. Det ga ham større kunstnerisk frihet, og han utviklet symfonien stort melodisk, blant annet med mange «tutti» (at alle spiller samtidig), store kontraster i stemninger, ekstreme modulasjoner (gjentatte bytter av tonearter) og plutselige brudd. Bach hadde en stor påvirkning både innen symfoni og sonate på Haydn, Mozart og Beethoven.

Utviklingen av symfoniorkestre fortsatte utover klassisismen. Under Mannheimerskolen ble orkestre standardisert med rundt 50 utøvere fordelt på strykerinstrumenter, treblåserinstrumenter, messingblåserinstrumenter og slagverk. Dette ble markant økt allerede til oppsetningen av Mozarts symfoni nr. 34:

Mannheim (ca. 1770)	Wien, 1871
20 fioliner	40 fioliner
4 bratsjer	10 bratsjer
4 celli	8 celli
4 kontrabasser	10 kontrabasser
4 fløyter	2 fløyter
2 oboer	2 oboer
2 klarinetter	2 klarinetter
4 fagotter	6 fagotter
2 horn	2 horn
	2 trompeter
Pauker	Pauker

Bach brukte som oftest tresatsers-symfonier, men under Haydn, Mozart og især Beethoven ble symfonien nådde sin firesatsers form.

Dominerende komponister i klassisismens hovedperiode (1770-1810)

Den første delen av romantikken var preget av flere komponister, med CPE og JC Bach, Mannheimerskolen og Gluck som viktige komponister. I den midterste delen av romantikken var det særlig tre komponister som dominerte: Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven. I motsetning til flere samtidige, hadde de både suksess i sin samtid og anerkjennelse i sin ettertid.

Joseph Haydn

Joseph Haydn var en av de viktigste komponistene i verdenshistorien.

Franz Joseph Haydn (1732-1809) regnes blant de største og mest innflytelsesrike komponistene innen europetisk musikkhistorie. Han er også ansett som komponisten som mer enn noen andre fanger opp klassisismens mål og oppnåelser.

Etter å ha vært en svært dyktig korgutt ved Stefansdomen i Wien, måtte han som 18-åring livnære seg som gatemusikant og musikklærer. Han hadde imidlertid oppdrag allerede året etter, i 1751, og han fikk flere andre kort tid etterpå. I 1759 ble ansatt som kapellmester hos grev Morzin. To år etter, da Morzin ikke hadde råd til å beholde Haydn, ble etter et opphold knyttet til adelsfamilien Esterhazy, der han forble i resten av sitt liv. I 1791, ble imidlertid orkesteret hans oppløst, og han ble permittert med full lønn, noe som medførte at han gjennomførte blant annet en veldig suksessrik tur til London.

Hadyn var selv svært inspirert av CPE Bach, Vivaldi, Stamnitz og senere Händel, og var selv en direkte inspirasjon til Mozart og Beethoven blant andre. Haydns bidrag til klassisismen var, i tillegg til komposisjonene for sin egen del, særlig utviklingen av strykekvartetten og symfoniene.

Strykekvartettene

Haydn var av avgjørende betydning for å få strykekvartetten anerkjent, og han er blitt kalt «strykekvartettenes far». Det var Haydn som definerte instrumenteringen (to fioliner, bratsj og cello), og han var opptatt av en likestilling av instrumentene og mye bearbeiding med alle delene av hovedmotivet - altså gjennomføringsdelen i en soneteform (se over). Til tross for at CPE Bach ikke skrev strykekvartetter, var det han som var Haydns største innflytelse. Haydn var imidlertid opptatt av å videreføre klassisismens idealer om intern orden og symmetri.

Haydn begynte med strykekvartetter der de to fiolinene spilte sammen med parallelle oktaver, mens bratsjen og celloen hadde motstemmen. Deretter ga Haydn midtstemmene, altså andrefiolinstemmen og bratsjen, mer frihet, mens han også etablerte at strykekvartettene skulle følge sonatesatsformen, det vil si hurtig - langsomt - menuett - hurtig. I senere tid gjorde han alle stemmene enda friere, og lyktes å oppnå en slags polyfoni innen homofoinien, altså flere motstemmer uten at det gikk utover idealet at hovedstemmen skulle dominere.

Symfoniene

Haydn var også aktiv innen utvikling av symfonier. Det var gjennom hans innvirkning at symfoniene fulgte mye av sonateformen med fire satser:

1. En hurtig førstedel i sonateform
2. En langsom andredel i tema og variasjoner
3. En tredje sats, ofte en menuett med variasjon fulgt av triodel med variasjon og så førstedelen igjen,
4. En hurtig tredjesats i rondoform eller sonaterondoform

Haydn var ikke først ute med de fire satsene, imidlertid, og han bandt seg ikke til sine egne forordninger, da han varierte mye innen symfoniene. Haydns variasjonsform i andre del var også en stor forandring fra tidligere symfonier.

Haydns symfoniorkester var relativt beskjedent sammenliknet med flere samtidige i begynnelsen, men utviklet seg sakte. Haydn brukte derfor oppfinnsomhet for å få mest mulig ut av orkesteret sitt. Også med symfoniene sine hadde Haydn en utvikling i tre deler. Først (fram til ca. 1770) hadde han et med galant preg over symfoniene sine, delvis med fuge-inspirerte deler, men en bevegelse mot fire satser. Deretter (ca. 1770-1780) fant han mer sin egen stil, ofte en leken en der han hadde falske repriser i sonateformen, overraskelser, dissonans, modulasjoner og uventede vendinger. Del tre (ca. 1780-), hans «modne» periode, er mer strukturert og homofon, men samtidig ofte med kontrapunkter, og inspirert av Mozarts kromatiske komposisjon. I tillegg var også Haydn i denne perioden, som i flere andre deler av sin komposisjon, mer opptatt av folkelig musikk.

Wolfgang Amadeus Mozart

Mozart debuterte tidlig som konsertpianist, men det er først og fremst som komponist at han huskes for ettertiden.

I motsetning til Haydn, fikk Mozart allerede fra svært tidlig av musikalsk oppdragelse fra faren Leopold, en betydelig komponist og musiker. Som femåring ble Wolfgang Amadeus Mozart og hans fire år eldre søster tatt med på en kort konsertturné tidlig i 1762, og en noe lengre året etter. Som åtteåring dro han videre på en ny, større europaturné, og opptrådte blant annet ved hoffet i Storbritannia. Allerede som 12-åring fikk Mozart en bestilling fra keiseren av Østerrike på en opera.

Mozarts musikk er særlig vesentlig innen symfonier, konserter, kammermusikk og opera, men også innen serenader og strykerkvartetter. Han var selv svært inspirert av Haydn, Johann Christian Bach, og Händel.

Mozarts konsertverk

Mozarts symfonier var i begynnelsen mest relevante for sin instrumentering, men utviklet seg på 1770-tallet til å bli mer italensk «bel canto», og siden stadig mer rendyrket klassisistiske etter gjensidig inspirasjon mellom ham og Haydn. Mozart lot seg inspirere både av Paris, Mannheim og Wien, slik at han hadde en italiensk-fransk-tysk-østerriksk blanding. I likhet med Haydns utvikling i strykerkvartettene, hadde Mozart symfonier også fra tidlig 1770-tall mer frittstående cello- og bratsjstemmer, og stadig mer kromatiske melodier. I senere tid ble Mozarts symfonier også preget av eksperimentering med utdaterte teknikker som fuge, kontrapnkt og tre-satsers-symfonier. Spesielt gjaldt dette Jupitersymfonien.

Mozarts bidrag var også at han i konserter og symfonier hadde med hele, fullendte fraser, i stedet for de korte, og han jobbet mer mot en videreføring av sonatesatsformen med et mer dystert og melankolsk preg. Det var imidlertid særlig i 1782-1786 at Mozart virkelig utviklet konserter, serenader og andre konsertverk. Han hadde latt seg inspirere av Johann Sebastian Bachs Musikalisches Opfer og av Haydns strykekvartett opus 33, og skapte noe som senere er blitt kalt «motivføring», det vil si at melodien allerede i åpningsdelen ble modulert og eksperimentert med. Han skrev dermed flere Haydnkvartetter som resultat av dette.

Formmessig gjorde imidlertid Mozart lite med konsertene, og han beholdt hurtig - langsom - hurtig-formen fra tidligere. Flesteparten av konsertene han skrev var klaverkonserter, slik at han selv kunne bidra. Han skrev 20 klaverkonserter, fem fiolinkonserter, fire hornkonserter, to fløytekonserter (en av dem muligens for obo), en klarinettkonsert og en fagottkonsert.

Mozart utviklet også serenadene, divertimentiene og cassationene. Mozarts kanskje mest kjente serenade er «Eine Kleine Nachtmusik», skrevet for strykere.

Mozarts operaer

Mozart var inspirert av operaen slik Gluck hadde jobbet med den, og var selv opptatt av at operaene måtte ha en handling som musikken måtte drive frem; ideelt en krise og en påfølgende løsning. Mozart var flink til å bearbeide sitt persongalleri musikalsk, og brukte resitativer til ytre handling og arier til indre, det vil si at historien i korte trekk ble dekket i resitativet og hensiktene og tankene - og de viktigste handlingene - i ariene. Dette bruddet med Glucks anmodning om å ha nettopp et mindre skille mellom arie og resitativ i verk som Die Entführung aus dem Serail gjorde at Mozart av enkelte, Johann Wolfgang von Goethe inkludert, ble ansett som gammeldags og inspirert av italiensk opera. Samtidig kunne Mozart også gå den motsatte veien, for eksempel med Tryllefløyten, som følger Glucks prinsipper og dessuten har tysk tekst.

Nettopp Tryllefløyten var del av den tyske syngespill-tradisjonen. Mozart skrev i syngespilltradisjonen allerede i 1768 med Bastien und Bastienne, en komisk parodi på et mer berømt stykke av Jean-Jacques Rousseau. Imidertid bearbeidet Mozart syngespill-tradisjonen fra den tyske der sangene sto friere fra handling og med mindre krevende sanger til langt mer krevende sanger, særlig i Tryllefløyten, mer inspirasjon fra italiensk sangstil og med stor variasjon i musikken. Slik kan man snakke om at Mozart skapte en slags wiener-syngespill.

Mozart skrev tilsammen 17 operaer, fordelt på 5 opera seria, 7 opera buffa og 5 singspiel. Enda Mozart skrev operaer hele livet, var det først da han flyttet til Wien at han fikk prøve seg skikkelig, og Idomeneo (1782) regnes som hans første store opera. Etter denne dominerte de humoristiske operaene; Die Entführung aus dem Serail (1782), Der Schauspieldirektor (1786) og Tryllefløyten (1791) er syngespill, mens Figaros bryllup (1786), Cosi fan tutte (1790) og Don Giovanni (1791) er buffa. I tillegg til Idomeneo, er det bare La clemenza di Tito (1791), den nest siste operaen han skrev, som var en opera seria.

Ludwig van Beethoven

Ludwig van Beethoven omtrent 1804. Det var rundt da at han begynte å miste hørselen.

Av de tre store wienerklassisistiske komponistene var Beethoven den eneste som ikke var østerriker, og han hadde også et svært beskjedent antall operaer - bare Fidelio har han stått bak. Beethoven var i noen grad et vidunderbarn. Han hadde sine første konserter som 7-åring og hans første komposisjoner ble utgitt da han var 11.

Han kom til Wien i 1787 med ambisjon om å bli elev av Mozart, men da Beethovens mor ble syk, måtte han dra hjem til Bonn. Han kom først tilbake til Wien i 1792, året etter at Mozart døde. I stedet ble Beethoven elev av Haydn, og ble også en berømt improvisator og pianist. Også Salieri var Beethovens lærer. Beethoven var i motsetning til Haydn og Mozart ikke villig til å la seg ansette fast av noen fyrste, og dette er ofte tolket til en frihetstrang som gjorde at han ble ansett som en tidligromantiker. Ettersom han fikk redusert hørsel tidlig i sin karriere, ble han mer og mer innesluttet, og holdt seg mye til seg selv.

Beethovens sonater og strykekvartetter

Til tross for de tidlige verkene, anså Beethoven selv sine sonater fra 1795 som sine første verk. I Beethovens første periode, fram til omtrent 1800, var han opptatt av det følelsesmessige uttrykket, og brukte ofte store stilkontraster for å begrense formen og vektlegge uttrykket. Dette forandret seg imidlertid, og hans sonater varierte sterkt mellom fire-, tre- og tosatser - alle med stort følelsesmessig register. Beethoven er tillagt rollen at han fikk sonaten fra stuen til konsertsalen. Beethoven skrev 32 sonater for piano, 10 for fiolin, 5 for cello, 1 for horn og 1 (uten opusnummer) for fløyte. Særlig pianosonatene var viktige, og ansett blant klaververdenens hovedverk sammen med J.S. Bachs Das Wohltemperierte Klavier. Akkurat som Haydn og især Mozart, valgte også Beethoven å bruke fugestilen i sine komposisjoner, især sine klaversonater. Til til tross for den store variasjonen innen form og melodi i senere tid, var det viktig for Beethoven at melodiene som gikk igjen var lett gjenkjennelige, og han la mye vekt på tonalitet i komposisjonene sine.

Beethoven skrev 17 strykekvartetter, inkludert Grosse Fuge. De første, fra den tidlige perioden, fulgte tradisjonelle klassisistiske regler for strykekvartetter. De neste strykekvartettene, skrevet på bestilling fra grev Razumovsky i 1802 og fullført i 1806, var markant forskjellige. Komposisjonene var lange, følelsene skiftende, rytmen komplisert og kommunikasjon mellom stemmene vanskelig å forstå - og dermed langt mer romantiske i stil. De siste, fra den siste perioden, gikk igjen vekk fra det romantiske igjen.

Beethovens symfonier

Instrumentering fra Mozart til Beethoven
Mozart, Wien, 1871	Bethovens 9.
2 fløyter	3 fløyter
2 oboer	2 oboer
2 klarinetter	2 klarinetter
6 fagotter	3 fagotter
2 horn	4 horn
2 trompeter	2 trompeter
	2 tromboner
Pauker	Timpani, cymbaler, triangel, stortromme
	Kor

Beethovens markante skille fra den klassisistiske tidlige periode til den sterkt romantiske andreperiode og den eksperimenterende sisteperioden er også del av Beethovens symfonier. Til den første delen hører bare Beethovens 1. symfoni, som er klart påvirket av Haydn og Mozart. Den er i så måte lite karakteristisk av de påfølgende symfoniene, og Robert Schumann anså den som en påminner om hvor Beethoven startet. Med unntak av den 8. symfonien, hadde ingen av Beethovens symfonier en menuettdel. Den 1. symfonien var omtrent 25 minutter lang, og dermed omtrent like lang som en typisk klassisistisk symfoni.

Den andre perioden inneholder samtlige andre symfonier Beethoven skrev bortsett fra den siste. Beethovens 2. symfoni er ingen stor formell variasjon fra tradisjonelle symfonier. Det spesielle med symfonien er det emosjonelle, det er store dynamiske forskjeller fra det muntre til de sørgmodige - muligens knyttet til det faktum at Beethoven skrev et testamente samtidig som han skrev dette stykket. Stykket varte i nesten 33 minutter, og er dermed klart lengre enn andre symfonier. Den tredje symfonien, Eroica, var opprinnelig skrevet til ære for Napoleon, og er et klart skritt vekk fra Haydns og Mozarts symfonier. Andre del er her en begravelsesmarsj, men den er unntaket fra en ellers oppstemt symfoni. Legden var også revolusjonerende i seg selv, med litt under 49 minutter var Eroica nesten dobbelt så lang som Beethovens første symfoni. Mens Den fjerde symfonien har fått noe hard medfart for ikke å ha vært særlig oppfinnsom, var Den femte symfonien ansett som en naturlig følge av Eroica, særlig med mye av dem samme vektleggingen av sammenhengen mellom helheten og delene. Enkelte samtidige kritikere mente imidlertid at den var for lang for å være en symfoni i C-moll. Ettersom den er omtrent like lang som fjerdesymfonien, altså rett over en halvtime, kan denne kritikken virke feilplassert. Den sjette symfonien var klart romantisk i karakter, og hadde fra begynnelsen navnet «Pastoralesymfonien». Den var den nest lengste symfonien til da, men har få overraskelser. Den blir regnet som en av de bedre romantiske skildringene av naturen. De to påfølgende symfoniene befant seg trygt plassert i tidligromantisk stil.

Den niende symfonien tilhører en slags syntese mellom de to første stilene. Det er en symfoni som blender det klassisitiske og det romantiske i en konflikt - det gamle med det nye, system og orden mot det følelsesmessige og uhåndgripelige. Dette bruddet mellom de to stilene var med på å definere musikken i store deler av 1800-tallet.

Andre komponister i klassisismens hovedperiode

Antonio Salieri var i hovedsak en operakomponist som samarbeidet godt med Gluck og videreførte flere av dennes prinsipper. Salieri hadde flere store operasuksesser, der spesielt Tartare ble en suksess. Salieri greide imidlertid i liten grad å fornye seg, og ble derfor etter hvert mindre aktuell som operakomponist i løpet av 1790-tallet. Salieri hadde imidlertid også en god karriere som musikklærer for komponister som Beethoven, Schubert, Franz Liszt og Hummel.

Luigi Boccherini var en italiensk cellist og komponist som var med på å påvirke strykekvartetten. Han var med på å påvirke samtidige komponister, inkludert Mozart. Han er i ettertiden i hovedsak kjent for sin menuett fra strykerkvintett opus 13. Boccherini utviklet stykekvintetten, det vil si en kvartett med en ekstra cello, og var med på å gi celloen en viktigere rolle enn tidligere. Boccherini tilbrakte mesteparten av sitt voksne liv i Madrid.

Michael Haydn var lillebroren til Joseph Haydn, og en anerkjent komponist på egen hånd. Han var en personlig venn av Mozart, og de to påvirket hverandre. Haydns Requiem er likt nok Mozarts skrevet tjue år etter til at det er stor grunn til å mistenke at Mozart kjente til Haydns verk. Også Mozarts symfoni nummer 37 er stort sett skrevet av Michael Haydn. Haydns stil er langt mer optimistisk enn både Mozart og Joseph Haydn, og han er unntaksvis innom moll-tonerarter.

Overgansperioden til romantikken (1810-1830)

Etter at Joseph Haydn døde i 1809 og Ludwig van Beethoven hadde omdefinert symfonien, ble de siste 20 årene av klassisismen en sakte overgang til romantikken. I tillegg til Beethoven, var skikkelser som Franz Schubert især, men også Fernando Sor, Johann Nepomuk Hummel med på å bevege musikken i den retning. I tillegg var det enkelte vesentlige komponister som Nicolò Paganini, Gioacchino Rossini og Gaetano Donizetti som ikke egentlig passet til romantikken, men likevel satte sitt preg på perioden. Carl Maria von Weber og Felix Mendelssohn, som skrev i slutten av den klassisistiske perioden, regnes i denne sammenhengen som romantikere.

Franz Schubert

Franz Schubert var med på å utvikle romantikken, men han ble først anerkjent etter sin død.

Det er uvisst hvor vidt Franz Schubert (1797 - 1828) og Ludwig van Beethoven noen gang møttes. De to var begge elever av Antonio Salieri, og Schubert ser ut til tidlig i karrieren å ha delt Salieris konservative skepsis til Beethovens blanding av det tragiske og det humoristiske, det helligste med Harlekin. Schubert skal også ha gått så langt som å si at østerriksk musikk måtte kvitte seg med tysk innflytelse - en kommentar beregnet på Beethoven - før han senere snudde om og ble en beundrer av tyskeren.

Schubert tilhørte den klassisistiske perioden, men hans musikk var en tilrettelegging av romantikken, spesielt i sanger («Lieder»), der akkompagneringen blir enda mer selvstendig fra melodien enn den allerede var i klassisismen.<ref<Franz Schubert - Store norske leksikon</ref> Lieder hadde eksistert siden 1700-tallet, og eksisterte i hovedsak enten som strofiske - at vers og refreng gjentok seg, gjennomkomponert - at vers og/eller refreng varierte eller variert strofisk, en blanding der det er mest strofisk, men med noe varianter. Gjennomkomponerte lieder var uvanlige fram til Schubert, men han komponerte i samtlige tre former. Han ha også pianoet en avgjørende rolle i lieder, og lot melodien og rytmen være med på å beskrive fortellingen for eksempel ved å skildre natur eller gjenstander.

Schubert var sterkt inspirert av Beethoven i senere tid, og var også opptatt av å bruke musikk for å skape følelser. I tillegg hadde Schubert en egen evne til å skrive iørenfallende melodier. Ettersom han hadde svært liten suksess i sin samtid, hadde Schubert ingen direkte påvirkning på sin tids musikk, men Schumann oppdaget ham kort tid etter og lot seg inspirere.

Gioachino Rossini

Gioachino Rossini fra året før han skrev Barbereren i Sevilla.

Italiensk komposisjon hadde hatt beskjeden suksess siden Pergolesi, men i 1812 begynte Gioachino Rossini å merke seg med sine operaer. Han begynte med opera seria, blant annet Otello, men det er særlig innen opera buffa at Rossini er kjent. I 1816 skrev Rossini musikken til Barbereren i Sevilla, blant annet ved å resirkulere overturen fra Aureliano in Palmira, en opera seria som aldri ble en suksess. Barbereren i Sveilla ble en stor suksess, og markerte Rossini som en av de største operakomponistene i sin tid. Han fulgte opp suksessen med La Centenerola året etter.

Rossinis musikalske stil er påvirket av bel canto, det vil si at opera skulle være til for sangenes del, og at sangene uttrykte følelser, ofte gjennom et sett etablerte regler. Dette kunne for eksempel være at koloratur indikerer sinne og kromatisk nedadgående stil betyr sorg. Slik var Rossinis opera et skritt vekk fra Glucks anmodninger om at handlingen skulle drives frem og at unødvendig virtuositet skulle fjernes. På den annen side var Rossinis musikk enklere og mindre dramatisk enn Schuberts og Beethovens.

Rossini skrev til sammen 39 operaer, flere av hvilke ble store sukesser. I 1829 ga han seg etter William Tell i en alder av 37.

Andre komponister i senklassisismen

Gaetano Donizetti var en operakomponist som holdt på mye i samme stil som Rossini, og det var først etter at Rossini la ned pennen at Donizetti fikk sin store suksess, først i 1830 med Anna Bolena, og så særlig i 1833 med L'elisir d'amore. Donizetti komponerte i et voldsomt tempo, og kunne skrive opp til fire operaer i året.

Fernando Sor var en spansk komponist som, til tross for et stort antall musikkstykker for stykekvartetter, symfonier og annet, stort sett nå er kjent for gitarmusikk. Sor var avgjørende i å få gitarmusikk anerkjent som klassisk musikk.

Hummel var i sin ungdom elev hos Mozart, og han ble en populær musikklærer og klavervirtuos, men detvar først på midten av 1800-tallet han begynte sin prduktive karriere som kapellmester i Stuttgart (1816) og Weimar (1819). Hummel skrev særlig for klaver.