Gullalderen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For å lese om Luis Buñuels surrealistiske film L'Âge d'Or fra 1930, se Gullalderen (film)
Lucas Cranach den eldres Den gylne tidsalder eller Gullalderen fra 1530 finnes i Nasjonalgallerieti Oslo. Gullalderen var ifølge greske oldtidsdiktere menneskehetens første og lykkeligste tidsalder da alle levde i rettferdighet og uten sorger.
Illustrasjon av gullalderen utført som tresnitt av Virgil Solis 1581 til en utgave av den romerske dikteren Ovids Metamorfoser («Forvandlingene»), et langt, episk dikt av mytologiske fortellinger.

Gullalderen var ifølge gresk mytologi navnet på den første og beste av de fire tidsaldre som menneskenes historie er delt inn i. Etter Gullalderen fulgte Sølvalderen, Bronsealderen og til slutt Jernalderen, som tilsvarer nåtida. Disse epokene er mytologiske tidsaldre, ikke de historiske epokene som inndeler menneskehetens historie i utviklingstrinn i henhold til bruk av metall.

Den klassiske gullalderen[rediger | rediger kilde]

Konseptet finner vi første gang hos Hesiod fra rundt 700 f.Kr., der han deler inn verden i de fire aldere pluss en heroisk alder mellom brosealderen og jernalderen. Firdelingen av tiden slik den er best kjent i dag, stammer fra Ovid.[1]

I Hesiods verk Arbeid og dager beskrives gullalderen som en tid med fred og harmoni. Tidsguden Cronos hersket i verden. Det «gyldne folket» ble formet fra jord av Promethevs og levde blant gudene og kunne fritt omgås dem. Menneskene trengte ikke arbeide eller dyrke jorden for å brødfø seg selv, og levde av det som vokste på bakken og i trærne. De ble svært gamle, og beholdt sitt ungdommelige ytre til sin siste dag, og døde fredelig i søvne uten smerter.

Platon forklarte at Hesiods utrykk «gyllen» i denne sammenheng ikke måtte forstås som laget av eller dekket av gull, men som en metafor for deres godhet og visdom. Platon anså det gyldne folket for demoner, siden δαίμονες (daimones) er avledet av δαήμονες (daēmones - kunnskapsrik, vis). Siden deres sjeler i henhold til Hesiod ble igjen på jorden, ble de ble ansett for å være lykkebringende, kunne hindre sykdom og som de dødeliges voktere.

Ifølge Plutark endte Gullalderen med skogguden Pans død. I senere tidlige kristne tradisjoner skal Pans død, og derved slutten på Gullalderen, falle sammen med Jesu fødsel eller korsfestelse.[2]

Arkadia[rediger | rediger kilde]

Nicolas Poussins maleri av gjetere som finner en gravplass med inskripsjonen Et in Arcadia ego (også jeg (Døden) er i Arkadia)

Allerede i klassisk tid ble dukket det opp en tradisjon som forbandt Gullalderen med Arkadia, et fattig jordbruksområde der gjeterne den gang fortsatt delvis livnærte seg av eikenøtter. Dette ble sett på som et tegn på at folket der fortsatt levde etter Gullalderens idealer, uten det hovmod og grådighet som hadde rammet andre deler av Hellas. I henhold til klassisk mytologi hadde også her Pan sitt tilholdssted mellom popplene på fjellet Maenalus.[3] Også de romerske poetene Ovid og Vergil som skrev i det første århundret etter vår tidsregning, identifiserte Gullalderen med et idyllisert Arkadia.[4]

Andre steder har også vært forbundet med Gullalderen. Den greske poeten Theokrit, som skrev i Alexandria på 200-tallet f.Kr brukte de grønne skogene på Sicilia der han selv hadde vokst opp som setting for en idyllisk pastoral gullalder. I den første scenen lærer Theocritus' hovedperson, gjeteren Dafnis å spille panfløyte av guden Pan selv.[5] Tradisjonen med å knytte Gullalderen og Arkadia til barndommens rike har fortsatt opp til vår tid, i for eksempel Charles Fraziers sterkt allegoriske Cold Mountain (filmatisert i 2003) der hovedpersonen identifiserer Gullaladeren med sin egen barndom.[6]

Gullalderen i andre kulturkretser[rediger | rediger kilde]

En tilsvarende inndeling i fire aldere finnes også India fra vedisk mytologi. Den vediske og gamle hinduistiske tradisjonen så på historien som syklisk, med altererende gyldne og mørke tidsaldere. Kali yuga (jernalder), Dwapara (bronsealder), Treta yuga (sølvalder) og Satya yuga (gullalder) korresponderer til de fire klassiske greske alderne. Utrykket Satya kan oversettes med sant, autentisk eller det som motvirker overdrivelse[7].; og kali (i utrykket for jernalderen) kan forstås som det dårligste kastet i det mystiske terningspillet, falskhet og mørke.[8].

Tilsvarende forestillinger og fire aldrere forekom i Midtøsten og i store deler av antikkens verden.[9] Det norrøne gullaldr ble også brukt i Voluspå om gudenes lykkelige tid på Idavollen etter at verdensordningen var fullbrakt. Gullalderen endte da gudene gjentatte ganger forsøkte å drepe trollkvinnen Gullveig, en strid som kulminerte i vanekrigen.[10]

Tilsvarende forestillinger forekommer også i kristendommen og islam, der Edens hage og Himmelriket kan betraktes som liknende lykkeland.

Gullalder som metafor[rediger | rediger kilde]

I overført betydning brukes gullalder som betegnelse på en glansperiode, et historisk høydepunkt eller en storhetstid preget av rik utvikling og aktivitet innenfor samfunnet eller et fag, for eksempel kunst, kultur og vitenskap. Gullalder brukes også om en blomstringstid der noe er på det mest populære, slik som «rockens gullalder» og «astronomiens gullalder».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hesiod: Arbeid og dager, Theogonien, Engelsk utgave ved Stanley Lombardo, innledning ved Robert Lamberton, Hackett Publishing Company, Indianapolis/Cambridge, 1993, s. 2-7.
  2. ^ Milton, John (1629): On the Morning of Christ's Nativity, XIX, XX
  3. ^ Henisch, Bridget Ann (1999). The medieval calendar year, andre opplag.. utg.. Pennsylvania State University Press, University Park, Pa.. ISBN 0-271-01904-2.
  4. ^ Lovejoy, A.O. (1984): The Supposed Primitivism of Rousseau's Discourse on Inequality, i Essays in the History of Ideas (Baltimore: Johns Hopkins Press, (nyopptrykk 1960)
  5. ^ «Daphnis» i: The Oxford Companion to Classical Literature. Redigert av M. C. Howatson. Oxford University Press Inc. Oxford Reference Online. Oxford University Press.
  6. ^ E.A. McDermott (2012): «“The Metal Face of the Age”: Hesiod, Virgil, and the Iron Age on Cold Mountain» – International Journal of the Classical Tradition, bind 17, nr. 2, s. 244–256.
  7. ^ jf. sa atya - Sanskrit and Tamil Dictionaries
  8. ^ jf. ka ali: Sanskrit and Tamil Dictionaries
  9. ^ Heinberg, Richard (1989): Memories and Visions of Paradise: Exploring the Universal Myth of a Lost Golden Age Los Angeles, Calif.: Tarcher. ISBN 0-87477-515-9.
  10. ^ Steinsland, Gro (2005): Norrøn religion : myter, riter, samfunn, Oslo: Pax forlag. ISBN 978-82-530-2607-7. s. 119ff

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]