Samaritanere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Samaritanere på Har Gerizim i 2006. (Foto: Mikel Lejarza)
En samaritaner viser frem den samaritanske Toráen.

Samaritanere (gresk: samarítæs) er et folk med nåværende geografisk utbredelse i Nablus (bibelens Sikem) på Vestbredden/Samaria og Holon ved Tel-Aviv i Israel. «Samaritan» er en alternativ skrivemåte for samaritaner. Flertallsformene blir henholdsvis «samaritaner» og «samaritanere» (ubestemt) eller «samaritanene» og «samaritanerne» (bestemt form).

I dag er det litt over 700 samaritanere igjen,[1] og samaritanere praktiserer samaritansk religion, som er nært beslektet med jødedommen, men skiller seg på en del punkter, og holder fjellet Gerisim for hellig, ikke Jerusalem.

Historie[rediger | rediger kilde]

Samaritanerne har en egen versjon av historien, men den alment aksepterte historien presenteres her.

Assyrisk tid[rediger | rediger kilde]

Assurerkongen Sargon II erobret i 722 f.Kr. byen Samaria i Nord Israel, etter at forgjengeren Salmanassar beleiret byen i tre år (jf. 2. Kong 17). I følge assyriske kilder (Sargons annaler) bortfører han 27.290 innbyggere og 200 stridsvogner. I Det gamle testamente omtales denne hendelsen som nordrikets fall.

Samaria blir etter dette gjort om til en assyrisk provins, og assyrerkongen lar fremmede folk bosette seg i Samaria (jf. 2 Kong 17,24ff). En blandingsbefolkning oppstår mellom disse og israelitter som er blitt tilbake. Teorien er noe omstridt, enkelte mener det er usannsynlig at en importert overklasse ville finne på å blande seg med en underklasse på stedet.

Persisk tid[rediger | rediger kilde]

I den persiske tid løser Jerusalem (og omegn) seg fra den persiske provins Samaria. Det oppstår samtidig en strid mellom stattholderen og øverstepresten. På denne tiden forsøker samaritanerne å hindre hjemvendte jøder fra det babylonske eksil i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem (ca. 520-515 f.Kr., jf. Esra 4,1-5), og senere oppbyggingen av Jerusalems murer (ca. 445 f.Kr., jf. Neh. 4). Det er vanlig å omtale dette som det samaritanske skisma, dvs. et politisk brudd mellom samaritanerne og jødene.

Dette bruddet blir avgjørende når samaritanerne bygger en helligdom på fjellet Gerisim («Bet-El»). Når dette nøyaktig finner sted er vanskelig å tidfeste. Den jødiske historikeren Flavius Josefus forbinder det med at stattholderen Nehemjas jager bort en prest fra tempelet i Jerusalem (Neh. 13,28). Samtidig opplyser Josefus om at Alexander den store gir sin tillatelse til å bygge tempelet på Garizim, altså senere i hellenistisk tid. Det er dermed vanskelig å tidfeste nøyaktig når oppføringen fant sted.

Hellenistisk tid[rediger | rediger kilde]

Alexander den store erobrer Samaria i 331 f.Kr. og befolker byen med makedonere. Byen ble derfor senere kjent under tilnavnet «Den mest greske by» Tempelet på Garizim blir i år 120 f.Kr. ødelagt av den jødiske øversteprest Johannes Hyrkan. Tempelet ble ikke gjenoppbygget. Hyrkan ødelegger senere byen Samaria i år 107 f.Kr.

Romersk tid[rediger | rediger kilde]

Herodes den store gjenoppbygger byen Samaria i 27 f.Kr., men kaller byen Sebaste (gr. sebastǽ = Augusta) til ære for keiser Augustus.

I denne perioden oppstår det konflikter med jødene. Blant annet oppstår det sammenstøt mellom samaritanerne og jødene i år 6-9 e.Kr. under påskefesten, da samaritanerne kaster menneskeknokler i tempelet i Jerusalem. Og i 52 e.Kr. dreper samaritanerne jødiske pilegrimer på vei til Jerusalem. Jødene i sin tur hevner seg ved å angripe samaritanske landsbyer (jf. Josefus og Luk. 9,52f).

Den romerske general, og senere keiser, Titus gjenoppbygger i år 72 e.Kr. den ødelagte byen Sikem ved foten av Gerisimfjellet og kaller byen for Neapolis (latin for ny by). Byen svarer til den senere arabiske by Nablus.

Samaritansk religion[rediger | rediger kilde]

Samaritansk religion er basert på en del av de samme bøkene som danner grunnlaget for ordinær jødedom, men skiller seg en del fra jødedommen. Samaritanske skifter omfatter en samaritansk utgave av Tora, Memar Markah, samaritansk liturgi, og samaritanske lover og bibelske kommentarer. Samaritanere synes å ha tekster fra Tora som like gamle som Den masoretiske bibelteksten, den jødiske standardversjonen av Det gamle testamentes hebraiske originaltekst, og Septuaginta, den greske oversettelsen av de nevnte hebraiske skriftene, gjort en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. Forskere har ulike teorier om det reelle forholdet mellom disse tre tekstene.

Religiøs tro[rediger | rediger kilde]

  • Det er en Gud, Jahve, den samme Gud som er anerkjent av de hebraiske profetene.
  • Tora ble til Moses av Gud.
  • Fjellet Gerisim, ikke Jerusalem, er den eneste sanne helligdommen som er valgt av Israels Gud.
  • Mange samaritanere tror at ved endetiden vil de døde gjenoppstå ved Taheb, en gjenoppretter, muligens en profet, kanskje Moses.
  • Paradiset (Himmelen)
  • Prestene er de som fortolker loven og opprettholder tradisjonen; forskere er sekundære i forhold til presteskapet.
  • Autoriteten til de etter-toraiske seksjonen av Tanákh, og de klassiske jødiske rabbiniske verkene (Talmud, bestående av Mishnah og Gemara) er avvist av samaritanske tro.
  • Samaritanere har en betydelig forskjellig versjon av De ti bud. Eksempelvis er det tiende budet om fjellet Gerisims hellighet.

Samaritanere har beholdt oldtidens hebraiske tekst, yppersteprestedømmet, ofring av dyr, spise lam ved påskefesten, og feiringen av Avid om våren som nyttår. Yom Teruah (det bibelske navnet for Rosj hasjaná), ved begynnelsen av Tisjré, er ikke betraktet som nyttår som det er i jødedommen. Deres fremste Toratekst avviker også fra Den masoretiske bibelteksten. En del forskjeller er trosforskjeller: eksempelvis sier deres Tora utrykkelig at fjellet Gerisim er «stedet som Gud har valgt» for tempelet, i motsetningen til den jødiske Tora som referer til «stedet som Gud velger». Andre forskjeller er små og synes mer eller mindre tilfeldige.

Forholdet til dagens jødedom[rediger | rediger kilde]

Samaritanere referer til seg selv som Bene Yisrael («Israels barn») som er et begrep som benyttes av jødiske benevnelser som et navn for det jødiske folket som en helhet. De referer imidlertid ikke til seg selv som Yehudim, den standardiserte hebraiske navnet for jøder.

Den talmudiske holdningen er uttrykt i avhandlingen Kutim hvor det sies at samaritanere skal bli behandlet som jøder i saker hvor deres religiøse praksis sammenfaller med hovedstrømmen i jødedommen, men skal bli behandlet som ikke-jøder hvor deres religiøse praksis ikke er sammenfallende. Siden 1800-tallet har jøder generelt betraktet samaritanere som en jødisk sekt, og begrepet «samaritanske jøder» har blitt benyttet for henvise til dem.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jaulmes (10. april 2009). Les Samaritains fêtent la Pâque de l'ancien monde (fransk). Le Figaro. Besøkt 12. april 2009.
  2. ^ Shulamit Sela: The Head of the Rabbanite, Karaite and Samaritan Jews: On the History of a Title, Bulletin of the School of Oriental and African Studies, University of London, Vol. 57, No. 2 (1994), ss. 255-267

Se også[rediger | rediger kilde]