Samaritanere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Samaritanere (gr. samarítæs) er et folk med nåværende geografisk utbredning i Shekhem (Nablus) på Vestbredden/Samaria og Holon ved Tel-Aviv i Israel. «Samaritan» er en alternativ skrivemåte for samaritaner. Flertallsformene blir henholdsvis «samaritaner» og «samaritanere» (ubestemt) eller «samaritanene» og «samaritanerne» (bestemt form).

I dag er det litt over 700 samaritanere igjen,^[1] og de fleste samaritanere praktiserer samaritansk religion, som er nært beslektet med jødedommen, hvor man utelukkende holder de fem Mosebøkene for hellige og tilber på fjellet Garizim.

Innhold 1 Historie 1.1 Assyrisk tid 1.2 Persisk tid 1.3 Hellenistisk tid 1.4 Romersk tid 2 Referanser

[rediger] Historie

Samaritanerne har en egen versjon av historien, men den alment aksepterte historien presenteres her.

[rediger] Assyrisk tid

Assurerkongen Sargon II erobret i 722 f.Kr. byen Samaria i Nord Israel, etter at forgjengeren Salmanassar beleiret byen i tre år (jf. 2. Kong 17). I følge assyriske kilder (Sargons annaler) bortfører han 27.290 innbyggere og 200 stridsvogner. I Det gamle testamente omtales denne hendelsen som nordrikets fall.

Samaria blir etter dette gjort om til en assyrisk provins, og assyrerkongen lar fremmede folk bosette seg i Samaria (jf. 2 Kong 17,24ff). En blandingsbefolkning oppstår mellom disse og israelitter som er blitt tilbake. Teorien er noe omstridt, enkelte mener det er usannsynlig at en importert overklasse ville finne på å blande seg med en underklasse på stedet.

[rediger] Persisk tid

I den persiske tid løser Jerusalem (og omegn) seg fra den persiske provins Samaria. Det oppstår samtidig en strid mellom stattholderen og øverstepresten. På denne tiden forsøker samaritanerne å hindre hjemvendte jøder fra det babylonske eksil i å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem (ca. 520-515 f.Kr., jf. Esra 4,1-5), og senere oppbyggingen av Jerusalems murer (ca. 445 f.Kr., jf. Neh. 4). Det er vanlig å omtale dette som det samaritanske skisma, dvs. et politisk brudd mellom samaritanerne og jødene.

Dette bruddet blir avgjørende når samaritanerne bygger en helligdom på fjellet Garizim («Bet-El»). Når dette nøyaktig finner sted er vanskelig å tidfeste. Den jødiske historikeren Flavius Josefus forbinder det med at stattholderen Nehemjas jager bort en prest fra tempelet i Jerusalem (Neh. 13,28). Samtidig opplyser Josefus om at Alexander den store gir sin tillatelse til å bygge tempelet på Garizim, altså senere i hellenistisk tid. Det er dermed vanskelig å tidfeste nøyaktig når oppføringen fant sted.

[rediger] Hellenistisk tid

Alexander den store erobrer Samaria i 331 f.Kr. og befolker byen med makedonere. Byen ble derfor senere kjent under tilnavnet «Den mest greske by» Tempelet på Garizim blir i år 120 f.Kr. ødelagt av den jødiske øversteprest Johannes Hyrkan. Tempelet ble ikke gjenoppbygget. Hyrkan ødelegger senere byen Samaria i år 107 f.Kr.

[rediger] Romersk tid

Herodes den store gjenoppbygger byen Samaria i 27 f.Kr., men kaller byen Sebaste (gr. sebastǽ = Augusta) til ære for keiser Augustus.

I denne perioden oppstår det konflikter med jødene. Blant annet oppstår det sammenstøt mellom samaritanerne og jødene i år 6-9 e.Kr. under påskefesten, da samaritanerne kaster menneskeknokler i tempelet i Jerusalem. Og i 52 e.Kr. dreper samaritanerne jødiske pilgrimer på vei til Jerusalem. Jødene i sin tur hevner seg ved å angripe samaritanske landsbyer (jf. Josefus og Luk. 9,52f).

Den jødiske general, og senere keiser, Titus gjenoppbygger i år 72 e.Kr. den ødelagte byen Sikem ved foten av Garizim-fjellet og kaller byen for Neapolis (lat. ny by). Byen svarer til den senere arabiske by Nablus.

[rediger] Referanser