Kongeriket Juda
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Judea er en betegnelse brukt på den fjellrike sørlige delen av det historisket Israels lovede land.
Kongeriket Juda (hebraisk מַלְכוּת יְהוּדָה, Malḫut Yəhuda eller Malḵûṯ Yəhûḏāh) (ca. 930–586 f.Kr.) var en de etterfølgende statene til det Det Hebraiske Kongedømmet, også kjent som Kongeriket Israel. Det er ofte referert til som Sørriket for å skille det fra Nordriket i Israel. I følge Den hebraiske Bibelen ble Kongeriket Juda til først etter Kong Sauls død da Judas stammen valgte David som konge. Har Yehudah-området (fjellområdene) ser ut til å opprinnelig ha blitt okkupert av Kenitene, Calebitene, Othnielitene og i Jerusalem Jebusitterne. Judas stamme var i følge Bibelen den eneste av de tolv stammene som fulgte Davids hus og med det grunnla Sørriket, selv om Benjamin snart fulgte etter. I følge 2. Samuelsbok 5:6,7 ble Jerusalem hovedstaten i det nye kongedømmet.[1]
Etter at Ish-bosheth, sønn av Saul, døde, ble David konge over samtlige stammer og samlet Israel til et forent kongerike. Davids barnebarn Rehoboam ble forkastet av ti av de tolv stammene i løpet av Shechems sammenbrudd, hvilket førte til at kun Kongeriket Juda ble styrt av Davids ætt. Nordriket ble en del av Det assyriske imperiet ca. 720 f.Kr., mens Kongeriket Juda overlevde i nesten 350 år, frem til det ble invandert av babylonerne under Nebukadnesar IIs styrelse.
