Nestorianisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Nestorianismen er en kristologisk lære oppkalt etter Nestorios, patriark av Konstantinopel fra 428 til 431. Nestorios ble lyst i bann som kjetter på konsilet i Efesos i 431, men har ifølge senere oppfatninger aldri stått inne for det synet som konsilet tilla ham. Han fikk aldri noen særlig tilhengere innen Europa eller det bysantinske rike. Østens kirke forkastet derimot konsilet, og noen elementer av nestorianismen fikk en viss utbredelse i Asia.

Om læren[rediger | rediger kilde]

Palmesøndagsprosesjon (?). Freske i en assyrisk kirke i Gaochang fra 683–770 e.Kr., i dag i Museum für Asiatische Kunst i Dahlem.

Under de kristologiske diskusjoner på 400-tallet var det som ble kalt nestorianismen motpolen til monofysittismen.

Ettertiden kjenner nestorianismen primært fra anatemaet Kyrill av Alexandria og konsilet i Efesos rettet mot den. Hovedpunktet i den nestorianske lære skal ha vært at Jesus Kristus var to personer og to naturer: én person med en guddommelig natur, og én person med en menneskelig natur. Hvert av den inkarnerte Kristi attributter, og hver av hans gjerninger, kan dermed tilordnes den ene eller eller den andre av disse personer. Begge personer er kun sammenknyttet ved et kjærlighetens bånd.

Lærens autentisitet[rediger | rediger kilde]

Senere forskning har trukket i tvil om Nestorios selv eller hans tilhengere fra den antiokiske skole faktisk innestod for en slik lære. Det som ligger bak kan blant annet ha vært mislykkede teologiske formuleringsforsøk. Noen av disse ble diskutert og plukket fra hverandre under konsilet i Khalkedon i 451. Et problem var at Nestorios hadde avvist uttrykket Theotokos («gudeføderske») om jomfru Maria, hvilket kan ha sin årsak i at uttrykket også ble brukt i hedensk sammenheng. Han kan derfor ha ment at det var bedre å tale om Maria som «kristusføderske».

Kirken i perserriket, Østens assyriske kirke, nektet å være med på noen fordømmelse av Nestorios som kjetter, fordi den mente at kritikken mot Nestorios var konstruert. Det førte til at denne kirken fikk tilnavnet «nestoriansk» i Vesten, for å skille den fra andre orientalske kirker. Enkelte av kirkens representanter, f.eks. Barsauma av Nisibis (400–495), så seg riktignok politisk tjent med å fronte deler av Nestorios' lære fordi dette økte akseptansen for Østens kirke hos de persiske makthaverne. Mange av Nestorios' tilhengere søkte også tilflukt i perserriket. Men kirken har aldri akseptert læren om Kristi to personer. Mange av kirkens ledere fra senantikken til i dag har sågar eksplisitt tilbakevist den.