Sliul

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En sliul, en slags treskestokk til å banke løs korn fra aksene og halmen med.

En sliul, også kalt sliel, pril, tust og slegel, er et gammelt treskeredskap utformet som et slagverktøy. Tresking er navn for det å få kornet skilt fra aksene det vokste på. Den besto av et skaft, litt over meteren langt, og et tykkere trestykke omtrent en tredel så stort. De ble hengt sammen i en ende med en snor. Ved å svinge skaftet over hodet og ned, ga en sliulen fart og kraft til å dunke løs kornet fra nekene som var lagt fram.

Stilisert, piskliknende sliul og kort, krokformet hyrdestav var seremonielle symboler for fruktbarhet i Det gamle Egypt.

Sliuler var i bruk til de ble avløst av hånd- eller hestedrevne treskemaskiner. I Norge ble teknologien innført via Hedmark og Trøndelag det første tiåret av 1800-tallet, etter at treskemaskiner i Sverige allerede var tatt i bruk fra 1750-tallet. Fra 1830-tallet hadde enklere hånddrevne treskemaskiner erstattet sliulen på mange gårder på de sentrale jordbruksbygdene.[1] Enkelte steder på Vestlandet var sliulen i bruk fram til korndyrkingen tok slutt på 1950-tallet.

Navnet sliul henger sammen med verbet «å slå».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Valen-Senstad, Fartein, Norske landbruksredskaper, De sandvigske samlinger 1964, s. 97ff og 175ff.

Se også[rediger | rediger kilde]

landbrukstubbDenne landbrukrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.