Shu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Schu i hieroglyfer
oftest
N37 H6 G43

Schu
(šw)
eller
med determinativ
N37 H6 G43
A40
Shu kan også sikte til det klassiske kinesiske historieverket Shujing.

Shu er en egyptisk gud. I egyptisk mytologi er Shu, som betyr «tørrhet» og «han som står opp», en av de opprinnelige gudene, en personifisering av luft, en av Enneadene av Heliopolis. Han ble skapt av Atum fra dennes pust i byen Heliopolis. Sammen med sin søster Tefnut (fukt) ble han far til Nut og Geb. Hans datter Nut var en himmelgudinne som han holdt over jorden (Geb) og således adskilte de to.

Ettersom luften, Shu, ble betraktet som avkjølende, og var han derfor rolig, påvirkende og fredelig. Med sin assosiasjon til luft og fred ble han knyttet til Maat (sannhet, rettferdighet og orden). Shu ble avbildet i kunsten med en strutsefjær.

I en langt senere myte da Det gamle riket led under forferdelige værforhold ble det sagt at Shu havnet i en forferdelig krangel med sin søster og hustru Tefnut, og hun (fukten) forlot Egypt for Nubia hvor det var et langt mer temperert klima. Shu fant fort ut at han savnet henne, men hun hadde skiftet form til en katt og ødela enhver mann eller gud som kom til henne. I forkledning klarte Thoth til slutt å overtale henne til å komme tilbake, og Egypts vær kom igjen i balanse.

«Veiing av sjeler» framstilt i Anis papyrus, det vil si skriveren Anis «personlige utgave» av Den egyptiske dødeboken, et manuskript fra ca. 1250 f. Kr. Fra venstre ses menneskene Ani og hans hustru Tutu som trer inn i en forsamling av guddommer. I midten er Anubis som veier Anis hjerte mot Maats fjær, under oppsyn av gudinnene Renenet (Renenutet) og Meskhenet, guden Shai og Anis egen Ba-sjel. Til høyre er uhyret Ammit, som vil sluke Anis sjel om han blir funnet uverdig, mens guden Thot forbereder seg på å nedtegne dette. Øverst er gudene som opptrer som dommere: Hu og Sia, Hathor, Horus, Isis og Nefthys, Nut, Geb, Tefnut, Shu, Atum og Re-Harachte (Re-Horachti).