Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Huldreeventyr2.jpg

Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn er tittelen på Peter Christen Asbjørnsens gjenfortellinger av sagn, memorater og folketro fra levende folketradisjon, som utkom i 1845 (Første Samling) og i 1848 (Anden Samling). Det tilfanget av folkeminner som Asbjørnsen samla på ferdene sine, og som ikke hørte hjemme i eventyrsamlingene, har fått plass her. Det dreier seg om fortellinger der folk har kommet ut for ulike slags vetter til lands og til vanns. Vettene opptrer i folketradisjonen dels enkeltvis, dels i større samfunn og kalles gjerne huldrefolk, tussefolk/tusser, tuftefolk, haugfolk osv.. Gjengangere/dauinger/landdrauger og sjødrauger, dvs gjengangere etter druknede mennesker som ikke er kommet i viet jord, utgjør egne grupper. Huldra kan opptre både alene og i samfunn med andre underjordsfolk. På tilsvarende måte kan Draugen opptre som enkeltvesen, men og sammen med andre drauger (jf. «Tuftefolket paa Sandflesen»). Slike vesener opptrer både i sagn/fabulat, og i personlige opplevelser fra manns minne, dvs. memorat. Asbjørnsens betegnelse huldreeventyr, kan forstås som noe i retning av memorat. Asbjørnsen skilte imidlertid ikke helt klart mellom memorat og fabulat/sagn, slik det er vanlig i moderne folkloristikk. Verken hulder eller draug hører til i eventyrgenren, mens troll og trollkjerringer kan forekomme begge steder. I Huldreeventyr og folkesagn forekommer det imidlertid enkelte fortellinger fra grenselandet mellom eventyr og sagn.

Peter Christen Asbjørnsen. (Kilde: Svenska Familj- Journalen)

Litterær metode[rediger | rediger kilde]

Asbjørnsens metode var å sette fortellinger av denne typen inn i rammefortellinger, med en jeg-person (oftest han sjøl), som opptrer som skogs- eller fjellvandrer, skiløper, gjerne med rifle eller fiskestang, gjest i et lag, folkeminnesamler – og, i blant, som forteller. I rammefortellingene legges det til rette for naturlige fortellesituasjoner. Framgangsmåten kan minne noe om en form som er kjent fra romantikken; bymennesket som begir seg ut i naturen og der møter folket og folkets kultur. Asbjørnsen utnytter imidlertid formen på en særegen måte. I naturskildringene røper Asbjørnsen skarp observasjonsevne, lyrisk sans og naturhistoriske realkunnskaper.

Språklig nybrottsarbeid[rediger | rediger kilde]

Asbjørnsen bruker nok sin tids danske rettskriving i rammefortellingene, men tar også inn norske ord og vendinger, mens han i de innlagte muntlige fortellerstoffet går atskillig lengre i retning av måføreformer. Han søkte råd og hjelp hos folk som Ivar Aasen og andre. Andreas Grøtting hjalp ham med hallingmålet i «En Halling med Kvannrot». Samlingene ble på den måten et nybrottsarbeid innen norsk språkrøkt etter 1814. I de reviderte utgavene foretok Asbjørnsen stadige fornorskinger tilstrebet mer og mer muntlig syntaks, også i rammefortellingene, i takt med hva han trodde publikum kunne godta.

Omredigeringer og nyutgivelser[rediger | rediger kilde]

Flere av fortellingene i Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn fortalte av P. Chr. Asbjørnsen, ble opprinnelig publisert separat i ulike skrifter. Nye fortellinger ble innarbeidd i seinere utgaver. Anden forøgede Udgave kom i 1859 og Anden Samling. Anden forøgede Udgave kom i 1866. Asbjørnsen fortsatte gjennom mange år å omarbeide og omredigere samlingene. I 1949 kom Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn i en fyldig kommentarutgave ved Knut Liestøl, illustrert med fotografier fra stedene som Asbjørnsen har henlagt handlinga i rammefortellingene til.

Utgaver med både eventyr og huldreeventyr/sagn[rediger | rediger kilde]

Etterhvert ble det publisert utgaver med både eventyr og huldreeventyr/sagn med rammefortellinger. Eventyrene hadde også Jørgen Moe en betydelig del i. Den første utgaven av denne typen var Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg ved P. Chr. Asbjørnsen (Gyldendal 1879). Dette var samtidig den første utgaven som inneholdt de kjente illustrasjonene av Peter Nicolai Arbo, Hans Gude, Vincent St. Lerche, Eilif Peterssen, August Schneider, Otto Sinding, Adolph Tidemand og Erik Werenskiold. Snart kom også Th. Kittelsen med som fremragende illustratør. Etter Asbjørnsens død er Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn gjenutgitt et utall ganger sammen med eventyra, og i samsvar med hans og Jørgen Moes intensjoner er fornorskinga av ortografien blitt videreført. I den såkalte hundreårsutgaven i 1914 kom både eventyr og sagn i sterkt revidert språkdrakt ved Moltke Moe og Anders Krogvig. I Asbjørnsens fortellinger ble nå skrittet tatt helt ut, slik at det muntlige stoffet ble gjengitt i dialekt fra den landsdelen handlinga er lagt til.

Moderne 'klassiske' utgaver av eventyrene og sagnene/huldreeventyrene har – i tillegg til de egentlge folkeeventyrene – med de fleste fortellingene (ikke absolutt alle) fra Asbjørnsens huldreeventyr og sagn, pluss noen fortellinger som ikke kom med i første og annen samling av huldreeventyr, som «En vestlandsk Skovdal» og den delen av «Julebesøget i Præstegaarden» som ikke var omfattet av «Tuftefolket paa Sandflesen» og «Makrelldorging». «Julebesøget i Præstegaarden», slik fortellingen framstår i samleutgavene, inneholder sagn om tussekirker og tussemesser. Rammefortellingen gir plass for refleksjoner og teorier om hvordan de overnaturlige innslagene i sagn og memorat er å forstå.

I nyere utgaver av Samlede eventyr ved Asbjørnsen & Moe, finner vi i tillegg til illustrasjoner av de før nevnte kunstnerne, også tegninger av Henrik Sørensen, Dagfin Werenskiold, Alf Rolfsen og Per Krohg.

Første samling av Norske Huldreeventyr og Folkesagn[rediger | rediger kilde]

Camilla Collett gav Asbjørnsen et sagn om trollkjerringer/hekser som inngikk i hans verk.

Første samling inneholder i alt 14 storfortellinger, dvs. rammefortellinger med innlagte memorat og fabulat/sagn. Den eldste storfortellingen, Ekebergkongen, ble publisert første gang, og i første utforming, i 1837.

«Kvernsagn»(1843) åpner med den ofte siterte passasjen: «Når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre, når dertil gis noen leilighet, har jeg stedse funnet meg vel ved å anvende friluftsvandringer som demper for min smule bekymring og uro». Jeg-personen (Asbjørnsen) legger vegen om Brekkesaga ved Akerselva, og her utveksles tre sagn mellom tre personer – jeg-personen inkludert. Jeg-personen får de andre på glid ved selv å fortelle sagnet om kvernknurren. Det er en gjenfortelling av et sagn som tidligere hadde vært trykt i Andreas Fayes Norske Folkesagn. I Asbjørnsens gjenfortelling får sagnet en ledig og muntlig stil. Deretter følger en variant av det såkalte sjølv-sagnet. Det blir fortalt av en mørkeredde gutt som sier at han har det fra bestemoren sin. Det er fiksjon, for Asbjørnsen hadde fått sagnet fra ei jente i Drammen. En variant finnes hos Homer i Odysseen. Helten Odyssevs kommer ut for kyklopen Polyfemos, og utnytter et liknende knep som kjerringa i sagnet for å lure kjempen. (Kjerringa kaller seg for "Sjøl", Odyssevs kaller seg for "Ingen".) Det tredje sagnet handler om trollkjerringer i katteham og er lagt i munnen en eldre gudbrandsdøl som arbeider på saga. Det sagnet har Asbjørnsen i følge ham selv, mottatt fra Camilla Collett.

I «Ekebergkongen»(1838) går Asbjørnsen tilbake til egne barndomsår. Jordene og skogholtene på Ekeberg var den gangen – som i dag – utfluktsmål for ungene i byen, men folk tror vel ikke lenger på slike sagn som det om Ekebergkongen. Asbjørnsen bygger dels på tradisjonsstoff han kjente fra barndommen, dels på seinere opptegnelser. I det første sagnet, som handler om kjerringa som opptrer som jordmor hos Ekebergkongens kone, forekommer blant annet et motiv som finnes i Ovids fortelling om Alkmene. I likhet med Hera, som satte seg på huk for å hindre den jordiske kvinnen Alkmene i å føde, og dermed lyktes i å utsette helten Herkules' fødsel, forhindrer Ekebergkongen sin kones forløsning ved å sette seg i en stilling der han holder rundt rundt sine egne knær. Han må lures til å slippe taket og rette seg opp, og i det samme blir barnet født. Vi hører også om hvordan underjordsfolket, som normalt er usynlige, stjeler i matvarer butikker, og at de kan stjele vakre menneskebarn og legge igjen byttinger i steden. Storfortellingen om Ekebergkongen ble første gang trykt i Nor i 1837. Det var Asbjørnsens første forsøk som sagnforteller. Til utgaven av 1845 foretok han en større omforming.

«Matthias Skytters historier» (1838) sto også i Nor i 1837, i en noe kortere versjon. Fortellinga skildrer en fottur over skogen mellom Nittedal og Gjerdrum som Asbjørnsen foretok senhøstes 1836 med Matthias Skytter som kjentmann. Matthias Skytter forteller at han har vært i kontakt med underjordiske flere ganger. Dertil forteller han en uhyggeliug historie om broren som ble huldrin etter å ha kommet underjordsfolket for nær. Matthias Skytters historier må helst betegnes som memorat). Det forekommer også referanse til et sagn om opphavet til de underjordiske som sies å bygge på «Skrifta».

«Berte Tuppenhaugs fortellinger» kom første gang på trykk i Den Constitutionelle i 1843 under tittelen «En Signekjærrings Fortællinger». I 3. utgave i 1870, fikk teksten den nåværende tittelen for å skille den ut fra en annen storfortelling med navnet «En Signekjerring». Jeg-personen – Asbjørnsen selv – som på den tid var huslærer hos proprietæren på Fjellstad i Gjerdrum, er på vei hjem fra et lag, renner på ski i mørket, suser ned en bratt skråning, kolliderer med en stubbe, brekker en ski og forstuer en fot. Han klarer å krabbe fram til stua der signekjerringa Berte Tuppenhaug bor. Der blir foten behandla med brennevin og trolldomsformler, og han får flere fine sagn om møter mellom mennesker og underjordiske på kjøpet. I disse forekommer flere motiver som er utnyttet av Henrik Ibsen i Peer Gynt: grågarnnøstene, mat som forvandles til kumøkk og annen uhumskhet, huldreungen som byr far sin å drikke og de underjordiskes behov for å forvrenge synet på et menneske, i dette tilfellet ei ung jente som underjordsfolket vil ha i sin makt.

I «En aftenstund i et proprietærkjøkken» (1845) – liksom i «Berte Tuppenhaugs fortellinger» (1843)– inneholder tradisjonsstoff som Asbjørnsen hadde samlet under oppholdet som privatlærer på Fjellstad i Gjerdrum i 1836 og 1837. Rammefortellinga åpner med en karikert framstilling av en storbonde med politiske interesser. Jeg-personen i rammefortellingen kjeder seg ved ved å sitte i stua og være publikum for proprietærens politiske utlegninger. Han går i stedet ut til tjenestefolk, unger og husmannsfolk på kjøkkenet, der smeden er i gang med å fortelle historier. Det meste er sagn om underjordiske fra forskjellige bygder på Romerike. Blant annet kommer to varianter av det vidt utbredte sagnet sagnet om barn av underjordiske som omkommer. Sagnene er varianter av sagnet om Pans død som bl.a. kjennes fra Plutarch.

I I «Huldreætt»(1843) skildrer rammefortellinga en tur fra Børke i Sørum over Heksebergfjellet til Fjellstad. Den rommer bl.a. detaljerte skildringer av flora og fugleliv. Stykket var opprinnelig trykt i Den Constitutionelle i 1843 under tittelen «Fuglesang og Huldreæt». I denne storfortellingen spiller rammefortelling og sagn sammen på en særlig måte, idet det eneste sagnet som fortelles framprovoseres av jeg-personens forsiktige erotiske tilnærming til fortellersken. Hun bruker sagnet til å sette seg i respekt og holde frieren på passende avstand. Sagnet handler om ekteskap mellom ei huldrejente og en bondegutt. Fortellersken er «jomfru Marie», som i virkeligheten var Caroline Marianne Grinder, datter av proprietær Ole Jacobsen Grinder på Fjellstad. Asbjørnsen var en kort tid forlova med henne.

«En halling med kvannerot» (1845) foregår i Asbjørnsens egen stue, der han en vinterdag etter markedet (Christiania marked) får besøk av en halling som selger kvannerot på dørene. Asbjørnsen oppfordrer ham til å fortelle historier om huldra, og får tre memorater. Stoffet er gjengitt i lydrett hallingmål, og er et tidlig eksempel på trykte tekster på dialekt. Hjelp med hallingmålet fikk han sin venn Andreas Grøtting.

«Lundeætten» (1845) inneholder tradisjoner om levende og avdøde mennesker på garden Lunde i Biri. Personene som omtales, er alle avvikende på en eller annen måte, og hjemmelsmannen forklarer at de skal være av huldreætt. En reise til Gudbrandsdalen langs vestsida av Mjøsa danner rammen om tradisjonsstoffet, som er lagt i munnen på skysskaren.

«En gammeldags juleaften» (1843) skiller seg ut fordi jeg-personen her ikke kan være Asbjørnsen sjøl, men en ung løytnant fra et østlandsdalføre som oppholder seg midlertidig i byen. Fortellinga inneholder sagn og tradisjoner fra Christiania, og Asbjørnsen har rimeligvis brukt stoff som han har kjent fra sin egen barndom. Tradisjonsstoffet handler om møter med nissen, og avsluttes med en variant av det kjente sagnet om de dødes gudstjeneste, lagt til "Vor Frelsers Kirke" i Christiania.

«En julidag så gjennemsiktig klar som en dag i september, et solstreif over Bærumsåsene, en tilfeldig duft av gran vakte midt i den hete sommertid i denne kvalme by min vandrelyst og all min lengsel efter skog og land. Jeg måtte og ville ut og innånde den friske luftning fra elven og granene.» Slik åpner «En natt i Nordmarken»(1845). Den skildrer en fisketur i Nordmarka forbi Bjørnsjøen til Hakloa. Han råker på Elias fisker og en hadlending, og får høre sagn fra Aker, Nordmarka og Hadeland. "En Nat i Nordmarken" inneholder i tillegg til huldresagn, også tre skattegraversagn. Skatter kan åpenbare seg torsdagsnettene, men diverse synkvervinger gjør at de som forsøker å tilegne seg skattene, mislykkes.

«En aften ved Andelven» (1845) har en fisketur langs Andelva i Eidsvoll som ramme. Her opptrer en brite som kalles Sir John og er pasjonert fluefisker. Det er den samme briten som senere forekommer i "«Høifjellsbilleder» 1 og 2 i annen samling med huldreeventyr, dvs. egentlig Robert Meason Laing. Underveis dukker også fortellersken Anne-Marie fra Eidsvoll opp ved elva. Av Asbjørnsens notater framgår det at denne kona er den historiske person, Lisbeth Maria, som bidro med mange eventyr til eventyrsamlingene. Hun var datter av Sara Sandmark, som også var kjent som en god forteller. I «En Aften ved Andelven» forteller Anne Marie (eg. Lisbeth Maria) bl.a. om en kar som finner en huldrehatt og blir usynlig så lenge han har hatten hos seg. Lisbeth Maria er særlig kjent fra Camilla Colletts memoarbok I de lange Nætter. Hun var barnepike og eventyrfortellerske i prestegården hos familien Wergeland.

«Graverens fortellinger»(1845) er et samarbeid med Camilla Collett. Henne traff Asbjørnsen første gang i 1842. Hun har skrevet første del av innledninga, skildringen av Asbjørnsens jakt på den navngjetne fortelleren Per Graver i Eidsvoll. Det er lett å se hvor Camilla Collett slutter og Asbjørnsen begynner. Asbjørnsen fortsetter med en fornøyelig kirkegårdsscene, der han lokker den tverre graveren til å fortelle et utvalg av sagn om hekser/trollkjerringer.

Jutulen og Johannes Blessom. Illustrasjon av Peter Nicolai Arbo

«Jutulen og Johannes Blessom»(1844) har en kort rammefortelling fra Vågå, der Asbjørnsen hørte sagnet fortalt i 1842. Det handler om vagværen Johannes Blessom, som får rask og luftig jutulskyss heim fra København på julekvelden. Varianter av sagnet er kjent både fra Sverige, Danmark og Tyskland, og den eldste kjente nedskriften finnes hos Saxo omkring år 1200.

«Fra Fjellet og Sæteren»(1845) har ei dobbelt rammefortelling, idet Asbjørnsen innfører en ikke navngitt jomfru, som han nøder til å fortelle fra en setertur innover mot Rondane. Det er denne jomfruen som så refererer sagn og memorater som hun skal ha hørt av en viss Brit, trolig Brit Justhole, som var budeie på Lårgardssætra da Asbjørnsen var der i 1842. Hun opptrer også i «En søndagskveld til sæters» og i «En rensdyrjakt ved Rondane» (jf. Anden Samling). Asbjørnsen skrev opp flere sagn etter henne. «Fra Fjellet og Sæteren» gjengir flere huldrelokker, til og med med noter.

Annen samling av Norske Huldreeventyr og Folkesagn[rediger | rediger kilde]

Annen samling av Norske Huldre-eventyr og Folkeagn består i første utgave av 6 storfortellinger. Den åpner med den lange fortellinga «Høifjellsbilleder» (1848). Den faller i to deler eller «billeder», og bygger på minner og opptegnelser fra en tur Asbjørnsen gjorde til Gudbrandsdalen i 1842 sammen med en engelsk jaktkamerat, kalt Sir John Tottenbroom (eg. Robert Meason Laing). Asbjørnsen har for anledningen endret navnet hans og moret seg med å karikere ham noe. Del èn, kalt «En søndagskveld til sæters», skildrer en tur fra Sel til ei seter ved Høvringen. På setra om kvelden blir det fortalt sagn og personlige opplevelser om seterliv og jakt. Her er en variant av visa «Pål sine høner» lagt inn. Asbjørnsen er i ettertid blitt kritisert for å ha parodiert en skolelærer fra bygda, Hans Hansen Pillarviken, på en uskånsom måte. «Høyfjellsbilleder» kom på trykk.

Per Gynt. Illustrasjon av Peter Nicolai Arbo

Del to, «En rensdyrjakt i Rondane» fortsetter dagen etter. Karene drar inn i fjellet på jakt etter villrein. Det meste av fortellinga handler om fjellnaturen, jakta, og underveis blir det også fortalt en i og annen jakthistporie med overnaturlige trekk. Etter å ha lykkes i å skyte en reinsbukk, søker jegerne ly for natta i ei steinbu inne i fjellet. Her fortelles det ene sagnet etter det andre, blant annet sagn om en viss Per Gynt. Per Gyntsagnene, pluss en del eventyr, fikk Asbjørnsen av den da 15 år gamle Engebret Hougen i Sel. At de ble fortalt i jakthytta på fjellet er altså fiksjon. Det er særlig «En Rensdyrjakt i Rondane» Henrik Ibsen fant motiver som er utnyttet i Peer Gynt. Ibsen bygger imidlertid også på andre Asbjørnsenfortellinger, og på folkeeventyrene. Han har dessuten vandret i de samme traktene som Asbjørnsen og kan ha møtt noen av Asbjørnsens kilder.

I «Plankekjørerne»(1848) er fortelleren i ramma nokså anonym. Det hele åpner åpner med en skildring av de råe og hardbarka lasskjørerne som frakta plank mellom sagene på Opplandene og i Christiania. Hovedtyngden av fortellinga utspiller seg på Borrebekken, et kvilested som en gang lå i krysset Trondheimsvegen – Økernvegen. Her møtes en broket skare av plankekjørere og andre vegfarende. I dette miljøet nytes det dårlig brennvin (finkel), og man underholder seg med kortspill og djerve historier. Fanden sjøl spiller en hovedrolle i de historiene som serveres. En av dem er en variant av sagnet om «Jutulen og Johannes Blessom», men her er det fanden som er kjørekar; og ærendet hans er å holde over ryggen ei jente i Solør. Etterpå kommer det for dagen at ei budeie har født og tatt livet av lausungen sin. Da skjønner alle hvem kjørekaren var. (Motivet forekommer i Ibsens Peer Gynt, der Den grønnkledde sier at fanden holdt henne over ryggen da hun fødte sin og Peers lausunge.) Det fortelles også om to sagnomsuste prester, Røykenpresten og Akerspresten, som begge var mestere i å mane fanden, gjennom hull i vindusblyet, inn i en brennvinsbuttel som det ble satt kork i osv. Motivet er vidt utbredt og velkjent også i eventyr (jf. fanden i nøtta). Stemningen blir amper da en megetvinnende kortspiller og kjempekar fra Hadeland blir mistenkt for å være Fanden sjøl. Det tåler han ikke og viser sine kolossale krefter ved å smadre en bordplate og hive ut plageåndene. Til slutt kaster han en av dem gjennom en lukket dør så dørspeilet splintres. Asbjørnsen skrev «Plankekjærerne» i 1846. Han lot vennen Andreas Wulfsberg Grøtting lese den, og det var han som la inn inn kortspillscenen. Det øvrige er Asbjørnsens verk.

«En tiurleik i Holleia» (1848) ble første gang trykt i Den Constitutionelle 6. september 1846 og skildrer en jakt med utgangspunkt i garden Ask i Hole. Asbjørnsen er i følge med eieren av Ask, kaptein Gram, og bjørneskytteren Per Sandaker. Fortellingen er spunnet rundt jakta på en gammel, slu tiur som Per mener er en trolltiur, og det fortelles sagn og memorater om jakt på fugl og hare som skal ha hatt overnaturlige trekk, slik at jegerne måtte ty til magiske hjelperåder for å få ram på dem. Det ender med at Asbjørnsen selv lykkes i å felle trolltiuren, som Per anslår til å veie sine tretti merker.

«En signekjærring» (1848) ble første gang trykt i Hjemmet og Vandringen. En Aarbog for 1847. Rammefortellinga her er ikke knyttet til Asbjørnsens egne opplevelser, og har heller ikke noe forteller-jeg. Scenen er lagt til ei husmannsstue i Gudbrandsdalen, der kona, som har en sjuk unge, har besøk av ei omvandrende signekjerring. Ramma gir anledning til å fortelle sagn om byttinger. «En signekjerring» gir et innsyn i den tragiske skjebnen som kunne bli sjuke barn til del i tidligere tider.

«En sommernatt på Krokskogen» (1848) er en av de best kjente fortellingene i samlinga. Her berettes om da jeg-personen som 14-åring skulle gå over Krokskogen fra Sørkedalen til ÅsaRingerike. I 1826 gikk Asbjørnsen på et artiumskurs på Norderhov, så det er sannsynlig at Asbjørnsen bygger på egne opplevelser. Han kommer bort fra stien, natta faller på, og han overmannes av mørkeredsel. Et øyeblikk tror han også han er like ved en bjørn. Til slutt kommer han fram til en nying i skogen, der fire tømmerhoggere holder hverandre våkne med å fortelle historier. Det de forteller, er minner om møter med underjordiske og andre vetter, altså utpregde memorat. Noe av det stoffet som er utnyttet her, hadde Asbjørnsen fått tilsendt fra en skolelærer i Ådalen. En komisk effekt oppstår ved at et par av mennene framstilles med særegenheter i uttrykksmåten, men til forskjell fra andre fortellinger der informanter karikeres – som i «En søndagskveld til sæters» – lar disse personene seg ikke identifisere.

«Tatere»(1845) er en folkelivsskildring med godt driv og treffende personskildringer. Her tar de slu og snarrådige taterne innersvingen på de godtroende og lett komiske «buroene» (fastboende). Tradisjonsstoffet bygger dels på stoff Asbjørnsen hadde mottatt fra Eilert Sundt, dels på stoff som han fikk under innsamlingsferda sommeren 1847, da han tilbrakte et par dager med taterfamilien Palm på Hemsedalsfjellet. Rammefortellinga er lagt til en lensmannsarrest i Gudbrandsdalen, der et fantefølge er blitt satt inn på mistanke om lovbrudd. Mens de venter på at det skal bli natt så de kan bryte seg ut og unnslippe usett, korter de tida med sagn og eventyr. Fortellingene tjener dertil som avledningsmanøver overfor vaktmannen mens flukten planlegges.

Anden forøgede Udgave[rediger | rediger kilde]

Anden forøgede Udgave inneholder 6 storfortellinger i tillegg til de forrige. «En aften i Nabogaarden» er skrevet i 1853 og ble første gang trykt i En Nytaarsbog udgivet i et veldedig Øiemed i 1854. Her griper Asbjørnsen tilbake til sin egen barndom i Dronningens gate omkring 1820, og sagn og eventyr fortelles her for en jublende og grøssende barneflokk. Her finnes bl.a. en variant av eventyret «Bamse Brakar» og sagnet «Draugen i Vallarhaugen».

«Fra Sognefjorden» sto på trykk i Norsk Folkekalender 1855, og inneholder stoff fra den stipendiereisa til Vestlandet som Asbjørnsen foretok i 1847. Han fikk hjelp av Ivar Aasen til å gi språket et anstrøk av sognemål, og noe av stoffet har han også fra Aasen. For eksempel er et sagn om Åsgårdsreia fra Prøver af Landsmaalet i Norge. Her er også en variant av visa om Svarterabben. I rammefortellinga møter vi marinbiologen Asbjørnsen, som blir rodd ut på Sognefjorden med utstyr for å ta bunnprøver. Undersøkelsene må avbrytes da et overhendig uvær bryter løs.

«Skarvene fra Utrøst»(1849) inneholder bare ett sagn. Rammefortellingen er dessuten ertattet med en generell innledning som gjør rede for tradisjonen omkring Utrøst og andre huldreland ute i havet. Asbjørnsen har fått sagnet av en lærer i Tromsø. Fortellinga ble første gang trykt i Norsk Folkekalender 1849. Ivar Aasen har en variant av utrøstsagnet i Prøver af Landsmålet i Norge.

«Tuftefolket på Sandflesen» er en del av en lengre tekst, som Asbjørnsen skrev for Juletræet i 1851, under tittelen «Julebesøget i Præstegaarden». Jeg-fortelleren er ikke som ellers Asbjørnsen sjøl, men en av gjestene i prestegården. Sandflesa er i likhet med Utrøst, et huldreland ute i havet; dette skal i gammel tid ha ligget utafor Træna, men har seinere sunket. Historien som fortelles er en variant av eventyr/sagn om to brødre, den ene som er god og har lykken med seg, og den andre, som er ond og svikefull, og til slutt får sin straff. (Jf. eventyret «Tro og Utro» og «Kvernen som står og maler på havsens bunn». Det siste som har karakter av å være et opphavssagn.

Også «Makrelldorging» (1851) er tatt ut av «Julebesøget i Præstegaarden». Fortelleren her er en «Prokurator fra Nordlandene» som meddeler et nifst sagn om ei skipperkone og to styrmannskoner som egentlig er trollkjerringer. De vil ta livet av mennene sine ved å skape seg om til tre brottsjøer så skuta forliser. Skute og mannskap blir imidlertid reddet av en jungmann med evne til å se og høre mer enn folk flest. Han overhører en samtale mellom tre ravner, og gjenkjenner stemmene til de tre konene, som for anledningen opptrer i ravneham. De planlegger ugjerningen, og røper samtidig hvilke magiske mottiltak som kan forhindre gjennomføringa. Asbjørnsen hadde fått sagnet av botanikeren Frederik Christian Schübeler.

Det siste stykket i samlinga – «På høyden av Aleksandria» (1852) – skiller seg ut ved at rammefortellinga ikke foregår i Norge, men om bord på et skip som ligger i Middelhavet utafor Alexandria. Fra august 1849 til mai 1850 seilte Asbjørnsen som proviantforvalter med korvetten «Ørnen» på Middlehavs-tokt. «På Høiden af Alexandria» kom på trykk i Juletræet, 1852. Tradisjonsstoffet er norsk og fortelles av mannskapet. Først kommer et trollkjerringsagn i slekt med et av sagnene Per graver forteller i «Graverens fortællinger». deretter kommer det en samtale om nisser der det framgår at også skip kan ha sin nisse. Til slutt fortelles det en dunkel historie fra Oslofjorden der Asbjørnsen kombinerer ulike sagnelemente knyttet til steder som Larkollen, Håøya og Filtvet. Blant annet forekommer både Ekebergkongen og en nøkk som ror i halv båt.


Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Truls Gjefsen: Peter Christen Asbjørnsen – diger og folkesæl. Oslo, 2001.
  • Knut Liestøl: P. Chr. Asbjørnsen – mannen og livsverket. Oslo, 1947.
  • Norske huldreeventyr og folkesagn fortalt av P. Chr. Asbjørnsen – utgitt av Knut Liestøl. Oslo, 1949.
  • Olaf Øyslebø: Stilstudier. Oslo, 1969.
  • Asbjørn Aarseth: Realismen som myte. Tradisjonskritiske studier i norsk litteraturhistorie. Oslo, 1981.
  • Luca Taglianetti (a cura di), Carla Del Zotto (introduzione) Peter Chr. Asbjørnsen Racconti e leggende popolari norvegesi. (Controluce. Nardò: 2012)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]