Henrik Sørensen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Henrik Sørensen
Født12. feb. 1882[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Torsby
Død24. feb. 1962[3][4][5][6]Rediger på Wikidata (80 år)
Oslo[7]
BeskjeftigelseKunstmaler, lyriker, billedkunstner Rediger på Wikidata
Utdannet vedStatens håndverks- og kunstindustriskole
BarnSven Oluf Sørensen
NasjonalitetNorge[8]
Medlem avNorsk Kvinnesaksforening
UtmerkelserPrins Eugen-medaljen (1947)
Henrik Sørensen på Commons

Henrik Ingvar Sørensen (født 12. februar 1882, død 24. februar 1962 i Oslo) var en norsk maler. Han var av de ledende kunstnere i sin generasjon, både som utøvende kunstner og som ideolog.[9] På kulturnett.no blir hans arbeider karakterisert slik: «Romantisk fantasi, religiøse malerier, dystre ekspresjonistiske malerier og naturskildringer, særlig fra Telemark.»

Liv og verk[rediger | rediger kilde]

Altertavlen i Linköping, 1934 er et skoledannende Kristusbilde
Malerier på Høstutstillingen 1945.
Dekorasjon i Oslo rådhus.

Han var født i Fryksände i Värmland av norske foreldre. Moren Helene døde da han ble født. Faren Severin var sagbruksbestyrer. Far og sønn flyttet til Lillestrøm da Henrik var 12 år gammel. Han arbeidet på et advokatkontor i Lillestrøm fra 1900-1904, og var elev ved SHKS i 1904. Samme år debuterte han på Høstutstillingen. Senere utdannet han seg videre i København og på Académie Colarossi i Paris. Høsten 1908 og våren 1910 studerte han med Jean Heiberg hos Henri Matisse.

Sørensens bilde Svartbekken (1909) karakteriseres som Norges første ekspresjonistiske maleri. Samtidig er det flere bilder fra hans tidligste periode som karakteriseres som realistiske i formen, med en noe dyster og uren fargeholdning. Andre bilder viser påvirkning fra Erik Werenskiold, som han møtte under sommeropphold på Lillehammer. Etter en separatutstilling i Kunstnerforbundet i 1910 skar Sørensen i stykker 56 lerreter.

Året 1914 ble noe av et vendepunkt for Sørensen. Under Jubileumsutstillingen på Frogner deltok han med 16 bilder, og dette sees som et gjennombrudd for ham. Samme år malte han det første av en lang rekke bilder av sin kone Gudrun Cleve (1884-1944): Gudrun på trappen. Paret giftet seg i 1910. I årene 1914-18 oppholdt han seg ofte i Göteborg, hvor han fikk god kontakt med kolleger, og satte preg på det som kalles Göteborgskolen i svensk malerkunst. Fra 1918 bosatte paret seg i Paris, med regelmessige sommeropphold i Norge. Sønnen Sven Oluf Sørensen (1920–2017) ble født i Paris.

Sørensen fikk i 1921 oppdraget med å illustrere Bjørnsons Bondefortellinger. Arbeidet kom til å omfatte ca. 200 tegninger, og boken ble først utgitt i 1929. Utgaven er siden regelmessig opptrykt. Arbeidet omfatter både vignetter og egentlige bilder. Bildene er beskrivende realistiske, og lite preget av den naturmystikken som man kjenner fra hans malerier.

I 1927 kom paret hjem fra Paris, bosatte seg i Oslo og kjøpte sommerstedet Støa i Holmsbu, som de tidligere hadde leid. Samme år skrev Sørensen en kronikk i tidsskriftet St. Hallvard der han beklaget den manglende estetiske sans som var utvist i byutviklingen i hovedstaden, med det resultat at Oslo fremstod som «hvitsmurt og nedlerete». Dette førte til at Arno Berg, daværende byantikvar i Oslo og leder for Selskabet for Oslo Byes Vel, inviterte en rekke kunstnere og arkitekter til å utarbeide forslag til hvordan Oslos bygningsmasse kunne bli mer fargerik og innbydende. Dette resulterte i nærmere 200 skisser fra 39 fremtredende kunstnere og arkitekter. Skissene ble stilt ut i Kunstnerforbundet, og dannet grunnlag for at Byantikvaren i Oslo i 1928 utlyste en konkurranse blant byens gårdeiere om å fargesette fasadene på sine bygninger.[10]

Perioden 1927-1940 ble en særdeles produktiv periode i Sørensens kunstnerskap, og rommer sentrale bilder som Myllarguten (1926), Storegut dør (1932), en rekke pasifistiske malerier som Gatekamp (1930) og Ærens mark (1931), flere bilder av Tone Veli; og ikke minst den kjente altertavlen i Linköping domkirke, 1934.

Hans Kristusbilder brøt sterkt med tradisjonen. Norsk kunstnerleksikon skriver at han skildrer den milde Kristus, skjeggløs og høyreist, som med åpne armer vil favne hele menneskeheten. Kristus er avbildet mens han kommer mot tilskueren, ut fra en mandorla. Sørensen laget også altertavler til Vinje kirke (1932), Notodden kirke (1938), Steinkjer kirke (1952), Hamar domkirke (1954) og krematoriet i Ålesund (1956) og Lillestrøm kirke. Både i Notodden og på Hamar malte han en tilsvarende ung Kristus som i Linköping.

Hans pasifistiske grunnholdning satte preg på bilder han malte både under første og andre verdenskrig, slik som Menneskefuglene I og II (1916, 1917), Enkene (1918) og Flyktninger (1943), foruten de nevnte Gatekamp (1930) og Ærens mark (1931). Hans fredsvisjoner finnes også i den 56 m2 store komposisjonen Drømmen om freden (1939), som dekorerer en vegg i Folkeforbundets (nå FNs) hovedsete i Genève. I 1940-årene malte han flere variasjoner over et eiketre i Holmsbu og bildet Det sørgende tre og den hvite vei (1944) tolkes som et uttrykk for okkupasjonen. Under okkupasjonen ble han en tid holdt fengslet på Grini.

Selv om han hadde få formelle verv, var Sørensen gjennom sin væremåte og sitt engasjement noe av en lederskikkelse innen norsk kunst. Han var en flittig debattant og skribent, og skrev dikt, noveller og reiseskildringer.

Sørensen laget portretter av blant andre Pär Lagerkvist (1921 og 1948), Martin Tranmæl (1928), Ingeborg Refling Hagen (1932), Knut Liestøl (1931), Sigurd Christiansen (1936), Marianne Hamsun (1951) (som han også brukte som modell), Carl Joachim Hambro (1947), Halvdan Koht (1948), Agnes Mowinckel (1949). Foruten Bjørnsons bondefortellinger illustrerte han Jørgen Moes I brønden og i tjernet (1929), Asbjørnsen og Moes eventyr (1936), Ragnhild Jølsens Brukshistorier (1938) og Aasmund O. Vinjes Storegut (1951). Han deltok i utsmykningen av Oslo rådhus med fondveggdekorasjonen Arbeid, administrasjon og fest (1950). Her er Ingeborg Refling Hagen modellen for framstillingen av 'friheten', symbolisert ved en kvinne som bryter av seg lenker.

I 1973 sørget sønnen Sven Oluf Sørensen (1920–2017) for at det ble innviet et Henrik Sørensen museum Holmsbu billedgalleri i Holmsbu. Foruten Sørensen har galleriet en fast samling med bilder av Oluf Wold-Torne og Thorvald Erichsen. Sønnen stod også bak Vinje Biletgalleri i 1991 som også huser mange av maleriene. Vi finner også en samling av Sørensens bilder i aulaen på Lillestrøm videregående skole.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ RKDartists, «Henrik Sörensen», RKD kunstner-ID 73974[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 158022, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Sørensen, Henrik[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Henrik_Sørensen[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Henrik Ingvar Sørensen, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id sorensen-henrik-ingvar[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ RKDartists, rkd.nl, besøkt 27. august 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ oppført som Norwegian, DACS ID (tidligere) eb58f2f7-6dce-e511-9d02-000c29e811b2, besøkt 4. juli 2020[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ https://nbl.snl.no/Henrik_S%C3%B8rensen
  10. ^ «Slik ville kunsteliten fargelegge Oslo i 1927». www.aftenposten.no. 22. september 2019. Besøkt 5. oktober 2020. ««Her er en vill plan, la oss omkolorere Oslo», skrev maleren Henrik Sørensen i 1927. 39 kunstnere og arkitekter tok utfordringen. (---) Det startet med en kronikk i tidsskriftet St. Hallvard i 1927, skrevet av den kjente maleren Henrik Sørensen. I det som nærmest var en frustrasjon over at Oslo by den gang fremsto som «hvitsmurt og «nedlerete», kom han med sitt ønske om «en vill plan». (---) Dette satte daværende byantikvar og leder av Oslo Byes Vel, Arno Berg, på ideen om å innby til en konkurranse blant de mest kjente kunstnere og arkitekter om å fargesette Oslo.» 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sørensen, Henrik. Opptegnelser og skisser. Dreyer, 1963. 158 s.
  • Sørensen, Henrik. «Da jeg illustrerte Bjørnson». I: Vinduet, 1960
  • Norsk kunstnerleksikon. bd 4. Oslo, 1986 (hovedkilde for denne artikkelen)
  • Christiansen, Sigurd. Henrik Sørensen : Til sekstiårsdagen 1942. Gyldendal, 1942
  • Egeland, Erik. «Henrik Sørensen» I: boka Norske klassikere. Tiden, 1985.
  • Fett, Harry. «Et religiøst storverk : Henrik Sørensen i Linkøpings domkirke». I: Kunst og kultur, 1935, gjenopptrykt i nr 2/3, 1995
  • Hoff, Svein Olav. Henrik Sørensen : fragmenter av et kunstnerliv. Gyldendal, 1992 – 255 s.
  • Jong, Anneleen de. Une Représentation de l'Humanité, Collection des oeuvres d'art de l'Office des Nations Unies à Genève, Nations Unies, Genève, 2001, s. 408
  • Langaard, Johan H. Henrik Sørensen. Gyldendal, 1931 – 48 s.
  • Lystrup, Sigmund. «Henrik Sørensens kyrkjekunst». I: Årbok for Agder bispedømme, 1968
  • Lystrup, Sigmund. «Søren og Vinje». I: Årbok for Telemark, 1970
  • Nielsen, Finn. Henrik Sørensen. Mittet, 1950
  • Svenæus, Gösta. Epokens bild : Henrik Sörensens altarmålningar i Linköpings domkyrka. Meta bokproduktion, 1978 – 141 s. ISBN 91-85522-02-3
  • Stenersen, Rolf E. «Nogen ord om Edv. Munch, Ludvig Karsten og Henrik Sørensen». I: Vor Verden, nr 9, 1928
  • Stenseth, Bodil. Modellen. Aschehoug, 1988. – 194 s. (Om Munchs og Sørensens modell Birgit Prestøe) ISBN 82-03-15871-4
  • Sørensen, Sven Oluf. Søren : Henrik Sørensens liv og kunst. Andresen & Butenschøn forl., 2003 – 412 s. ISBN 82-7694-137-0
  • Vinje, Arne. Søren : Henrik Sørensen : et portrett. Grøndahl Dreyer, cop. 1992 – 118 s. ISBN 82-504-1949-9
  • Wollebæk, Jorun Sanstøl. og Svein Olav Hoff. «Henrik Sørensens illustrasjoner til Bjørnsons bondefortellinger». I: Kunst og kultur, nr 4, 1984

Priser og utmerkelser (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henrik_Sørensen&oldid=23844754»