Huldreeventyr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Peter Christen Asbjørnsen: Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn II (1866).

Huldreeventyr er en undersjanger innenfor eventyr- og sagntradisjonen som ble kjent gjennom Peter Christen Asbjørnsens samlinger av Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn. Huldreeventyr er direkte oversatt fra tysk Elfenmärchen, et begrep som ble tatt i bruk av brødrene Grimm og som de igjen hadde oversatt fra det engelske fairytale.[1]

Asbjørnsen brukte begrepet huldreeventyr dels for å karakterisere personlige, supranormale opplevelser, dels for å betegne fullt utviklede, avrundede sagn med flere episke trekk. Personlig opplevde overnaturlige hendelsene tilsvarer det som innenfor moderne folkloristikk kalles memorat, mens de avrundede og mer utbygde sagnene gjerne kalles for fabulat. Begge deler forekommer i Asbjørnsens Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn. Knut Liestøl påpeker at Asbjørnsen ikke sondret helt klart mellom memorat og sagn/fabulat, men at han nærmet seg en slik sondring.[2] Knut Liestøl understreker videre at Asbjørnsen ikke hadde skapt ordet huldreeventyr, slik Moltke Moe mente, og at ordet dessuten allerede var tatt i bruk i Norge av Ivar Aasen. Asbjørnsens samlinger av huldreeventyr og folkesagn inneholder mange folketros-utsagn, og er dermed en viktig kilde til studiet av folkelig religiøsitet/folketro. Huldreeventyrene er imidlertid ikke eventyr i folkloristisk mening. Huldra forekommer for eksempel strengt tatt ikke i eventyr.

Asbjørnsen utga sine samlinger Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn I-II i 1845 og 1848, og fikk snart anerkjennelse, blant annet fra Peter Jonas Collett i Den Constitutionelle. Han roste især naturskildringene i rammefortellingene. Rammefortellingene setter fortellingene inn i en sammenheng og tegner ulike fortellermiljø der Asbjørnsen også kan la fortellerne (informantene) og andre tilstedeværende komme fram med personlige refleksjoner omkring underjordsfolk/tusser/haugfolk, svarteboksformler, gjengangere og lignende. Særlig interessant i så måte er eventyret «Julebesøget i Præstegaarden».

Informantene, de som har fortalt eventyrene til innsamlerne, kan være mer eller mindre historiske personer – iblant karikerte – der modellene lar seg etterspore, eller oppdiktede personer som Asbjørnsen setter inn i situasjonen slik det passer. Det er ikke sikkert at historiene er blitt fortalt under de forhold som Asbjørnsen forteller om i sine rammefortellinger. Asbjørnsen skapte imidlertid troverdige fortellermiljø. Når et jaktselskap tar en hvil, eller kommer fram til et overnattingssted, for eksempel en hytte på fjellet, så ligger det til rette for jakthistorier. Den ene fortelleren inspirerer den andre. Rundt et leirbål i Nordmarka, kan det også være naturlig med selsomme historier om fisking, tjern med dobbelt bunn, såkalte huldretjern, lokalt forankrede skattergraversagn og lignende. Se også kronikat.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Merk at huldreeventyr og engelske fairytale ikke har identisk betydning; det engelske begrepet innbefatter som norske den norske betegnelsen eventyr alle former for eventyrfortellinger, ikke utelukkende de som angår alver eller hulder.
  2. ^ Liestøl, Knut (1947): P.Chr. Asbjørnsen - Mannen og livsverket, s. 168