De dødes gudstjeneste

En kvinne blir jaget ut av kirken av spøkelser etter å ha vært vitne til de dødes gudstjenste. Illustrasjon av Vincent Stoltenberg Lerche.

Sagnet om de dødes gudstjeneste er et vandresagn som er kjent fra germansk, romansk og slavisk område. Kjernen i sagnet er et menneske som tar feil av tida og går til messe midt på natta, oppdager at både prest og menighet er gjengangere, blir advart av en avdød bekjent og flykter ut av kirka. I de fleste variantene berger vedkommende livet, men utgangen kan også være fatal.

Den eldste skriftlige varianten finnes hos Gregor av Tours fra det 6. århundre. På norsk område finnes sagnet i et stort antall varianter fra hele landet – også på samisk. Den eldste norske opptegnelsen er fra 1700-tallet, og er gjort av presten Hans Jacob Wille i Telemark. Peter Chr. Asbjørnsen gjengir en variant fra Christiania i fortellinga «En gammeldags juleaften» fra 1843.

Litteratur

• Brynjulf Alver, Daudinggudstenesta: ein europeisk førestillingskrins i norsk tradisjon. ARV 1950, s.145 – 158